Fyrtårnet

Bare anslaget: «Livet er en fugl. Klokken fire var temperaturen tolv grader.»

Det flyktige og det nøkterne side om side.

Alle kan vi trenge litt beskyttelse. Jeg gjorde i hvert fall det da jeg leste Fosnes Hansens roman første gang. Jeg hadde gjemt meg bort i en bygd i Østgrønland etter at hjernen min hadde rotet seg inn i irrganger av angst og depresjon som jeg ikke visste hvordan jeg skulle møte.

Det var utpå høsten 2001. Dagene var blitt kortere, natta trengte seg på fra begge sider, og det kom en iskald trekk inne fra innlandsisen. Det neste halvåret ville bygda være beleiret av is og mørke. Det var det jeg trengte, tenkte jeg. Fred og ro. Mørke. Jeg arbeidet som sykepleier på den lille helsestasjonen. Men jeg følte redsel ved synet av folk. Når telefonen ringte, skvatt jeg en halvmeter i lufta. Jeg var skjelven og lå søvnløs om natta og forestilte meg allverdens katastrofer. Først og fremst: Jeg fikk ikke konsentrert meg om å lese. Og da er livet tomt.

… jeg begynte å lese igjen. En av de første bøkene jeg leste var Beretninger om beskyttelse. Og jeg følte en stor trøst.


Så skjedde katastrofen i New York. Det hjalp litt på humøret.

Det var, så vidt jeg vet, første gang man viste uredigert fjernsyn på direkten i Grønland. Det som skjedde på Manhattan klokka kvart på ni, skjedde samtidig, kvart på elleve lokal tid, i ei lita bygd i Østgrønland. Det var fantastisk å være koblet opp med resten av verden en stund. Den store internasjonale katastrofen falt sammen med den lille private katastrofen. Min hjerne og WTC I og II kollapset omtrent samtidig. Og jeg tenkte: Harmageddon, endelig, hurra!

Tanken om jordas undergang hadde blitt innpodet i meg da jeg var guttunge, i en menighet av Jehovas Vitner i ei lita bygd i Telemark. Den skulle altså bli fullbyrdet her, i ei lita bygd i Østgrønland. Det føltes logisk. Hver morgen slo jeg på fjernsynet og stirret på båndsløyfen med bildene fra New York, flyene som smeltet sammen med fasader av glass og betong, de gåtefulle fallende kroppene, tårnene som kollapset og pumpet gatene fulle av sementstøv og flyktende mennesker. Og jeg følte en viss lindring av mine egne lidelser ved å se på dette.

Beretninger om beskyttelse.
Erik Fosnes Hansen – Beretninger om beskyttelse. Les mer på cappelendamm.no

Men sove kunne jeg ikke. Og særlig morgenstunden var monumentalt heslig og slimgrå, kaffen smakte av meningsløshet, og livet var motbydelig.

Jeg hadde forsøkt å selvmedisinere en stund. Jeg hadde forsøkt meg med de fleste medikamentene i medisinskapet som det stod advarselstrekanter på: antipsykotika, anxiolytika, antidepressiva, sovemidler, lykkepiller osv. Det manglet ikke noe i medisinrommet mitt. Det var bare hjernen min som tilsynelatende manglet de riktige reseptorene. Og morgenene var fortsatt slimgrå, og himmelen over Østgrønland lignet gammelt oppvaskvann.

For å gjøre en lang lidelseshistorie kort: Jeg kom til bokstaven K i medisinrommet. K for Kodein, et halvmorfika som metaboliseres til morfin i leveren. Jeg hadde vondt i en tann, muligvis psykosomatisk, og svelget en håndfull kodeiner. En halv time senere satt jeg og humret fornøyd foran fjernsynet som fortsatt, i slutten av september, stod fast i en tidssløyfe, de fatale formiddagstimene den ellevte, og jeg fortapte meg i disse skikkelsene som falt i flagrende og filosofisk stillhet ned langs de rykende gavlene, og flya som forsvant inn i betongen og fortsatte ut på den andre siden i form av ild, og tårnene som imploderte og forvandlet seg til støv. Antiklimakset hadde innfunnet seg i nyhetsredaksjonene, en lettelse blandet med skuffelse, likesom hos meg; dette var allikevel ikke innledning til en verdenskrig, det var ikke Harmageddon. Men storslått var det. Og jeg var i storartet humør. Dessuten begynte jeg å få sove om natta.

Jeg hadde funnet mitt stoff.

Og jeg begynte å lese igjen. En av de første bøkene jeg leste var Beretninger om beskyttelse. Og jeg følte en stor trøst. Det er en av de mest lindrende leseopplevelsene jeg har hatt.

Bare anslaget: «Livet er en fugl. Klokken fire var temperaturen tolv grader.»

