Per Knutsens roman Broren til Hugo

RomanerUkategorisertPer Knutsens roman Broren til Hugo

Per Knutsen er en stor forteller. Hans bok nr. 30, den sterke oppvekstromanen Broren til Hugo markerte et dobbelt jubileum. I 2016 var det 40 år siden den produktive forfatteren debuterte med barneboken Gutten og ørna (Gyldendal 1976).

Estimert lesetid 6min

Per Knutsen vekslet mellom å skrive for barn, unge og voksne. Både skjønnlitteratur og dramatikk. Per Knutsen er kritikerrost, prisnominert og -belønt, blant annet med  Kulturdepartementets kulturpris i 1995 for ungdomsromanen Rått parti.

Broren til Hugo

Broren til Hugo er en sterk og leseverdig oppvekstroman, som det innimellom gjør nesten fysisk vondt å lese. Vi følger en dysfunksjonell nordnorsk familie de første par tiårene etter annen verdenskrig, sett gjennom yngstesønnen Erkkis øyne. Bakteppet er farens lefling med nazismen, hans påfølgende flukt til Finland og senere retur til hjemtraktene i Nordland, medbrakt finsk kone og konas bror, Tapio. De drar fra armod og kommer til armod.

En barndom i helvete

Hvor mye tåler et barn? Dette spørsmålet melder seg hyppig gjennom lesningen av denne boken. Det gjelder så vel med tanke på storebror Hugo som på Erkki selv. Brutaliteten, avvisningene og uforutsigbarheten guttene opplever er intens og vedvarende. Begge foreldrene er labile og uegnet som omsorgspersoner. Faren med sin alkoholisme og sitt eksplosive temperament, tidvis rettet mot moren, tidvis mot sønnene. Moren med sin nevrotiske bitterhet og repeterende utlegninger og beskyldninger mot sønnene, som gjødsler deres skyldfølelse og selvforakt, og får skyld og skam til å vokse ut over alle grenser. Selvfølelsen, opplevelsen av egenverd, får ingen næring  og ligger på et konstant nullpunkt. Jeg ynkes over de to guttene mens jeg leser. Og jeg kjenner ofte på et sinne overfor de to foreldrene.  Formildende omstendigheter? Tja.. Og nei! Savnet av besteforeldre eller andre voksne som kunne sett og møtt de to, vært en slags buffer, melder seg underveis. Hvem og hvor var egentlig onkel Tapio?

Hugo – den foretrukne

Lenge er Hugo den foretrukne. Erkki lengter etter moren, som stadig føyser ham vekk, og forteller brutalt og bebreidende om det vanskelige svangerskapet og den grusomme fødselen Erkki påførte henne. Mens Hugo derimot er grumgutten. Erkkis erkjennelse og resignasjon, og plass i familiehierarkiet, ligger komprimert i følgende sitat: «Hugos fødsel var lett, selv om han ble født i en låve, alt er lett for Hugo.» Storebroren er ikke bedre enn at han utnytter situasjonen på grusomt vis i sin behandling av lillebroren. Men det skal snu – på mer enn ett vis..

Assosiasjoner til finsk fjernsynsteater

Forfatterens nøkterne fortellerstil og usentimentale måte å bruke språket på, forsterker inntrykkene og følelsene som skapes under lesningen. Jeg er gammel nok til at finsk fjernsynsteater har blitt en dyster og til dels bisarr del av min kulturelle bakgrunn og dannelse. Broren til Hugo ga meg hyppige assosiasjoner, både til denne fordums sort/hvitt-dramatikken fra vårt naboland i øst, preget av mørke, taushet og tungsinn, og til verdensdramatikk, som Lars Noréns Natten er dagens mor, Arthur Millers En handelsreisendes død og Tennessee Williams Glassmenasjeriet. Alle beskriver de dysfunksjonelle familier, helsefarlige foreldre og destruktive relasjoner på enestående visJeg fikk også assosiasjoner til annen, stor litteratur, som Lars Saabye Christensens Halvbroren, Katja Kettus Jordmora og Ingeborg Arvolas fjorårsroman, Neiden 1970. Som i nevnte romaner, påkaller også Knutsens fortelling både emosjoner, refleksjoner og digresjoner av mange slag, og beskriver kår og forhold som ingen barn skulle vokse opp under. Gro Dahle og Svein Nyhus sterke bildebok, Sinna mann, er i så måte enestående i sin sjanger.

Homofili

«..Erkki er glad for at ansiktet hans ligger i skygge. Hvis Hugo hadde kunnet se ham klart, ville han ha skjønt at også Erkki er rammet. Den samme forbannelsen ligger over ham som over Hugo, han er fylt av det samme helvetes svineriet som moren snakker om.» Ja, det går an å sette homofile søsken til verden, også i det virkelige liv. Men sjelden har foreldres misgjerninger overfor homofile barn (les sønner) blitt skildret med et slikt innbitt vannvidd som i Broren til Hugo. Per Knutsen løfter fortjenestefullt sider ved homofiliens dystre historie frem i lyset, og beskriver hjerteskjærende hvordan mange som er «direkte råka» kan ha hatt det på hjemmebane. Og kanskje fortsatt har det. Samtidig evner forfatteren på troverdig vis å beskrive følelser som ikke kan bankes ut; den seksuelle identiteten, forelskelsen, trangen, begjæret.

Vanskelig å finne ord

Broren til Hugo sitter lenge i. For meg har boken vært en stor og nærmest rystende leseropplevelse. Det er slik god litteratur skal være. Da er det ofte vanskelig å finne de rette ordene, uten å høres banal eller svulstig ut. Men ett er sikkert; Dette er en viktig bok! Jeg kommer aldri til å glemme de finsk/norske brødrene – Erkki og Hugo. Mon tro hvordan det har gått dem i livet? Når som helst kan jeg se det stusselige hjemmet de vokste opp i, omgivelsene, kjenne den trykkende og uutholdelige atmosfæren de pustet inn, og tyngden av den kloke kona, som skulle kurere homofili med «tvangspuling» og tvangsforlovelsen med den uskjønne, men bemidlede piken i Trondheim. Og ikke minst vil jeg fortsette å ynkes over barnet, Erkki, og alle andre barn, som lever midt i en vedvarende dramatikk, og ikke har noe valg; alltid på vakt, forvirrede, redde – og som i glimt kan oppleve en slags «lykke» bestående av korte øyeblikks lettelse over fravær av frykt og fare. Og som når som helst er villige til å tilgi den voksne, som aldri viser anger eller ber om unnskyldning, og for selv den groveste vold og omsorgssvikt.

Les først Broren til Hugo, deretter Ingeborg Arvolas Neiden 1970, og gjerne intervjuet Hun gir det tapre barnet et ansikt og en stemme!
Jeg anbefaler også Odd Karsten Kroghs artikkel om Broren til Hugo.

Per Knutsen