Intervju med Roy Jacobsen: Gamle sanger om igjen

RomanerUkategorisertIntervju med Roy Jacobsen: Gamle sanger om igjen
Estimert lesetid 5min

Enkelte kritikere hevder at mange forfattere skriver den samme boka om og om igjen. Med høstens roman fra Roy Jacobsen får de virkelig rett. For da Virgo fra 1988 skulle gjenutgis som pocket, ønsket han å pusse litt på den. En av grunnene var at Bokklubben ga ham et så godt tilbud at han ikke kunne si nei, og dermed ble romanen utgitt i hastetempo. Det som begynte som en liten finpuss, er endt som en helt ny roman. Tittelen på årets roman er derfor naturlig nok: Anger.

Jeg er en av de her på forlaget som har vært så heldige å få lese Anger, og jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er en av hans beste bøker. Samtidig er det jo en av de mest originale skriveprosessene jeg har hørt om. I den forbindelse har jeg bedt Roy Jacobsen svare på noen spørsmål:

Virgo kom ut i 1988, og nå har du skrevet den om. Hva slags prosjekt er dette; å skrive om en tidligere roman?

Nei, nei, nei – det var selvfølgelig ikke meningen å skrive om en gammel roman, det er jo latterlig, historieløst og patetisk. Jeg hadde derimot en idé om å gjøre den bedre, det vil si ta meg det halvåret jeg alltid gjør med en ‘ferdig’ roman, som jeg i 1988 ikke fikk anledning til – og gjøre den slik jeg hadde tenkt den i –88. Men også det viste jeg jo å være et blindspor, fordi noe skjedde underveis… heldigvis noe positivt…

Hva skiller Anger fra Virgo eller hva var galt med Virgo?

Ingenting er galt med Virgo, som idé og prosjekt, men den var av forskjellige årsaker ikke FERDIG – i motsetning til mine øvrige prosjekter – da jeg ga den ut (for øvrig kan jo alle romaner være bedre enn de er, men det er en sannhet av mer filosofisk karakter.)

Hvordan er karakterene og temaene endret?

Temaet er ikke lenger incest, men maskulint idioti – det faktum at en far (i Anger altså) har oppført seg som en dritt mot sitt eneste barn og etter et lengre fengselsopphold – har til hensikt å gjøre det bedre; det vil si: han vil holde seg unna sin datter, av frykt for å gjøre mer ugagn med raseriet sitt, for han tåler ikke mer anger. Det lykkes han også med, dog ad svært uransakelige veier – så der Virgo var en dystopi, er Anger et humant drama, med en langt mer håpefull – om ikke akkurat lykkelig – utgang. Når det gjelder karakterene har de også forandret seg – i retning av det mer allmenne, vil jeg tro, altså i retning av det mindre ekstreme og det mer gjenkjennelige, som merkelig nok – i mine øyne – også har gjort dem dypere, mer interessante – igjen i mine øyne; det er jo leserne som skal avgjøre dette. Jeg har likevel valgt å beholde navnene, fordi jeg ikke fant noen bedre løsning.

Hvordan var det å møte sin egen tekst på denne måten over 20 år etter?

Det var krevende, for å si det med Jonas Støre, for ikke å si pinlig, men stort sett på setningsnivå (alle detaljene jeg den gang ikke hadde fått orden på og som ingen liker å se igjen).

Hvor store deler av romanen er ny, og ser du nå på dette som to helt forskjellige, men beslektete romaner?

Helt riktig – de er beslektede, men forskjellige. Jeg begynte jo å arbeide i det gamle manuset – for å rette opp gamle synder, som jeg har fortalt ovenfor, men allerede etter et par ny- og totalredigerte kapitler kjente jeg en dragning i en annen retning. Da valgte jeg også å følge den. Og omtrent midtveis i Virgo tok jeg avskjed med den – siste halvdel har jeg ikke engang brydd meg med å lese, antagelig for ikke å bli forstyrret, men også fordi den tapte mer og mer av sin interesse, det vil si av sin betydning for det nye prosjektet.

Hva har dette gjort med deg og ditt eget forhold til forfatterskapet? Hva var unge Roy Jacobsens styrke?

Forfatterskapet er som det er, både da og nå, men jeg er selvsagt blitt langt mer rutinert med årene. Utfordringen består imidlertid i å omsette denne erfaringen i noe nytt – slik har det forresten alltid vært.

Er du mer opptatt av forsoning nå når du er blitt en mer moden mann?

Nei, jeg har alltid vært en moden mann, også som gutt. Jeg er bare mer oppgitt nå. Uten dermed å ha gitt opp.

Er det å omskrive egne romaner blitt en vane, kan vi vente på flere slike prosjekter – en Seierherrene rev.?

Jeg får avslutte som jeg begynte – nei, nei, nei! Uten dermed å si at jeg ikke en gang i framtida vil arbeide med stoff som er relatert til Seierherrene og Vidunderbarn.

 

Roy Jacobsen