Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 96 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 96 (Sune)

Vi tenner et lys for Jovan Milankovic.

Estimert lesetid 6min
"Reiser i det skjulte" kapittel 96 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 96. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Korona-føljetongen Reiser i det skjulte har gått i snart et år – nå nærmer vi oss slutten! Aller siste kapittel kommer 5. mars, og etter dette ligger alle kapitlene ute i kun 14 dager til. Den som vil få med seg alt, må altså kjenne sin besøkelsestid.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 96 (Sune): Vi tenner et lys for Jovan Milankovic

Bjarte løser stripsen som er strammet rundt hendene til Jovan. Jeg skvetter når den dødes høyre hånd faller mot gulvet. Bjarte løser fotstripsen også, og liket går i gulvet med et brak. Stolen velter.

– Vi må gjennomsøke huset etter våpenet, Sune! Bjarte putter stripsene i sidelomma på buksa.

– Hvis det er han der ute som har det, kan han allerede være på vei, sier jeg.

– Er det ikke bedre at vi får kontroll på ham så kjapt som mulig?

– Det er tid nok. Når han skal inn, får han vinden rett i fleisen. Han kommer til å ha nok å gjøre den neste halvtimen. Vi ser sannsynligvis etter en revolver eller en pistol.

Det er et lite hus, og det er ribbet for det meste. Nesten ingen møbler.
Vi finner ingen våpen.

– Hva gjør vi med liket? sier jeg.

– Jeg vet ikke. Vi skal i hvert fall ikke ha det med oss i natt.

– Enig.

– Jeg lurer på hva som egentlig har foregått her. En eller flere personer har forlatt øya. De har reist fra en kar. Etterlatt ham med et lik. Drapet må ha skjedd nylig, han er ikke helt kald ennå. Dersom det er folka i cabincruiseren som har likvidert Jovan, er det rart de ikke også har tatt Pasovic i samme slengen. Eller?

– Det er ikke sikkert de har hatt kontroll på ham, sier jeg. Dette er ei ganske stor øy. Eller tar jeg feil?

– Ikke så veldig stor. Men han kan ha gjemt seg i mørket et sted. Absolutt. Og da kan de ha overlatt ham til vær og vind. Hvor ofte er det folk her ute? Jeg er helt sikker på at det kan gå et år eller mer mellom hver gang noen går i land her. Men hvilken rolle spiller Azur Pasovic i dette spillet? Hvis det er han, da.

– Det eneste vi trenger å vite, er at han ikke spiller på lag med oss, sier jeg. –Siden han nettopp har forsøkt å skyve sin egen skjebne over på deg og meg. Han kan ikke vite at vi vil bli savnet om noen timer. Og at de som vil savne oss, vet hvor vi er.

– Jo, sier Bjarte. – Det kan godt hende han vet det. Og da er han ikke nødvendigvis så kjip som du tror.

– Ok, men så får vi vel gå og hente ham da, hva? La oss ikke glemme at han kan ha våpenet.

Bjarte smiler. – Sant nok det, Sune. Det får vi forsøke å huske på. Men har du noen gang forsøkt å sikte på noe som helst med et håndvåpen fra en gummibåt i opprørt sjø?

– Ikke som jeg kan huske, sier jeg. – Men det er kanskje ikke så lett som på film?

– Sannsynligvis ikke, bror!

Vinden er ved å legge seg da vi returnerer til brygga. Et øyeblikk tenker jeg at rømlingen kanskje vil våge seg utenfor moloen likevel nå, men så får jeg øye på ham et steinkast fra land. Han kjemper ikke lenger. Sitter midt i båten og holder seg fast. Jeg kan lukte melkesyra helt hit, selv om vinden går fra meg.

Bjarte flirer.

Da vi går ut på moloen får han øye på oss. Stivner. Heiser på skuldrene. Han er kledd i en mørk kjeledress. Barhodet. Halvlangt hår som vinden slenger rundt skallen.

Vi venter. Står og røyker på moloen. Bjarte peker på ham med rifla.

Det er noe dritt å manøvrere denne gummibåten med bare ei åre, men etter noen runder rundt seg selv slår kaptein Stikkav mot moloen med ryggen til, mør som en godt banket biff. Bjarte rekker meg rifla og hopper om bord.

Plutselig sint, han er unødig hardhendt da han stripser stakkaren, og lar han ligge med ansiktet ned i den klissvåte båten. Ikke et ord fra noen.

Vi bytter plass. Bjarte tar med seg rifla og forsvinner med raske skritt inn i mørket, det aner meg hva som er ærendet hans. Jeg får båttyven over på ryggen. Han stirrer skrekkslagen på meg. – Jeg …

Jeg gir han en smekk. Bare så han skjønner at det ikke er her vi skal bli kjent med hverandre. Jeg går gjennom lommene hans og finner et VISA-kort og noen kontanter, pluss et nøkkelknippe. Null gønner. VISA-kortet er utstedt på Azur Pasovic. Hei på deg, Azur. Nå begynner det så smått å bli en orden på alle de løse trådene.

Da Bjarte kommer tilbake, har vinden løyet ytterligere. Og med Azur Pasovic liggende på ryggen, stirrende opp i det spredte skylaget, padler vi raskt langs moloen og ut i åpen sjø. Men rett før vi skal runde sør-enden av øya og ta fatt på strekket tilbake til skøyta, bremser Bjarte og snur båten rundt. Inne fra øya står voldsomme flammer mot himmelen fra det overtente huset som utgjør Jovan Milankovics likbål.