«Alle dyrene kommer ut om natten,» sier den mentalt ustabile taxisjåføren Travis Bickle (Robert De Niro) i filmen Taxi Driver. Duvende gjennom New Yorks snuskete gater i en gul drosje. Til Bernard Herrmanns dramatiske lydspor av jazz. Neonlys og røyk fra kumlokkene. «En dag vil et ordentlig regnskyll komme og vaske alt dette avskummet bort fra gatene.» Hemmeligheter, fantasier og nattemørke. Taxi-turen som metafor på en reise inn i menneskets mørkeste avkroker. Sjåføren er med som los.
«Av alle de rare jobbene jeg har hatt var nok drosjesjåfør den aller beste,» klukker Karin Fossum i andre enden av telefonlinjen.
I dag er hun en av våre mest populære og omtalte forfattere. Oversatt til 35 språk, festet til film- og tv-piksler, kalt «pioner av Nordic Noir». Og det stopper ikke der: Tarjei Vesaas’ debutantpris, Rivertonprisen, Brageprisen og Los Angeles Times Book Prize er bare noen få av utmerkelsene hun har mottatt. Denne høsten foreligger den fjortende boken i serien om etterforsker Konrad Sejer, en av landets aller mest folkekjære krimkarakterer.
Formørkelsen er en mesterlig kriminalroman og et farlig ekteskapsdrama, står det på vaskeseddelen. «Denne gangen vet Konrad Sejer at det er uhyre viktig å finne sannheten.»
Men altså: Hvem er denne drosjesjåføren som plukker opp eksotiske utlendinger, kjærestepar eller mystiske handelsreisende på Fornebu i årene 1979–82?
– Man kjørte ikke noen Toyota Prius den gangen, altså, humrer hun.
Jeg elska det! Samtalene kunne ofte bli personlige, men samtidig helt anonyme. Det var noe sterkt og flyktig med det der.
– Vi kjørte svære, flotte Mercedes-er, og vi var alltid i bevegelse. Samtidig har man jo en nøytral posisjon ved rattet, man skal ikke trenge seg på. Det var bare å la fantasien løpe, «hvem skjuler seg bak denne passasjeren?» Jeg elska det! Samtalene kunne ofte bli personlige, men samtidig helt anonyme. Det var noe sterkt og flyktig med det der, forteller Fossum.
Sykepleier, kassadame, vaskehjelp og nattevakt på aldershjem og i rehabiliteringen av narkomane. Fossums brede erfaring fra «livet der ute» sitter i ryggmargen hennes. Det tok flere tiår før hun kunne leve av forfatteryrket, men samtidig var årene med ermene oppbrettet med på å gi henne en fordel.
– Alle som skriver tar livet med inn i bøkene, og når jeg ikke har bakgrunn i politiet eller jussen, jeg har bare hatt de jobbene jeg har hatt, blir det min brønn å øse av. Jeg liker den omskiftelige tilværelsen jeg har levd, sier hun.
Du kommer jo fra en ganske beskjeden bakgrunn, av bønder og arbeidsfolk. Er det bevisst at du skriver så realistisk om det man kaller «den lille mann»?
– Det er ikke bevisst, men hvis noen opplever det sånn er det kjempefint. Som alle andre har jeg lest krimromaner fra jetset-livet, med sexy kvinner, hvitsnippkriminalitet og storbyliv, men de er ikke så lett å identifisere seg med. Jeg kan ikke introdusere en seriemorder med øks eller en Peter Madsen i tekstene mine og skrive det som troverdig krim. Folk flest dreper i fortvilelse, det er helt vanlige mennesker. Jeg har funnet min plass i et realistisk univers, og tenker at det er lurt å skrive om noe man har kjennskap til.
Folk flest dreper i fortvilelse, det er helt vanlige mennesker. Jeg har funnet min plass i et realistisk univers, og tenker at det er lurt å skrive om noe man har kjennskap til.
Karin Fossum sitter ved arbeidsbordet i stuen. Med utsikt over hele Lierdalen. Åkre, enger, kuer så langt øyet kan se. I det fjerne skimter hun Drammen og bydelen Fjell. Dagens første skriveøkt er avsluttet. Forfatterhverdagen begynner før resten av verden er våken.
Natten går igjen som metafor i mange av dine tekster. Diktsamlingen Natten er et annet land fra 2006 er ett eksempel. I mange år skrev du på natten, mellom jobb og familieliv. Hva er det med natten som fascinerer deg?
– Det er da alle de andre sover! Haha. Og det henger sammen med at det er stille. Man er en vekter som tenker på menneskene som sover. Har man det vanskelig med andre, gir natten et forsonende forhold til andre, man klarer å se dem i et annet lys. Jeg skriver ikke om natten lenger, man må passe på rutiner når man blir eldre, men ved å stå opp veldig tidlig får jeg litt av natten fremdeles.
Sju dager i uken, inkludert julaften før middag, sitter Fossum foran tastaturet.
Er det samme prosess denne gangen? Hva trigger en bok som Formørkelsen?
– Det kan være hva som helst. Jeg kan sitte i bilen og se noen komme gående med et spesielt ganglag, eller se noe på tv og rappe detaljer fra en virkelig sak. Man skal være litt forsiktig med å blande virkeligheten inn i krim, men det jeg forteller om i Formørkelsen har skjedd i virkeligheten, bare mye verre.
Romanen åpner med en forferdelig tragedie. Et barn faller ut fra en balkong i 7. etasje og dør. «Kroppen sprakk da den traff asfalten. De som befant seg nærmest skulle siden beskrive lyden som ’når noen slipper en melon fra stor høyde‘,» skriver hun i en faktisk tone.
