Sondre Midthun: – Det er for mange snille karakterer i norsk litteratur

RomanerUkategorisertSondre Midthun: – Det er for mange snille karakterer i norsk litteratur

Fem år etter debuten har Sondre Midthun endelig gitt slipp på sin andre roman. I Farvel til alt dét lar han karakteren sin være usympatisk.

Estimert lesetid 7min

– Det føles helt utrolig at den endelig kommer ut. Det har nok ikke helt gått opp for meg at den er ferdig, og fortsatt tar jeg meg i å tenke på at jeg skal skrive videre på den.

Sondre Midthun drikker kaffe og har vennlige, om enn litt trøtte, øyne bak brilleglassene. To barn med omgangssyke har holdt ham våken hele natten, likevel har han sittet og skrevet i nærmere seks timer når vi møter ham om ettermiddagen. Å kombinere familie med skriving handler kun om disiplin, men også å kunne leve med en hel del dårlig samvittighet og følelsen av at man aldri er helt til stede der man burde være.

– I ukene etter at datteren min ble født sto jeg opp tidlig, tidlig om morgenen og skrev hver dag for å få ut boka til høsten. Det er tre år siden. Det føles som om boka har vært nære ferdig veldig lenge, men så har det blitt forskjøvet, så det føles som om jeg har vært i en veldig lang og utmattende innspurt.

Farvel til alt dét er oppfølgeren til Sondre Midthuns første roman, Kom aldri nærmere.

En lang prosess

Alt i alt ble 1200 Word-sider rensket bort fra manuset, som likevel er på formidable 511 boksider. Midthun har skrevet, skrevet om, lagt til og fjernet store mengder tekst de siste årene.

– Jeg tror egentlig boken kunne vært ferdig for lenge siden, men nå som jeg har fått litt avstand til den ser jeg at den på et tidspunkt rett og slett begynte å kreve mer av meg. Det var nesten som at jo mer jeg skrev, jo lenger unna kom jeg. Det var det som var følelsen, hvert fall, og i kombinasjon med at jeg bruker mye tid på detaljer og på å være altfor selvkritisk, kan det som egentlig skal være enkelt ende opp med å bli veldig vanskelig. Men jeg håper jeg har skrevet en bok som folk ikke tenker over at er lang.

Når visste du at den var ferdig?

– De siste månedene skrev jeg mer eller mindre bare for å tette hull og stramme opp, ikke tilført noe nytt. Til slutt må man bare si seg fornøyd. Jeg kunne sikkert sittet fem år til og stekt i mitt eget selvkritiske fett, men på et tidspunkt, når manuset på et vis har nådd sitt eget «maksnivå»,  må man sette punktum. Her er jeg takknemlig for at jeg har en veldig god redaktør. Det er utvilsomt mye hans fortjeneste, samtalene jeg har hatt med ham, og alvoret han har møtt romanen med, som har gjort at boka har blitt som den har blitt.

Trenger du lesetips? Her er sju kritikerroste bøker.

Hemmelighold

I Farvel til alt dét møter vi den samme karakteren fra debutromanen Kom aldri nærmere, som nå har blitt voksen. Han har etablert seg med jobb, samboer og et eget liv, men fortiden, faren og bygda trekker i ham. Boka drives fremover av hemmelighold, både i smått og stort. Hvor lenge man kan leve med hemmelighetene sine, før de tvinger seg fram i lyset?

– Hovedkarakteren i boken er en type som veldig lett lar seg påvirke av små ting. Når det gjelder hemmeligholdet hans, og ikke minst lyvingen, tror jeg at han føler at han, når han likevel har løyet litt, like gjerne kan la det stå til og fortsette i samme bane. Distansen han opplever mellom seg selv og andre synes jeg er interessant. Ikke minst fordi det jo kan hende at hovedpersonens oppfatning ikke stemmer overens med omgivelsene. I ham blir små ting store fordi han går rundt alene og gnurer over dem så lenge.

Redd for å skuffe

Sondre Midthun høstet gode kritikker for sin første roman, blant annet kalte Maya Troberg Djuve i Dagbladet boka “en løfterik debut” og “en av høstens sterkeste.» Det har påvirket arbeidet med oppfølgeren til en viss grad.

– Hvis man ikke skriver for å bli bedre enn sin forrige bok har man jo et ganske dårlig utgangspunkt., sier Sondre Midthun. (Foto: Maja Hattvang)

– Jeg har jo måttet forholde meg til Kom aldri nærmere fordi Farvel til alt dét er en oppfølger. Men selve mottagelsen av førsteboka har jeg ikke tenkt så mye på, mye fordi det har gått så lang tid og fordi dette er et så annerledes prosjekt. Jeg har også vært oppsatt på å prøve å vise at jeg har et annet «gir» som forfatter, og at jeg kan mestre et større format. Man må jo alltid skrive for å skrive bedre enn i går, eller i forrige uke, eller i sin forrige bok. Hvis ikke har man et nokså dårlig utgangspunkt.

Les Dagbladets anmeldelse av Kom aldri nærmere.

Har du et litterært prosjekt?

– Det litterære prosjektet må vel være å prøve å vise hvordan det er å være menneske i verden, rett og slett? Jeg merker at jeg synes slike spørsmål er vanskelige å svare på, ikke minst fordi mye av skrivingen er så intuitiv. Arbeidet med Farvel til alt dét har i stor grad bestått i å arbeide seg frem til en form som romanen kunne fungere i, så det er lite jeg på forhånd har visst at jeg ville skrive.

Usympatiske trekk

En ambisjon han hadde på forhånd var å prøve å skrive frem en karakter som det ikke skulle være enkelt å føle empati med. Slik han ser det er det for mange karakterer som utelukkende vil det gode i norsk litteratur.

– Når litterære karakterer blir endimensjonalt snille eller endimensjonalt usympatiske er det alltid en fare for at man stiller seg likegyldige til dem. Og man merker det, kanskje spesielt fordi man skriver selv, at det finnes forfattere der ute som gjerne vil vise frem karakterene sine som utelukkende gode. Jeg kjenner på det selv også, hele tiden, hvor lett det er å ville skrive frem en god person fordi det liksom sier noe om meg, eller noe jeg har sett eller følt.

-I Farvel til alt dét kjente jeg det spesielt i passasjene som handler om valgene karakteren gjør som journalist. Men det gjaldt da å stå mot, hente frem den indre drittsekken i seg, og prøve å skrive så «sant» som mulig om det. Mennesker er jo sjelden enten gode eller onde. Man kan være et godt menneske seks dager i uken, men så , den ene dagen, blir man til en selvsentrert idiot som ikke unner andre den minste ting.

Hovedkarakteren i boken er likevel menneskelig, sånn jeg leser ham?

– Det er jeg glad for at du synes. Tanken var ikke at han skulle få slagside mot det usympatiske, men at det tvert i mot ganske ofte skulle kunne gå an å føle empati og forståelse med ham.

Hvordan stiller du deg til forventningene til boka?

– Jeg har ikke merket så mye til det, for å være ærlig. Eller, det har mest kommet i form av at folk har lurt på når boka er ferdig. Det har egentlig vært noe av det tyngste med den lange skriveperioden, det å hele tiden måtte si kanskje til våren, kanskje til høsten, kanskje til våren igjen.

Kjøp Farvel til alt dét her!



Kjøp Farvel til alt dét her!