Med Endehjem debuterer Eivind Sundmann Larssen som lyriker, med en diktsamling om kjærlighet, ensomhet og savn. Her forteller han om redselen for å huske feil ting og det nærsynte skrivearbeidet. Få en sniktitt på samlingen med diktet «Fremtidsmuseum II» nederst i saken!
Larssen debuterte med romanen Ingen savner Edvard Niema i 2014, men ett år senere var det diktene som fikk hans fulle oppmerksomhet. Tap er et gjennomgående tema i forfatterskapet hans hittil, og i Endehjem utforsker han erindringens rolle når man mister noen.
– Så lenge jeg kan huske har jeg sett meg tilbake med lengsel etter noe som allerede er forbi. Jeg tror jeg rett og slett er ganske dårlig til å miste, og jeg synes det er vanskelig å akseptere at det som har vært, aldri skal komme tilbake.
Vil du si litt om hvordan du bygger opp diktene dine?
– Jeg er nok ganske visuelt orientert, i alle fall har jeg vært det i denne samlingen. Med tanke på at mange av diktene kan sies å være et slags tilbakeblikk, har det vært viktig å se hvor vi er i diktet, jeg vil vite hvem og hva, så kan heller tankene som dukker opp få stå mer åpent. Jeg har villet plassere personene tydelig i omgivelsene sine, både for å unngå at diktene blir stående hver for seg som en fin tanke i et tomt rom, men også fordi jeg virkelig vil invitere inn i disse tekstene.
Man kan nesten lese diktene som små kapitler i en roman?
– Jeg vil naturligvis at diktene skal kunne stå på egne bein hver for seg, men jeg vil at de også skal forholde seg samlingens helhetlige retning. Idealet er jo at det oppstår en veksling mellom del og helhet, litt som om det var kapitler det var snakk om. Jeg vil ha en tydelig geografi og et tydelig persongalleri.
Opptatt av hukommelse og minner
I prosaen sikter han mot det totale, mot overblikket, mens lyrikken har gjort ham mer detaljorienter.
– Å skrive poesi er for meg en mer nærsynt aktivitet. Jeg blir svært fokusert på detaljen, på én liten del av verden som er blitt ladet med mening. Samtidig tenker jeg kanskje at det ikke er så stor forskjell i selve skrivearbeidet.
I arbeidet med diktsamlingen dukket spørsmål rundt hukommelse og minner stadig opp for Larssen:
– Når blir opplevelser verdifulle? Er det i det øyeblikket man opplever dem, eller er de viktigste minnene avhengige av å bli sett tilbake på i ettertid? Husker man riktige ting? Er det gitt at det som huskes er mer verdifullt enn alt det som blir glemt? Jeg tenker at det som finnes i denne samlingen ikke er det som faktisk hendte eller at det er akkurat slik det var. Snarere ser jeg den som en slags gjenoppbygning av noe som er tapt. Jeg ville inn det tomrommet som oppstår når man mister noen, for så å se hvordan det tomrommet fylles med verdi i ettertid. I dette er erindringen en sentral bestanddel.»
Les også Gro Dahles tekst om å skrive dikt.
Les et dikt fra Endehjem:
Framtidsmuseum II
Det hender han skremmes av sånt som ikke forblir hva det er; ser
det at omgivelsene endres med årstidene og at barnet stadig vok-
ser som tegn på at noe mistes, at han med tiden reiser lenger og
lenger vekk. Bare med tingenes hjelp kan man bevare alt dette for
ettertiden, tenker han; sier de må merke seg de landlige omgivel-
sene, at det skal ligge påminnelser i den morkne brygga, i raslin-
gen fra hengebjørka eller i sjøluften selv. Senere skal det å se havet
i horisonten være nok til å bringe tilbake alt de nå gjemmer i luk-
ten av strand og tang og tare.
(De vet lite om å lete forgjeves, om aldri å forstå at det er i lyden
av regn mot en gjenglemt avis i gresset at alt ligger bevart.)
«Moren min ga meg juling for at jeg skulle bli et ordentlig menneske,» sier Britt Karin Larsen. Les intervjuet her.
