«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

DiktDikt om livet«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder

«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder som Ukas dikt er inspirert av at NASA denne uka har funnet et solsystem der det kanskje finnes beboelige kloder – «bare» rundt 40 lysår borte.

Estimert lesetid 2min
Illustrasjonsfoto ukasdikt "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder
Jeg ser på den hvide himmel / jeg ser på de gråblå skyer / jeg ser på den blodige sol.

På onsdag rapporterte den amerikanske romfartsaorganisasjonen NASA at de har funnet et solsystem med syv planeter som ligner jorden, der det er potensial for liv. Solsystemet ligger «bare» 40 lysår unna. Med dagens teknologi vil det visstnok ta over 300 000 år å komme seg dit, men likevel for de mange av oss som innimellom føler at vi har «kommet på feil klode» er det kanskje et ørlite håp. Det er vanskelig å ikke tenkte på diktet til Sigbjørn Obstfelder i stunder som dette.

«Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder ble første gang publisert i 1893. Sant å si handler det mer om fremmedgjorthet her på vår klode enn lengsel etter liv på andre planeter.

Ukas dikt som antologi

«Jeg ser» er med i diktantologien Ukas dikt, som er basert på den populære Boktips-spalten med samme navn. Her får du de 100 mest populære diktene fra spalten, med bidrag fra kjente og kjære poeter som Kolbein Falkeid, Alexander Fallo, Gro Dahle, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas, Olav H. Hauge, Kari Bremnes, Trygve Skaug, Lars Saabye Christensen og mange, mange flere.

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser paå de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …