Stig Beite Løken: – Mørket tar aldri knekken på henne

RomanerUkategorisertStig Beite Løken: – Mørket tar aldri knekken på henne
Estimert lesetid 7min
Stig Beite Løken

I Stig Beite Løkens nye bok vokser 17-årige Mathilde opp med en mor og en stefar som er rusmisbrukere. For å sørge for at familien får mat på bordet tilbyr hun seksuelle tjenester til fremmede menn på hotellrom. Hun pendler mellom en hard virkelighet og en drømmeverden hun lager til seg selv. – Mathilde er sta. Mørket tar aldri knekken på henne, sier Stig Beite Løken.

Du er en mann på rundt 30 år. Hvordan har det vært å sette seg inn i tankene og følelsene til 17 år gamle Mathilde?

Det har ikke vært vanskeligere enn å sette meg inn i tankene og følelsene til andre fiktive personer. Når jeg dikter opp personer, bruker jeg sårbarhetene deres som kompass. Finner jeg måtene de er sårbare på, blir det lettere å lage personer som føles ekte. Ensomhet og lengsel er allmennmenneskelige følelser som føles ganske likt, enten man har innovertiss eller utovertiss. Jeg er ikke interessert i «kvinnelengsel» eller «mannelengsel», det tror jeg er oppskrifter på dårlig litteratur.

Hvordan vil du beskrive henne?

Mathilde er en egenrådig jente med sterk fantasi. Hun kan pendle mellom det feminine og det maskuline, alt etter hva hun har behov for. Hun har tidlig blitt tvunget til å ta mer ansvar enn de fleste mennesker på hennes alder grunnet de vanskelige familieforholdene. Hun lengter etter en klassekamerat, Christine. Denne lengselen er romantisk og erotisk, samtidig som det også handler om lengselen etter et annet liv, et annet sted. Sosiale medier er viktige her. Særlig Facebook har fått mye plass i boken. Mathilde gløtter inn i andre verdener.

Hun kan være ganske usympatisk til tider. Ble du glad i henne mens du skrev?

Nei, jeg ble aldri glad i henne. Jeg mislikte henne heller ikke.

Hva har du tenkt rundt det å skrive om en ung jentes seksualitet? Hva har du forsøkt å være bevisst på?

Jeg tenker først og fremst at jeg skriver om Mathildes seksualitet, hun er mer enn bare en ung jente. Hun er Mathilde. Hun kan være feminin når hun har behov for det, for eksempel i omgangen med Agidor79. Samtidig kan hun være både maskulin og feminin i omgangen med Aslak. Mathildes seksualitet veksler mellom å utløse en følelse av makt og maktesløshet. Hun makter ikke å tiltrekke seg Christine, men hun klarer å få andre til å begjære henne. Jevnt over kan man si at Mathilde opplever større seksuell vellykkethet når hun er feminin enn når hun er maskulin, og dette frustrerer henne.

Hva synes du om denne typen spørsmål? På et vis forutsetter de at en 30 år gammel mann og en 17 år gammel jente er så forskjellige at det er vanskelig for den ene å skrive om den andre? Er det en konstruert forskjell tenker du?

Spørsmålet ditt er kanskje litt ledende og svaret mitt er deretter: Som forfatter dikter jeg opp. For å kunne gjøre dette, trenger jeg fantasi, innlevelsesevne og et minimum av egne erfaringer. Godt mulig er det vanskeligere for en syttenåring å skrive bra om en trettiåring enn omvendt, dette har vel med modenhet å gjøre. Som syttenåring skrev jeg dårlig, uansett om jeg skrev om andre syttenåringer, om trettiåringer, om hundreåringer, kvinner eller menn. I tillegg har 00-tallet i stor grad blitt preget av litteratur med sterk selvbiografisk klangbunn, for eksempel bøkene til Espedal og Knausgård. Jeg liker disse forfatterne veldig godt, men tenker at det bør være lov å drive litt god, gammeldags diktning også.

