Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 95 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 95 (Sune)

Håpløs flukt.

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 95 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 95. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Korona-føljetongen Reiser i det skjulte har gått i snart et år – nå nærmer vi oss slutten! Aller siste kapittel kommer 5. mars, og etter dette ligger alle kapitlene ute i kun 14 dager til. Den som vil få med seg alt, må altså kjenne sin besøkelsestid.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 95 (Sune): Håpløs flukt

«Du er faen meg en fin sjaman», hvisker Bjarte.

– Han var der, sier jeg. – Tro meg!

Døra oppe på plattingen står og slår i vinden. Det var jeg som var sist inn. Jeg lukket den etter meg.

Men da vi kommer opp, er det ingen å se. Bare det trange smuget mellom de to bygningene.

– Her har vært stor aktivitet, sier jeg. – Det må finnes bolighus her et eller annet sted. Har du noen oversikt?

– Nei.

Vi går raskt oppover smuget. Ved enden av mottaket går en trapp ned på brygga. I den andre retningen fører en smal sti inn mellom de forblåste steinryggene. Lyden av aggregatet er sterkere. Vi følger lyden, og kommer frem til en stor dam, nærmest et tjern, det er sjøvann som vinden har blåst inn over knattene. Et par gjess kjefter engasjert inne i mørket et sted. På motsatt bredd kan vi se konturene av et hus i to etasjer.

– Ok, sier jeg. – Der har vi hotell California. Hvor mange gjester har de der, tro?

– En eller flere har forlatt øya, sier Bjarte. – Jeg er temmelig sikker på at det var flere enn én om bord på den båten. Og hvem det nå er som har holdt på med Julia, så er det helt sikkert ikke et helt arbeidslag. Vi har sett at det var to aktive. Dersom Azur Pasovic er involvert, er de tre. Ja. Jeg tenker det kan passe.

– Ja vel. Dersom de har Jovan her, kan de jo godt ha låst ham inn i kjelleren til de vender tilbake. Her ute kommer han uansett ingen vei. Men siden ryggen min helt tydelig så …

– Faen heller, Sune! Båten!

Vi løper tilbake. Skyene farer over himmelen i det gråblå lyset fra månen. Vinden har økt på. Jeg tipper på liten storm. Da vi kommer frem til trappa som fører ned på brygga, kan vi se en kar ligge og plaske midt ute på bukta med ferga vår. Han sjangler i vei i retning utløpet ved enden av moloen.

Bjarte setter seg øverst i trappa og legger rifla forsiktig fra seg i gresset. Gir seg til å rulle en røyk.

– Ja, ja, mumler han. – Good Luck, old Sailor! Tenner sigaretten med Zippoen. Flammen lyser opp ansiktet hans. Han har funnet fram ulvegliset.

– Panikk, sier jeg. – Han kan jo ikke være vel bevart.

– Jeg tipper på at de har etterlatt ham, sier Bjarte. – Enig. Han må ha fått det for seg at det fantes en vei ut, da han så oss komme padlende i stad. Det er jo helt meningsløst. Kommer han ut i strømmene utenfor moloen, kan han havne på Island.

– Ja, sier jeg. – Men mest sannsynlig på havets bunn sammen med hummer og kanari. Skal vi forsøke å snakke ham til fornuft?

– Nei. La han være. Det der får vi heller overlate til Gud. Eller hvem det nå er som styrer med slikt. La oss heller gå opp til huset og se hvordan det ser ut der.

– Etterlate ham?

– Ja, sier Bjarte. Du har rett. Det der er en panikkhandling. Helt utenfor enhver fornuft. En refleks. Fyren er vettskremt. La han holde på. Det verste som kan skje er at vi må bli her en dag eller to. Sannsynligvis har vi Stein her allerede i morgen kveld. Og hus har vi jo.

Bjarte åpner døren forsiktig, og skyver den innover med rifleløpet. –Hallo?

Han vrir på den gamle lysbryteren på innsiden. Entreen ligger plutselig i et svakt, gult lys. Vi kan se rett inn i stua, og til venstre står kjøkkendøren på gløtt. Jeg tenker at huset ser ut til å være en kopi av fyrmesterboligen på Odden. Trappen opp til annen etasje er også som på Odden.

Bjarte går raskt inn i stua med rifla hevet. Da jeg nærmer meg kjøkkendøra, ser jeg at det sitter et menneske ved kjøkkenbordet, jeg skriker inn til Bjarte at det er folk på kjøkkenet, og trekker meg inn i skyggen bak døra. Hører Bjarte sparke opp døra mellom stua og kjøkkenet. Så taushet.

Da går jeg inn. Bjarte står midt på gulvet, med våpenet senket. Ved bordet, pent lent bakover mot et veggfast skap, sitter Jovan Milankovic og flirer, med halve tanngarden nedover skjortebrystet. Hva som har skjedd med munnen hans er ikke så godt å si, men kulehullet som befinner seg midt mellom øyebrynene hans, vitner uansett om gyldig billett til Jupiter. Stripsene som holder de digre hendene hans samlet, har ikke lenger noen gyldighet.

– Jeg sjekker annen etasje, sier Bjarte, og smyger ut som en katt.

Jeg står i stanken og blodspruten, og tenker at nå må vi jaggu leke begravelsesagenter en gang til. Uten Bydes hjelp. Men så kommer jeg plutselig til å tenke på stakkaren som nettopp har tjuvlånt gummibåten vår. At dersom ikke draugen allerede har spist ham, kan han kanskje overtales til å gi oss en hånd.