«Noen mennesker blir aldri gale … De må ha et temmelig kjedelig liv.»
Med disse linjene starter fortellingen om en helt ekstraordinær familie i Paris. Sitatet er hentet fra kultforfatteren Charles Bukowski, og kunne knapt vært mer passende enn i Mens vi venter på Bojangles av Olivier Bourdeaut.
Gutten som forteller historien veksler mellom egne observasjoner og farens skriftlige beretning fra da han forelsket seg i guttens mor.
Fortellingen begynner i en bygårdsleilighet i Paris, hvor tonene til «Mr. Bojangles» av Nina Simone strømmer ut av vinduene. Foreldrene har latt voksenansvar og konvensjoner fare, og konsentrerer seg heller om å feste og å danse – aller helst til denne kjente låten. Moren elsker å underholde, men hun lever også med en sinnssykdom som iblant tvinger henne til taushet. Da sykdommen – slangen i paradiset – blir verre, må far og sønn kjempe for å holde familien samlet.
Inspirert av egen mislykkethet
Forfatter Olivier Bourdeaut kommer opprinnelig fra Nantes i Vest-Frankrike, og var en «grådig leser» helt fra han var liten. Han sluttet på skolen som 16-åring og tok ingen videre utdannelse. Han brukte først fire år på en roman som ble refusert, før han sperret seg inne på foreldrenes sommerhus i Spania – og skrev Bojangles på syv uker.
– Jeg tenkte at hvis folk ville være hyggelige nok til å lese en bok jeg hadde skrevet, så skulle jeg i det minste tilby dem en mulighet til å bytte atmosfære. Jeg ville skape en verden som var litt utenfor det vanlige og optimistisk til tross for alt det som hender, sier han i et intervju med Wall Street Journal.
Bourdeaut beskriver seg selv som «inkompetent og middelmådig på alle måter» både som skoleelev og arbeidstaker. Han mener Mens vi venter på Bojangles er et resultat av at han med tiden lærte å gå «fra mislykkethet til fiasko uten å miste entusiasmen og livsgleden».
Sammenlignes med «Livet er herlig»
«En burlesk og underfundig og underholdende roman, i sin tidvis hektiske prosa, tidvis såre prosa», skrev Guri Hjeltnes i VG og ga denne terningkast 5 da den først utkom på norsk i 2017.
Stavanger Aftenblad var ikke snauere enn at de trillet en sekser på terningen: «Sjarmerende, komisk, melankolsk og tragisk om håpet, lykken og den store kjærligheten, skildret gjennom øynene til sønnen i en noe spesiell familie, der hver dag er en fest», skrev Sigmund Jensen.
Flere anmeldere har trukket paralleller til filmens verden, først og fremst til Roberto Benignis uforglemmelige Livet er herlig, men også til franske De urørlige og til Wes Andersons filmunivers. Andre sammenlikner med bøker som Boris Vians Dagenes skum og JD Salingers The catcher in the rye.
– Vi trenger slike bøker
Den norske redaktøren til boka, Bernhard Mohr, mener det historier som Livet er herlig og Mens vi venter på Bojangles har til felles, er at de ved første øyekast kan se ut som de bare vil underholde.
– Men når vi litt etter litt slipper inn bak den komiske fasaden, åpner det seg et større drama. Familien spiller sjakk på kjøkkenflisene, danser og prøver å gjøre hver dag til en fest. Men moren, den skinnende solen i guttens bekymringsløse univers, bærer på en alvorlig sykdom.
– Vi trenger slike bøker som Mens vi venter på Bojangles, fordi de lærer oss noe om kontrastene i tilværelsen, og minner oss på at det finnes lysglimt selv når alt er som mørkest, sier Mohr.
Det er Agnete Øye som har oversatt romanen til norsk.
