Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 92 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 92 (Sune)

To flyktninger fra Balkan.

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 92 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 92. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Korona-føljetongen Reiser i det skjulte har gått i snart et år – nå nærmer vi oss slutten! Aller siste kapittel kommer 5. mars, og etter dette ligger alle kapitlene ute i kun 14 dager til. Den som vil få med seg alt, må altså kjenne sin besøkelsestid.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 92 (Sune): To flyktninger fra Balkan

Stein Kristian Skute stirrer på meg. – Hva er det du sier, Sune? Hva har Pasovic med Jovan å gjøre?

– Det vet vi ikke, sier jeg. – Men vi vet at Azur Pasovic var med på jobben oppe på Asylet etter brannen. Og at han etter all sannsynlighet har sett noe som har en forbindelse til Jovan.

– Jeg ser dette på samme måte som Sune! sier Bjarte. – Men det Pasovic har sett er ikke «noe», eller en eller annen hendelse. Det er Jovan Milankovic selv. Jeg er sikker.

– Men de to må da ha møtt hverandre før? Stein høres plutselig litt spak ut.
Bjarte: – Må de det? Nei. Det må de slett ikke.

– Det kan selvsagt være sånn at Jovan har sagt noe, eller gjort noe, sier Gerda.

– Det kan også hende at noen har bedt Pasovic om å se etter noe spesielt. Eller om å fotografere ham, sier jeg. – Dette får vi uansett ikke noen klarhet i her og nå. Vi må få tak i ham.

– Vi kan likevel begynne her og nå, sier Bjarte. – Ved at du forteller oss hva du vet om Azur Pasovic. Det kan for eksempel være nyttig å vite om du har han på lønningslista. Stein …? Det er deg jeg snakker til.

Da Stein nøler med å svare, er det ikke fordi han lurer på om han betaler Pasovic lønn eller ikke. Alt slikt kan han utenat. Nå lurer han på hva han har lyst til å gi oss. Eller blir nødt til å gi oss.

Og som for å gi ham rom, redegjør jeg for hvordan jeg fant frem til ham gjennom elektrofirmaet til Helge Leines.

Stein nikker. – Ja, jeg vet at han av og til smetter inn der, når de har mye å gjøre. Men jeg tviler sterkt på at han jobber svart. Det var alt slikt han ville vekk fra.

Gerda: – Så du kjenner altså til ham?

– Absolutt! Da Azur kom til Norge var han seint i tenårene. Atten. Nitten. Han kom sammen med en far som endte opp i psykiatrien nesten med det samme. Han fant ikke feste. Det kan ha vært krigen. Jeg vet ikke. Men gutten var flink, og jeg ga ham småjobber allerede mens han gikk på skolen. Dette var i Drammen. Da han dukket opp her for noen år siden, hadde jeg ikke sett ham siden rundt årtusenårsskiftet. Kjente ham nesten ikke igjen. Jeg tok han med ut hit, for vi holdt på med solcellepaneler og slikt akkurat da. Men da han skjønte … Vel. Han ville ha streite forhold. Kontrakter. Betale skatt. Ikke noe snusk.

– Han skjønte at han hadde kommet litt feil, sier Bjarte.

– Ja. Stein sitter og ruller en sigar mellom fingrene sine. – Jeg hjalp ham med en jobb hos et firma i Åndalsnes. Han var der en god stund. Og det eneste jeg vet ut over det, er at han altså steppet inn nå og da hos Leinesene.

Gerda renser stemmen. – Ja, men Stein, denne historien minner meg jo faktisk om en annen. Ser du ikke det selv? At det er en klar parallell mellom løpene til både Azur Pasovic og Jovan Milankovic. Ja, bare glem aldersforskjellen for en stund. Men begge begynner hos deg, og bakker ut i det de skjønner at du …

– I det øyeblikket det går opp for dem at du er en kjeltring, sier Bjarte. – Var det deg som skaffet Jovan jobben på Asylet? Det var jeg ikke klar over.

– Nei vel? Stein virker litt støtt, kanskje bare usikker. – Men det har da aldri vært noen hemmelighet. Ja. Det var jeg som fikset den jobben på Asylet for ham. Herregud, han var jo vaktmester av legning. Kunne alt. Og det stemmer. Han gjorde det helt klart at han ikke aktet å bevege seg inn i noe som helst som hadde med svart jobbing og svarte penger å gjøre. Det er ikke noe spesielt med det. I løpet av de siste årene har jeg også hjulpet fire afghanere inn i streite jobber, etter at de først har «gått i lære» hos meg. Mange av dem har tusket og snusket med falske pass og papirer og ulike identiteter og nasjonaliteter. Så får de omsider orden i papirene, og vil naturligvis ut av alt som har med illegal virksomhet å gjøre. Det har jeg ikke noe problem med å forstå. Skulle bare mangle. Det er vi som sitter her som representerer avviket. Det er ikke mange som vil leve som oss.

Gerda mumler, som om hun snakker til seg selv. – To bosniere som flykter til Norge fra en blodig krig. Er det noe vi overser? Det ville da være mer naturlig at de holdt sammen, enn at de sto mot hverandre. Var det snakk om ulike fraksjoner?

– Selvfølgelig var det det, bryter Byde inn. – Det var et jævla kaos! Som et sjakkbrett som noen hadde ristet på!

– Vi kommer ingen vei uten de to, sier Bjarte. – Eller en av de to. Men Otto Landsmark … Har du hatt mistanke om noe slikt, Stein? At han kunne tilhøre de hemmelige tjenestene?

– Nei. Absolutt ikke. Jeg må innrømme at jeg alltid har sett på ham som en fjott. Jeg ble ikke en gang engstelig da Renate fortalte at han tok seg inn i villaen på Neset når jeg ikke var hjemme. Jeg gikk ut fra at han snoket rundt, nærmest av gammel vane. Jeg hadde ikke noe å skjule. Ikke der. Når det er sagt: Han har et langt liv i politiet bak seg. Han kan ha vært et øye for en av de hemmelige tjenestene. Jeg vet at de har slike rundt om. Det har alltid vært sånn. En slags vervet agent har jeg ikke noe tro på at han er eller var.

– Nok om det nå, sier Bjarte. – Jeg tror vi har det travelt. Hvordan ligger det an med internettforbindelsen her på bruket?

– Det er tregt, men brukbart, sier Gerda.

– Utmerket. Kan noen som er god på slikt, gjøre et søk på Andor Søderberg?

– Andor Søderberg, sier Stein. – Hvem faen er det?

– Jeg kan ta det, sier Renate. – Jeg er faktisk ganske god til slikt.