John Williams’ roman «Stoner» – en langsom suksess

John Williams roman «Stoner» har en oppsiktsvekkende historie. Den utkom på midten av 1960-tallet i 2000 eksemplarer, og ble ikke trykt opp igjen. Nesten 50 år senere opplevde den en formidabel suksess, en roman «alle» snakket om. Redaksjonssjef Dagfinn Møller gir oss bakgrunnen.

John Williams
John Williams. Foto: Special Collections, University of Arkansas Libraries

«Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om.»
The New Yorker , oktober 2013.

I 1965 får John Williams, en professor ved University of Denver, etter en rekke refusjoner, utgitt sin andre bok, Stoner. Det er en stille roman om en mann født på slutten av 1800-tallet som unnslipper det harde gårdbrukerlivet, forelsker seg i litteratur og blir en akademiker. Årene går. Han dør.

Boken får få, men positive anmeldelser, selger ut opplaget på 2000 og er i ferd med å gå i glemmeboken. Dette er lenge før e-bok og print-on-demand, så en utsolgt bok er ikke lett å få tak i. Men Stoner har sine ambassadører som innimellom skriver om den i aviser og tidsskrifter. Det er en bok som fra starten ikke har mange lesere, men det er de riktige leserne. Boken begynner å få kultstatus og sirkulerer mellom studenter og andre. Det skal likevel gå over 40 år før New York Review of Books Classics plukker den opp og gjenutgir den i sin klassikerserie i 2006. Året etter blir den anmeldt i The New York Times og blir beskrevet som «den perfekte roman». Omtrent samtidig skriver Colum McCann i britiske The Guardian at Stoner er «en av de store, glemte romanene fra det forrige århundre». Han mener den fortjener klassikerstatus, og skal blant annet takket være en fransk forfatter, snart få rett.

I USA selger den etter hvert godt, men ikke fabelaktig, selv om den har sine forkjempere, som Tom Hanks som i Time i 2010 beskriver den slik: «Det er ganske enkelt en roman om en fyr som begynner på universitetet og blir lærer. Men den er noe av det mest fascinerende du noensinne vil støte på.»

I Europa er man i ferd med å få øynene opp for boken, og de spanske, italienske og franske rettighetene blir solgt. I Frankrike går Anna Gavalda til forlaget sitt (etter å lest McCanns vurdering i The Guardian) og ber dem utgi Stoner – og la henne oversette. Den kommer inn på den franske bestselgerlisten i 2011, men det er likevel først da den kommer ut i Nederland det virkelig begynner å ta av. Der selger den 180.000 eksemplarer og blir Nederlands mestselgende bok i 2013 etter Dan Brown og Khaled Hosseini.  Boken begynner å bli samtaleemne blant forlagsredaktørene rundt om i verden og stadig flere land bestemmer seg for å utgi. I Storbritannia, hvor den i 2012 kommer ut i Vintages klassikerserie, opplever forlaget å få masse bestillinger fra nederlandske butikker på den engelske boken, og de begynner å forstå hvilket gull de sitter på. Og ikke minst, Ian McEwan er på BBC og forteller alle briter at dette er boken å lese i sommer og den er «en fantastisk oppdagelse for alle som elsker litteratur». Boken får overveldende anmeldelser og Julian Barnes skriver en lang artikkel med tittelen: «Stoner: årets må-lese-bok i 2013».  Den blir også bokkjeden Waterstones «årets bok 2013» og hylles av kritikerne som et gjenoppdaget mesterverk.

Selv fikk jeg øynene opp for boken da jeg var i Belgia for å oppdateres på flamsk litteratur, men Stoner var boken alle snakket om. Jeg leste så fort jeg kom hjem, ble som alle andre bergtatt, og la inn bud på rettighetene til norsk utgivelse.

Stoner åpner ganske ordinært, nærmest anonymt, men det tar ikke mange sidene før du innser at du er i kontakt med stor litteratur. Ikke at det skjer drastiske ting, men du blir dratt inn i livet til William Stoner og lever med ham som om det var ditt eget. Jeg tror for eksempel mange vil føle en forbindelse til Stoners opplevelse av hvordan bøker og lesing har vært avgjørende for dem gjennom hele livet. For min egen del blir jeg kanskje mest berørt av den oppriktige skildringen av den indre dynamikken i et vanskelig ekteskap og ikke minst Stoners forhold til sin datter: først rørende nært, deretter stadig fjernere uten at han makter å gjøre noe med det.

Jeg er så heldig å få lese enormt mange bra bøker fra hele verden i jobben min, og Stoner er definitivt en av de beste jeg har lest. Kanskje har det noe med lengselen etter den sterke litterære opplevelsen man hadde som yngre. Det har i alle fall vist seg at god litteratur har en egen evne til å tåle tidens tann. Det finnes et utall av fantastiske anmeldelser og omtaler av fenomenet Stoner, som denne som stod i New York Times Magazine : You Should Seriously Read ‘Stoner’ Right Now.

Hvis du ikke har lest Stoner ennå, har du noe å se fram til. Den finnes i flere utgaver.