Gaute Bie: New Norway – Den endelige løsningen

Det er harde tider. Det er oljekrise, flyktningkrise, arbeidsløshet, grådighet og opprustning. Alt som skal være høyt skraper bånn, mens det som burde ligge lavt skyter i været. Ikke er vi spesielt høflige mot hverandre heller, men det er en annen historie. Det er uansett harde, harde tider.

– Men flyktningkrisen, min venn, flyktningkrisen, og den eskalerende arbeidsløsheten kan vi fjellaper snart vinke farvel til! Utbasunerte min gode venn Mikkel, da vi forleden dag stod bom fast i den endeløse køen på Drømmeplassen.

Oljekrisa hadde smelt som en nyttårsrakett i ansiktet på min venn for en drøy måned siden. Mikkel måtte pakke sakene og forlate pulten og kontoret og kantina – så å si på dagen. For ikke å snakke om at han måtte vinke farvel til kollegaene sine, folka han de siste årene hadde tilbrakt brorparten av døgnets våkne timer sammen med. Mikkel var sivilingeniør av utdanning. En skarp kniv. Men så en dag var det slutt. Kroken på døra, og drøftelsessamtaler og kompetanseutredning, og alt dette surret man må gjennom før man får sparken. Og alle vet jo at sånn må det være, pengene må komme fra en plass, og når pengene ikke lenger kommer fra et hull på havets bunn, så er det slutt. Sånn var det for min venn. Og det var derfor jeg skulle treffe ham til lunsj. Fordi han var blitt arbeidsløs. Fordi jobben er viktig for de fleste av oss. Fordi livet mister en del av meningen for de fleste av oss, om vi ikke er til noe nytte. Og da må venner stille opp og støtte, gjerne over en lunsj. Fordi det er noe av greia med et vennskap.

Oljekrisa hadde smelt som en nyttårsrakett i ansiktet på min venn
Vi hadde akkurat sagt hei & hallo, og nå sto vi altså fysisk på stedet hvil i bestillingskøen på Drømmeplassen. Klar for å snakke om Mikkels nye «tilstand». Om det nye livet som arbeidssøkende. Klar for å ta den tunge – men like fullt gode – mellommenneskelige samtalen. Trodde jeg.

Men Mikkel ville det annerledes.
– Hva har du lyst på? Spurte han da køen med ett løste seg opp i sine naturlige sosiale bestanddeler. Og før jeg fikk sagt noe som helst, fortsatte han:
– Ta hva som helst. Jeg spanderer.
– Ok? Er etterlønnen din såpass bra?
– Visst er etterlønna bra. Men den kan ikke måle seg med hva jeg får nå!
– Har du fått ny jobb?
– Nå er det jobb til alle som vil ha!

Hvilket var nytt for meg, men ærlig talt, jeg ble revet med av entusiasmen hans, så vi bestilte et lite koldtbord av mat og drikke, og gikk og satte oss.

Hva er i helvete er New Norway?
– Jøss! Så flott. Sa jeg, da vi hadde slått oss ned. – Er det fortsatt i oljebransjen?
– Nei, på ingen måte. Oljebransjen forsvinner. Jeg har derimot blitt ansatt i Staten, som – hør på dette: «Prosjektleder for rekonstruksjonen av Sør-Norge; Område Nedenes Amt; begrenset nordover til Telemark grense; sørover til og med Grimstad kommune; vestover Aust-Agder grense».
– Hæ? Hva i alle dager er det for slags jobb?
– Det er en jobb som innebærer at jeg har del-ansvar for byggingen av New Norway, sa Mikkel.
– Hva er i helvete er New Norway?
– New Norway er et gigantisk byggeprosjekt, et resultat av et gigantisk stortingsforlik, basert på erkjennelsen av at kloden ikke vokser, men derimot er full av vann.
– Hva mener du?
– Regjeringen, eller ikke bare regjeringen, men hele det norske storting har i løpet av de siste årene tatt innover seg Den Nye Verdensorden. Med Den Nye Verdensorden sikter jeg til de fysiske, økonomiske og politiske realitetene verdenssamfunnet har rast inn i. Du vet, den globale verdibaserte terroren, felles økonomisk og økologisk krise …

Mikkel leitet litt etter ordene, inntil kokken hoiet ut bestillingen vår, og han fikk et lite pusterom. Vel tilbake ved bordet, med hver vår rådyre rett, og to heite kaffekopper, spurte jeg:
– Skal du konstruere grensegjerder?
– Nei! Nei! Absolutt ikke. Du følger meg ikke helt. Greia er at Norge lager et nytt Norge, skjønner du.
– Jeg skjønner ingen ting.
– Altså, Norge som nasjon er ennå en homogen og resultatorientert liten gjeng. Vi har fortsatt en slags fellesskapsfølelse. Og sånn vil vi gjerne at det skal dure i vei. Men verden er blitt så fremmed. Det er her min nye jobb kommer inn. Den norske regjering med et samlet storting i ryggen, vedtok for bare noen få uker siden Den Endelige Løsningen. Etter en masse frem og tilbake kom politikerne våre i mål med hvordan man skulle løse flyktningproblemet …
– Hva er det du sier!?
– Jeg vet hva jeg sier.
Han smilte.
– Den Endelige Løsningen for Norge – gode gamle – den eneste muligheten vi har til fortsatt å bestå som nasjon, ligger i at VI flytter på oss.