Skogen, og spesielt en død elg som Mathilde finner, er gjennomgående temaer i boken din, selv om handlingen foregår i hus, hoteller, byer og forsteder. Hva betyr skogen for Mathilde?

Skogen er stedet der fantasien hennes bor. Skogen er både konkret, den er et lite steinkast unna huset, men den er også metaforisk: Mathilde kan kjenne på det skogsmønstrete tapetet mens hun ligger i sengen og venter på søvnen. Da hun var liten begynte drømmene med at de tynne greinene i tapetet strakk seg ut av tapetet og dro Mathilde inn. Mathilde befolker drømmeverdenen og her ser man hvordan drømmeverdenen og den virkelige verden forholder seg til hverandre: Hun finner en død elg i skogen og ikke lenge etterpå dukker det opp en skjelett-elg i fantasien og drømmene hennes. Vanligvis holder Mathilde drømmeverdenen for seg selv, men hun trekker Aslak inn fordi han kan tegne. De begynner å lage en tegneserie sammen.

Hun har et spesielt forhold til Elsa Beskows bok «Putte i blåbærskogen», som hun leste sammen med bestemoren sin. Da jeg var liten besøkte jeg ofte en gammel dame som hadde en eneste barnebok, og det var den boken. De bildene der, det er noe magisk ved dem, er det ikke? Hadde du et forhold til «Putte i blåbærskogen» da du var liten?

Ja, jeg må innrømme at det er et lite selvbiografisk drypp der. Bestemoren min hadde Putte i blåbærskogen. På soverommet hennes var det et tapet med gammeldags blomstermotiv, litt sånn Laura Ashley-aktig. Som om det var en hage i veggen. Jeg tror mange har hatt lignende erfaringer med å bli fascinert av tapetmønstre da de var små. Særlig på soverommet, siden man ligger i sengen og venter på å forsvinne inn i en annen verden. Da er man på sett og vis ekstra sårbar. Dessuten er det gjerne kveld/natt, man må skru av lyset og det påfølgende mørket gir fantasien større spillerom.

Mathilde har en mor og en stefar som er rusmisbrukere og tar på seg et stort ansvar hjemme. Oppveksten henne har på en måte vært omvendt av fra slik vi tenker at den bør være i et godt hjem. Er hun en slags Alice i et mørkt og realistisk eventyrland?

Det er en ganske kul beskrivelse. Jeg vet ikke om jeg kan gå god for den, men jeg liker å tro at det kan være noe i det. Mathilde er sta. Mørket tar aldri knekken på henne.

Et særtrekk som ofte blir trukket fram ved dine bøker er måten du går fra det virkelighetsnære til det uhyggelige og overnaturlige. Hva tror er det som gjør at du ofte finner deg selv der mellom de grensene når du skriver bøkene dine?

Nå bør det sies at det ikke skjer noe overnaturlig i Skogen i tapetet, så slik sett skiller denne romanen seg fra den første boken min. Jeg har alltid vært fascinert av forholdet mellom drøm og virkelighet. Noen ganger skriver jeg sånn at drømmene «renner over» og blander seg med virkeligheten. Kanskje har det å gjøre med at fantasy var inngangen min inn i litteraturen.

Er du selv inspirert av denne typen litteratur? Hvilke bøker og forfattere?

Jeg har et elsk-hat-forhold med bøkene til Murakami (for eksempel er Trekkoppfuglen en av favorittbøkene mine mens jeg misliker 1Q84). Jeg er veldig glad i Italo Calvino og «Ridderen som ikke eksisterte» er høyt på listen. Ellers var Sandman-serien av Neil Gaiman en viktig inngangsport. Senere forleste jeg meg på Tor Ulven og mens jeg studerte leste jeg mye kanonisert litteratur. Av norske samtidsforfattere liker jeg ekstra godt Terje Holtet Larsen, Pål Gitmark Eriksen, Ingvild Rishøy, Hans Herbjørnsrud, Kjersti Annesdatter Skomsvold og Kristian Hæggernes.