Tapetser meg i gangen før du går

Jeg har sagt det før, men sier det igjen: Jeg er fan av deLillos. Jada, de kan ha tekster i enkleste laget og drive med nødrim og mye rart, men så har de også noen tekstlinjer som er slående gode nettopp i sin enkelhet. Årets album heter Vi er på vei, vi kanke snu og flere vil gjøre som jeg å høre noen av sangene «Om og om og om og om igjen».

deLillos Foto: Johs Bøe

Dette har vært noen travle dager for deLillos. Torsdag lanserte de sitt 14. album, fredag kom boken deLillos komplett ut, og i går ettermiddag satte Lars Lillo-Stenberg et stemningsfullt punktum for Oslo Bokfestival da Tove Nilsen, Finn Bjelke og Trude Marstein fikk velge sine favorittekster fradeLillos, som han deretter fremførte for et entusiastisk publikum på hovedscenen midt i Spikersuppa.

Jeg har som jeg tidligere har skrevet, vært en fan siden den aller første deLillos plata. Noen av tekstene har «truffet» meg spesielt hardt. Kanskje ikke så rart siden jeg trodde at «Knut (er det sant?)» fra Suser av gårde faktisk var inspirert av meg. Det var i den perioden jeg var en myk mann, gikk med kvinnesaksmerke og myke helsesko med innlag oppoverbakke (minus hæl gir pluss holdning) og ergret meg over at «de slemme guttene fikk alltid jentenes sympati»:

Jeg ringte rundt og spurte hva som skjedde her

De sa at Knut veltet bordet og rev i stykker Monas klær

De sa at han ropte etter alle jentene utenfor

og kommenterte alle pupper og lår

 

Er det sant

er det sant hva folk sier

Åh, er det sant

er det virkelig sant

Var det Knut som var slem gutt

En slem gutt

var det virkelig Knut

Vi er på vei, vi kanke snu er det beste deLillos albumet på mange år. Produsenten Bent Sæther har gitt soundet en større dybde enn tidligere med både pumpeorgel og kubjeller, men først og fremst med herlige gitarriff i en tid da gitarene nesten er borte fra popen. To av låtene lyder som om Neil Young skrev dem i sine glansdager, og som noe han ville gitt mye for å ha laget i dag.

Om flere av låtene er bedre og mer rocke enn på lenge, er det fortsatt tekstene som gjør deLillos så spesielle. Noen haltende rim og fryktelig enkle bilder blir plutselig avløst ov noen tekstlinjer som  treffer ekstremt bra. Det er ikke alltid like enkelt å skjønne tekstenes ironi, men også der kjenner  jeg berøringspunkter. For eksempel føler jeg meg rimelig dum når jeg må understreke overfor kjæresten min at jeg IKKE er enkel når vi krangler, mens Lars Lillo-Stenberg synger det samme som om det ikke er pinlig å si: «Jeg er ingen enkel mann. Jeg kan tenke to doble tanker på en gang.» Her har mannen altså fire tanker i hodet på en gang. Imponerende!

Min favoritt på det nye albumet er «Tapetser meg i gangen før du går.» Det er en vakker og enkel sang om utroskap og oppbrudd med en avsluttende linje som svært godt oppsummerer jeg-personens følelse:

 

Men likevel sitter vi nå her og griner

for samme hvor mye vi reparerte her

var det noe som gikk i stykker

Samme hvor mye vi reparerte er

det noe som ikke nytter nå

Du sa du traff ham i går

du sa du har møtt ham i hele år

At du har noe som han forstår

og jeg sier tapetser meg i gangen før du går.


Jeg er sikker på at «Jeg vil være primitiv», «Nationaltheatret» og «Tapetser meg i gangen før du går» vil bli klassikere for alle som liker deLillos. Selvsagt er alle de nye tekstene også med i deLillos komplett.