Jeg prøvde å le. Mikkel lo ikke.
– Dette er dønn seriøst.
Sa han og prøvde å ta en sup av den glovarme kaffen sin, men måtte slå det fra seg. Han fortsatte:
– Premisset for Den Endelige Løsningen, og vedtaket om å bygge et nytt Norge, ligger i erkjennelsen av følgende: Før eller siden når Europa et metningspunkt. Gi og ta – om 10-20 år er kontinentet fylt til randen av flyktninger. Majoriteten av de tilstedeværende på kontinentet er immigranter. Norge har måtte stenge alle sine grenseoverganger, med den konsekvens at flyktningene prøver og nå oss sjøveien. De setter utfra Frederikshavn og Hirtshals, Aberdeen og selvfølgelig Strømstad. I hopetall. Folk vil til oss. I resten av Europa er det ikke mye igjen å hente. Velferdsstatene på kontinentet er sprengt i fillebiter. Men dette dreier seg ikke bare om penger. Dette handler i bunn og grunn om at vi bor i et trygt og velfungerende demokrati.

Før eller siden når Europa et metningspunkt.
– Med dette som bakteppe, fortsatte han, – har våre øverste folkevalgte tatt innover seg Den Nye Verdensorden, og resonnert seg frem til Den Endelige Løsningen. Den eneste muligheten vi har til å ivareta og bevare vår stolte nasjon. Implisitt i Den Endelige Løsningen ligger et genuint ønske om å beskytte våre verdier, fordi vår demokratiske kultur er under press. Og presset vil ikke avta – det vil eskalere til det kommer ut av kontroll! Derfor ble det nylig i statsråd og gjennom Kongelig Resolusjon bestemt at man skulle bygge et nytt Norge, som landets innbyggere kan flytte til når situasjonen tilsier det. Det vil si, innen overskuelig fremtid.
– Hva er det du sier?
– Hør på meg. Borgerkrigene i Syria og Afghanistan og Libya, og hvor en du vil, de konfliktene er bare en forsmak på hva som vil komme. På den siste demokrati-indeksen til Freedom House, som måler disse tingene, var det fortsatt diktaturer eller tilnærmet diktaturer, blant flertallet av jordas suverene stater. Og utviklingen går ikke riktig vei, for å si det sånn. Gitt det faktum at vi er født med fri vilje, så vil ikke mennesket finne seg i sånn dritt som diktaturer representerer i det lange løp. Alle disse totalitære regimene vil til syvende og sist korrumpere. Kriger vil starte, og tragediene som følger dem vil bre sine tentakler av lidelse. Flyktningstrømmen fra utrygge til trygge områder vil bare øke, og det er lite å hente i repatriering. Se på det – brorparten av flyktningstrømmen som skyller over oss kommer fra fallerte stater. Selvfølgelig er det lykkejegere blant flyktningene som kommer, men uansett hvordan du vrir og vender på det, er en flyktning en flyktning. Flyktningen følger bare drømmen om trygghet og muligheten til å kunne påvirke sitt eget livsløp! Og denne flommen, min venn, den er umulig å stoppe, til det eksisterer det altfor mange diktaturer. Hvem kan forutse konsekvensen av en kollaps i Kina for eksempel? Kineserne har jo mang en gang vist vilje til å ødelegge for seg selv. Det er ikke lenge siden 50-årsjubileet for kulturrevolusjonen. Tenk deg et lignende senario som i Syria. Tenk deg en borgerkrig i Midtens Rike! Tenk deg 700 millioner mennesker på flukt! Det finnes ikke et nærområde, bortsett fra Månen, som kan håndtere de desperate menneskemassene!

Mikkel satte leppene mot kaffekoppen, men den var ennå for varm.

Dette handler om at vi alle er i samme båt.
– Du skjønner problemet, ikke sant? fortsatte han, – Problemet er at Problemet er en gordisk knute. Den vil ikke løse seg med avtaler og hestehandel. Dette handler ikke om nestekjærlighet eller fremmedfrykt eller ideologi. Dette handler om at vi alle er i samme båt. Det handler om at mennesket alltid har, og alltid vil flykte.

Han svelget så vidt.

