Påskekrim

Liker du å lese om fremmede som har blitt myrdet? Dust.

På mange måter var det en typisk påske. Jeg gikk på bortoverski, spiste marsipan, leste noen kriminalromaner og tenkte litt på Jesus. Påsken var så typisk at det nærmet seg det abnorme, som et hageselskap i Stepford eller en finale i Melodi Grand Prix. På den annen side var det en atypisk påske, i den forstand at kriminaliteten kom til meg. Første påskedag ble det fyrt av skudd utenfor nabobygningen, hundre meter fra hvor jeg sitter og skriver dette. Ingen ble truffet. Natt til andre påskedag ble en mann skutt i hjel hundre meter lenger oppe i samme gate. Siden papiravisene fortsatt var på påskeferie, gikk jeg på nettet og leste alt jeg fant om disse sakene, av den enkle grunn at jeg ville vite om det var farligere å gå ut av huset enn det hadde vært før påske.

Ingenting tydet på det. Sånn sett har forekomsten av kriminalitet trolig mye til felles med terningkast. Det er lite sannsynlig at man kaster to like. Og dersom man får to like, blir det ikke dermed mer sannsynlig at det skjer igjen i neste kast.

Det kjentes merkelig fremmed å lese kriminalreportasjer, og jeg ble påmint om hvor sjelden jeg leser denne typen stoff. Den manglende interessen har to grunner.

For det første: Når man har en jobb som forutsetter at man leser flere nyhetssaker enn man strengt tatt er interessert i, faller det lett å velge bort kriminalsakene om vold og død. De dukker uansett aldri opp som oppgaver i Nytt på nytt. De eneste kriminalsakene programmet er interessert i, er saker hvor kjente nordmenn har snytt på skatten eller skrapt opp andres biler og stukket av.

For det andre: Når menneskers tap av sine nære blir omgjort til ukelange føljetonger med daglige kapitler, og får alle fiksjonens kjennetegn, ser jeg en annen vei. Noen vil gjøre oss til kikkere, og det går an å takke nei. For noen år siden gikk jeg rundt med en selvrettferdig, men god følelse av å være den i Norge som visste minst om Orderud-saken.

Jeg vil fortsatt ikke vite om oransje sokker, jeg vil bare vite om det er trygt å forlate huset.

Hvis man spør kriminaljournalistikken, svarer den bare ja. Verden er farlig og uforutsigbar, sier den – hvis du vil leve, bør du holde deg hjemme, få maten brakt til døra og aldri slippe noen inn. Det kan umulig stemme. Slik lever mange alderspensjonister, og de har en langt høyere dødsrate enn gjennomsnittet. Dessuten: For kvinner er det dessverre større risiko for å bli drept i sitt eget hjem enn andre steder. Kriminaljournalistikken er en kanal for vår frykt og vår avsku, i blant også vårt sinne. I beste fall gjør den oss lettet over fortsatt å være i live. Nyhetenes fremstilling av andres død bidrar dermed til vårt eget velvære, men det er et dårlig velvære, en skjør lettelse som bygger på permanent uro. Reporterne har overtatt Agatha Christies jobb, og løser den dårligere. De skaper frykt, får mennesker til å låse seg inn og bli farlige. De sier ja til private fengsler, bygger piggtrådgjerde rundt borettslaget og sover med Uzi under puta. Det fins ikke noe så risikabelt som vanlige mennesker med våpen.

Mediene gir oss mordsakene i fiksjonens form, og de mordsakene som får mest omtale, er de som ligner mest på Detektimen. Virkelighet som ligner på diktning, er mer populært enn diktning.

Kriminaljournalistikken nærmer seg fiksjonen, ved å organisere virkeligheten som fortelling. Kriminaldiktningen forsøker på sin side å holde tritt ved å nærme seg virkeligheten. Romanene henter sine emner fra overskriftene – narkotikahandel, trafficking, ”ulovlige” innvandrere – og skildrer politiets arbeid i detalj. I TV-seriene har åstedsgranskerne og kriminalteknikerne blitt de nye detektivheltene, gjennom serier som CSI: Miami, CSI: New York og CSI: Boise, Idaho. Men jo mer kriminalfiksjonen ligner på kriminaljournalistikken, jo mer vil den fylle samme funksjon: Å skremme oss. I fredstid blir de fleste drept av mennesker de kjenner, men i fiksjonen blir seriemorderen, han som velger ut fremmede og dreper dem etter et mønster bare han kan se, stadig vanligere. I amerikanske serier ser man flere seriemordere enn fiskere.

Det er lett å argumentere for at kriminalromanen i sin mest klassiske form er sosialistisk av vesen. Den appellerer til den klare tanke og tar avstand fra mystikk. Medier og spøkelser blir alltid avslørt som grådige menneskers svindel. Den skildrer mord og annen uhumskhet i borgerskapet. Detektiven som avslører den skyldige, er aldri selv en del av dette borgerskapet. Og morderen er aldri en av tjenerne. Butleren er aldri den skyldige, unntatt en sjelden gang i Scooby-Doo.

Slik ser vi at Agatha Christie står ganske nær Karl Marx, mens kriminaljournalistikken og CSI står nær Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen.

Det kriminallitteraturen kan, og som kriminaljournalistikken ikke kan, er dette: Å gi oss en anledning til å tilfredsstille vår blodtørst – kom med blodet, jeg tåler å se det – og samtidig dekke vårt behov for å se orden gjenoppstå av kaos; gi oss trygg og forbigående fare, uten at vi bruker andre menneskers ekte tragedier til egen trøst og underholdning.

Avisenes dekning av mordsaker er overproporsjonert i sitt omfang, umoralsk i sin form, samfunnsmessig skadelig og på svært få måter av allmenn interesse. For egen del foretrekker jeg å lese krim som ikke på noen måte ligner på virkeligheten, krim hvor sognepresten blir funnet med klærne bakfram i et låst rom, stukket i hjertet med en frossen gulrot, historier hvor alt får sin naturlige forklaring og ender utvetydig lykkelig, selv for detektiven. Slike fortellinger bidrar til å opprettholde min tro på fornuft og rettferdighet, på at all vold – selv den blinde – og annen sosial uhumskhet, har en forklaring, og dermed kan forhindres. Siden nyhetene forsøker å ta denne overbevisningen fra meg, er jeg villig til å ta veien om corny gamle mordgåter for å opprettholde den. Ikke på grunn av, men nettopp fordi at mennesker blir skutt rett utenfor dørstokken min, og fordi jeg ønsker å kunne gå ut uten frykt.

Første gang publisert i Dagbladet