Det er så iskaldt formulert!
– Sier du det? Jeg opplever bøkene mine som ganske beskjedne på brutalitet, i hvert fall i forhold til mange andre. Jeg dveler aldri ved drap, beskriver aldri pinsler. Og for å være helt ærlig: å falle ut av et vindu er en relativt human måte å dø på.
Fortell litt om hovedpersonene. Et par som sliter hverandre i stykker?
– Jeg vil beskrive dem som to mennesker som møtes på en flyplass, der de ser hverandre med én gang. Hele forholdet er så intenst, de flytter sammen med en gang, de får barn fort, og de er bare 32 og 40 år gamle. Og når bruddet kommer, er det også intenst. Det er så sterke følelser mellom dem, og en så stor fortvilelse og sorg i livene til begge to som gjør at de hver for seg føler en veldig rett på barnet.
En slags ny type kjønnskamp?
– Vi som vokste opp på 50-tallet, er jo vant til at mor skulle ha barna og at mennene ikke skulle stille spørsmål. Det som skjedde etter hvert, er at menn er med på fødsler, de får pappaperm og føler naturligvis en større rett til barna. I et samlivsbrudd er det nå to foreldre som drar i hver sin retning. Det er det som skjer i Formørkelsen, og det går ikke bra. Samtidig har det vært gøy å skrive fra begges perspektiv: Hvordan tenker far? Hvordan tenker mor?
Ønsker du å lese flere artikler fra Cappelen Damm, meld deg på nyhetsbrev her!
Barnedrap har gått igjen i flere av dine bøker …
– Det skjer jo hele tiden at foreldrene dreper ungene sine, jeg har faktisk erfart et sånt barnedrap og ble veldig berørt av det. Jeg fikk kjenne det under huden, kjente og så alvoret på en ny måte, en måte som ikke beskrives i avisene. Drap begått av vanlige folk er det det er. Etter fire–fem bøker skjønte jeg at jeg skrev om drap i øyeblikket, ikke det planlagte drapet. Det drapet som kan ramme oss alle om ting blir for heftige. Vi blir villdyr om vi blir presset nok, vet du, vi er primitive sjeler. Drapsmenn er som regel helt borte i øyeblikket.
Fossum trekker pusten. Det er tydelig at hun lever seg inn i sine bøker, gjennom språk, stemninger og karakterer.
– Å skrive er en livsstil. Får jeg ikke gjort det, kommer en følelse av å ha noe ugjort. Dessuten er det veldig viktig at jeg er i romanen med menneskene som agerer der.
Hvor virkelige blir karakterene for deg?
– De kan noen ganger være mer virkelige for meg enn andre mennesker. Med mine egne karakterer har jeg kontrollen, jeg kan slå av pc-en, mens virkelige mennesker forstyrrer livet ditt på en litt annen måte. Alle som er glade i bøker, kjenner ofte romankarakterene bedre, de husker dem bedre, enn virkelig mennesker. De blir så hele.
Selv nevner hun Fredag i Robinson Crusoe, Scarlett O’Hara i Tatt av vinden og fredløse Gest i Roy Jacobsens Frost som karakterer hun har kjent bedre enn mennesker i det virkelige liv. På tross av dårlig råd skortet det ikke på kvalitetslitteratur og kunstnerisk oppmuntring hjemmefra.
En litteraturinteressert mor holdt knallhard kvalitetskontroll på bøkene i hyllen. Tarjei Vesaas, med sin knappe skrivestil, dunkle stemninger og usagte ting mellom linjene ble den store favoritten. Fremdeles leser Fossum en hel del, hver eneste dag. Og gjerne andre norske krimbøker – Nordic noir.
– I Norge er det så mørkt og kaldt, og vi er preget av det. Du kan liksom se for deg Hemingway på terrassen, i varmen med skrivemaskinen og drinken, men her sitter vi mye inne i våre egne hus. Da dukker det opp mange hemmeligheter, humrer hun.
– Jeg vet ikke hvem som fant opp det begrepet, men jeg liker det godt. Trauste, norske karakterer man kan identifisere seg med. Det oppleves mye sterkere. Jeg synes det er helt på sin plass at norsk litteratur kommer ut i verden, men husk at vi er et knøttlite språk. Det må jo bety at bøkene er gode!
Har dere krimforfattere et slags hemmelig fellesskap dere imellom?
– Vi har ikke så mye omgang, kanskje litt på mail eller telefon eller at vi treffes på noen festivaler. Det er nå engang sånn med forfattere at vi sitter hver for oss. Men jeg følger veldig med, altså. Jeg leser bøkene.
Du sier i hovedsak nei til rampelyset, gjør sjelden intervjuer, men er likevel en av våre mest berømte forfattere. Hvordan forholder du deg til «alt det andre» det medfører å være forfatter?
– Jeg forholder meg ikke så mye til det nå lenger. Gjør noe unntaksvis, men veldig sjelden. Husk at jeg raste rundt i hele verden i 20 år, så jeg tenker at alt jeg har sagt er tatt opp på bånd, det blir vanskelig å si noen nytt, sier hun beskjedent og penser over på skrivingen. På en helt ny bok hun begynte på lenge før Formørkelsen var levert («du føler deg så liten når du sender inn til forlaget, og da er det veldig ålreit å ha en tekst å tenke på. DENNE skal bli god! tenker jeg»).
Hvorfor sluttet du som taxisjåfør, egentlig?
– Jeg var så høygravid at jeg ikke kunne bære kofferter lenger! «Gud, det er en dame!» sa folk da jeg plukket dem opp på hentestedet. Hahaha.
Kjøp Formørkelsen nå på cappelendamm.no.