– Men det er ikke noe problem! Eller, det er ikke noe problem for oss lenger. Vi er i gang med å bygge et nytt Norge nå!
– Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan man kan finne på å bygge et nytt Norge for å løse flyktningkrisen?
– Det er her den geniale x-faktoren i konsensusen kommer inn: Man løser flyktningkrisen ved ikke å forholde seg til den som noen krise! Krisen er en mulighet. Vi forlater kort sagt områdene flyktningene inntar, og flytter til identisk rekonstruerte områder i Barentshavet. Om ønskelig – og dette ligger inne i ordrebeskrivelsen for stillingen min – kan hele hus flyttes. Mye av min nye jobb består i å kvalitetssikre at vi gjenskaper den nære typografien, sånn at de emosjonelle aspektene rundt vår kollektive flytteprosess, skal minimeres.
– Men jeg skjønner ikke helt … Hvordan skal man gjøre dette?
– Jeg er sivilingeniør, ikke sant. Jeg har bidratt til å gjøre fedrelandet mitt søkkrikt, ved å pumpe opp olje fra Nordsjøen. Det er drit komplisert. Kompetansen for å etablere et flytende land, er mye lettere å tilegne seg, når du har vært med på å bygge et samfunn med utgangspunkt i noen dype hull i havbunnen.
– Men det jeg fortsatt ikke skjønner er hvordan man kan rekonstruere Norge til havs?
– Det jeg er med på å bygge nå er Venezia 2.0, det er Faust 2.0. Forskjellen er at vi ikke gjenvinner land, vi fyller ikke ut med løsmasser, vi skaper land – oppå vannet. New Norway består ikke av fjell og sedimenter. New Norway er tuftet på rikdom og teknologi. Vi rekonstruerer bebyggelse og nærliggende rekreasjonsområder på enorme potonger. Alt flyter. De store naturområdene blir igjen på fastlandet. Flyktningene får status som fremmedarbeidere, og blir satt i jobb der det trengs. Rent praktisk vil Gamle Norge fortone seg slik Costa del Sol og Kanariøyene fungerer i dag – nærmest som et oversjøisk fylke – bare at nå vil det være underlagt Den Norske Krone. Flyktningene vil kunne ha forefallende drifts- og serviceoppgaver. De vil operere som en slags kollektiv vaktmester-kaste. Rettighetene deres vil være begrenset til det rent yrkesrelaterte. Du vet, sykelønn, pensjon, og så videre. Dette dreier seg selvfølgelig ikke om dumping. Fagbevegelsen er en av hovedaktørene bak prosjektet, gitt alle arbeidsplassene det genererer. Norge som suveren stat vil ha full jurisdiksjon og råderett over ressursene på alle territorier som er forlatt …
– Men rettigheter for flyktningene … Jeg mener, har vi ikke et moralsk ansvar overfor dem?

Det er jo her alt blir visjonært og fremtidsrettet!
– Det er jo her alt blir visjonært og fremtidsrettet! Visst har vi et moralsk ansvar for å beskytte forfulgte mennesker. Men vi har på ingen måte noe moralsk incentiv som tilsier at de skal bli en del av oss! Bergprekenen sier ikke noe om vennskap og inkludering. Jesus nevner det i hvert fall ikke eksplisitt. Og ærlig talt, kanskje flyktningene ikke ønsker å bli en del av oss? Kanskje de bare vil vekk fra terroren og utryggheten? Kanskje de bare flykter for livet? Kanskje vi ikke skal forlange så mye mer av dem? De kommer tross alt fra fallerte stater. De kommer til oss. Fordi vi kan tilby dem fred og ro. Arbeid. Men: Vi må ikke være venner. Vi må ikke kjenne hverandre, eller forstå hverandre. Vi kan bo i samme rom, og se ut av hvert vårt vindu.
– Men er ikke greia med Den Endelige Løsningen at vi skal bo i hvert vårt rom?
– Jo! Og det er sånn vi skal unngå konflikter!
– Men dette må jo koste en formue!
– Visst pokker koster det! Handlingsregelen går fullstendig opp i røyk. Men stilt overfor realitetene, er dette utelukkende å anse som en investering.

Vi ble sittende å se på hverandre. Mikkel holdt rundt kaffekoppen sin. Jeg lurte på om jeg skulle spise noe, men var ikke så veldig sulten. Jeg hadde spist før jeg kom.
– Så løsningen er altså at vi må flytte?
– Alle norske statsborgere som vil være en del av fremtiden i New Norway må være villig til å flytte. Sånn har egentlig alltid verden vært innrettet. Alle som må vil flytte.

Mikkel nikket og hevet kaffekoppen til en skål. Han hadde ikke rørt maten, men lunsjen var ved veis ende. Han måtte vel tilbake på jobb, det var oppbruddets sekund, og jeg var på jakt etter jakke-ermene mine, da en aldri så liten tildragelse inntraff: I det Mikkel hevet koppen til munnen løsnet håndtaket, og koppen, med alt sitt gloheite innhold – hele dritten, all den gloheite væsken – ramlet rett ned i fanget på ham.