Eirik Husby Sæther om å se 100 døde

Jeg har i over sju år jobbet som etterforsker ved Kriminalvakten i Oslo, en avdeling som rykker ut når noen dør utenfor et sykehus eller pleiehjem. Det kan være alt fra drap, sykdom, selvmord, overdoser og ulykker. Jeg ser de døde der de endte opp, på badet, i sengen, i lenestolen foran TV-en, i skogen, i vannet, i trappeoppgangen, i kjelleren, i garasjen.

Eirik Husby Sæther

Hva har jeg lært av å se 100 døde?

Jeg skjærer over tau som et menneske henger fra. Tar i kalde armer for å vurdere graden av dødsstivhet. Leter gjennom bukselommene etter lommeboken til menn som har skutt seg i hodet. Stikker hånden ned i et badekar for å trekke ut proppen, og badekaret er fullt av blodtilsølt vann fordi kvinnen kuttet over pulsårene. Jeg river opp plastposer som har blitt teipet igjen rundt hoder.

Jeg ser på alle som har hoppet fra høyder, og kroppene fremstår som uberørte etter sammenstøtet, som om de aldri falt og bare sover. Alle unge menn som har dødd i en kommunal hybel som er full av sprøyter, og den siste sprøyten står fortsatt i armen. Alle eldre menn som dør i sofaen, som de både sover i og lever i, og på bordet står treliters dunker med russisk Vodka. Jeg har lest utallige selvmordsbrev, og det står egentlig det samme på alle: Unnskyld.

Jeg har lest utallige selvmordsbrev, og det står egentlig det samme på alle: Unnskyld.

Jeg har sett mange tragiske ulykker. Mennesker som åpner garasjeporten og klemmer i hjel et barn som leker gjemsel. En gutt som slår på vinduet på en T-banevogn for å skremme jenta han liker, men så tråkker han utenfor perrongen og faller under vognen. Istapper som faller fra hustak og treffer forbipasserende i hodet. En gutt som klatrer over garasjeporten til et parkeringshus, og så utløses bevegelsessensoren mens han henger over porten, og porten går opp og han bøyes rundt trommelen. Polske snekkere som faller ned fra hustakene våre. En bil som ikke har håndbrekket på og som begynner å rulle, og føreren som allerede har gått ut prøver å holde igjen bilen, men bilen er for tung og ruller over vedkommende.

Ingenting av dette har lært meg noe om døden eller hvor sårbart livet er. For jeg har aldri sett døden. Jeg aner ikke hvem disse menneskene var når de var i live. Døden er en forandring, du må ha vært sammen med den døde mens han lo, vite om drømmene og reisene for å forstå at mennesket nå er borte. Det må finnes minner. Derfor har jeg ikke sett 100 døde, ikke en gang én, jeg har bare sett naturens forråtnelse.

Av og til er det pårørende tilstede, men ikke alltid. Det kan være en nabo som har varslet politiet på grunn av lukten. Eller fordi gratisavisene hoper seg opp utenfor døren. En venn kan ringe politiet og melde vedkommende savnet, og politiet tar seg inn med makt. Eller en hjemmehjelp finner liket på sin daglige runde. Jeg foretrekker å være alene med liket, for da er ikke døden sammen med oss.

Jeg foretrekker å være alene med liket, for da er ikke døden sammen med oss.

For de sørgende forandrer alt. En gråtende mor, en far som anstrenger seg for å bevare fatningen, en søster som gjemmer blikket ved å se ned på mobiltelefonen. De pårørende er beviset på at den døde har vært i live. Jeg må se dem for å forstå det.

Det er de sørgende, de som fortsatt lever, som har lært meg noe om døden. Jeg blir værende på stedet til begravelsesbyrået har hentet liket, og det tar som regel en times tid. I løpet av denne perioden har kanskje moren klart å smile én gang, og ofte spør hun hvordan jeg har det som er på så mange dødsfall. En far forteller at han skal reparere noe på hytta. Eller han skal mekke på bilen. En sønn spør om det er noe han kan gjøre. Aller helst vil han bære ett eller annet tungt. En søster lurer på om en venninne kan komme over.

Det jeg har lært, er at mennesker tåler forferdelige tragedier. Jeg håper jeg vil være like sterk som alle dere, den dagen jeg ser døden for første gang.

 Jeg håper jeg vil være like sterk som alle dere, den dagen jeg ser døden for første gang.

Eirik Husby Sæther er politi og forfatter, og for tiden aktuell med kriminalromanen Sett av den døde.