Så var jeg inne i den. Den forførte meg, den plaget meg, og den både dulmet og blottla mine lengsler. Jeg satt i min østgrønlandske bygd, beleiret av is og mørke, med blodet summende av morfin, og leste. Jeg drømte om å bli forfatter, og jeg lengtet hjem. Heim til Noreg. I lange tider hadde jeg vært for avstumpet i min depressive selvsentrering til å ha lengsler av noe slag. Men nå kom lengslene tilbake for fullt trykk. Og det via en roman som nesten ikke foregår i Norge, og som føltes veldig internasjonal i ambisjon og tone. Men norsk var den. Og den kom til å representere et peilemerke, et fyrtårn, for det jeg var og det jeg ville. Jeg ville være forfatter, og jeg ville hjem til Norge. Men først måtte jeg jo bli kvitt mitt morfinmisbruk. Det tok meg fire år og krevde en undergang og en gjenoppstandelse som kunne ha kostet meg livet. Men jeg overlevde, og hele veien ned og opp igjen fulgte denne romanen meg, som et fyrtårn; alt blir bra.

Alle forfattere lengter. Nei, alle mennesker lengter. Men forfattere sørger for å lengte etter noe som er uoppnåelig. Kanskje det er det som gjør oss til forfattere. Romaner har alltid i seg denne iboende, latente lengselen, skjult eller åpenlys. Det er dens tyngdefelt.

Fragmenteringen har blitt et poeng i seg selv. Og magnetstøvet samler seg i et perfekt mønster.

Selv den mest eksperimenterende romanen har dette tyngdefeltet. Hver eneste setning i romanen arrangerer seg i forhold til det, som magnetisk støv. Det er dette tyngdefeltet som hjelper meg som leser til å finne vei gjennom romaner, om det er Blikktrommen eller Rosens navn, Ulysses eller Hundre års ensomhet. Alle er de organisert rundt et tyngdefelt. En roman som mangler et slikt tyngdefelt, faller fra hverandre, går i oppløsning mellom hendene på leseren og blir en mislykket roman. Beretninger om beskyttelse er tilsynelatende en veldig fragmentert roman. Den utspiller seg i vidt forskjellige tider og på vidt forskjellige steder – Norge, Sverige, Italia, Afrika, nåtid, attenhundretall, senmiddelalder. Hva som er forbindelsen mellom disse episodene står ikke umiddelbart klart på et logisk, rasjonelt plan, men snarere på et underbevisst nivå. Dertil fremstår romanen som første del – av hva, en duologi, en trilogi, en proustsk septett? Når man googler forfatternavnet, genererer den automatiske søkemotoren fortsettelsen – «Beretninger om beskyttelse 2 » – som et ubesvart spørsmål som har svevet i cyberspace i mange år. Jeg går ut fra at det har vært Fosnes Hansens plan å skrive en fortsettelse av denne romanen, men en slik fortsettelse foreligger altså ikke. Fragmenteringen har blitt et poeng i seg selv. Og magnetstøvet samler seg i et perfekt mønster. Jeg vil jo veldig gjerne ha flere romaner fra Fosnes Hansens hånd, men jeg har vanskelig for å forestille meg en fortsettelse av nettopp Beretninger om beskyttelse som ville føye noe nytt til romanen. Den er fullendt i sin diskontinuitet.

Jeg vet ikke hvor sunt det er for en forfatterspire å lese en roman som Beretninger om beskyttelse. Man kan komme til å lide av mindreverdskompleks, særlig hvis man sjekker forfatterens alder da han skrev den (godt og vel tretti). I hvert fall får forfatteren in spe en formaning om at nå må han virkelig skjerpe seg og strebe mot det ekstraordinære, eller avfinne seg med å være nest best. Ikke bare er det kanskje den mest ekstravagant velskrevne romanen som foreligger på norsk. Det er også en roman med et encyklopedisk vell av spesialviten. Her blir vi belært om allverdens finurlig viten, så som entomologi (insektlære) og gastronomi og mineralogi, men også om viten vi ikke visste fantes, som farologi (læren om fyrtårn) og kaoskoeffisienter representert av den statistiske insidens av hundebitt i New York på femtitallet.

Dette er vel å merke skrevet i en pre-google tidsalder. All denne viten er oppstøvet i virkelige bøker og er ikke en syntetisering av et antall artikler man har rasket sammen med noen tastetrykk. Research har liksom mistet sin uskyld i vår tid og nesten blitt litt suspekt. Jeg vet ikke om det i det hele tatt gir mening lenger å skrive den slags encyklopediske romaner. Det kommer lett til å føles som fugleflokken som flyr over et panorama-shot på en film; hvis den er produsert i det enogtyvende århundre, vet vi at det er en digital fugleflokk. Hvis den er eldre, er det rent faktisk en fugleflokk.

Beretninger om beskyttelse begynner og slutter også med fugler, to tårnsvaler, som ser det hele fra, ja, fugleperspektiv. Den er nå blitt en klassiker i norsk litteratur, i kraft av de ovenstående kvalitetene og av den rene, uforfalskede fortellergleden den presenterer. Den fortjener å bli lest av stadig nye generasjoner, og å bli gjenlest av de eldre. Jeg husker hvor jeg var og hva som skjedde, med meg og med verden, da jeg leste den første gang. Det gjør sikkert du også, hvis dette er en gjenlesning. Hvis det er første gang du leser den, heldige førstegangsleser, blir det en opplevelse du kommer til å huske.