Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 91 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 91 (Sune)

En mann fra fortiden.

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 91 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 91. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Korona-føljetongen Reiser i det skjulte har gått i snart et år – nå nærmer vi oss slutten! Aller siste kapittel kommer 5. mars, og etter dette ligger alle kapitlene ute i kun 14 dager til. Den som vil få med seg alt, må altså kjenne sin besøkelsestid.

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 91 (Sune): En mann fra fortiden

Vi får rufsevær innover til Paradiset. Byde holder seg under dekk. Bjarte og jeg i styrhuset. Store sjøer vasker over skøyta, og det er dårlig sikt. Da vi omsider glir inn mellom holmene og videre til bassenget mellom steinryggene, er det som å seile inn i en annen verden. Vinden løyer. Sjøen faller til ro. Det er ikke Stein Kristian Skute som har kommet på navnet. Stedet har hett Paradiset så lenge folk har holdt til her ute. I gamle dager kunne et femtitalls fiskebåter ligge værfaste her inne samtidig.

Gerda står på moloen i grønt oljehyre og tar imot trossa som Byde kaster i land. Hvis hun er overrasket over at vi har hatt ham med oss som lettmatros, viser hun det ikke. Jeg håper det går like greit med Stein. Det er litt opp og ned når det gjelder hvor velkommen Byde er her ute. Blir det problematisk, har Bjarte og jeg blitt enige om å stille oss bak ham. Det var Byde som kom med Søderberg. Ikke vi. Ingen andre heller.

Vi er sultne. Vi følger Gerda opp på loftet, der det lukter kaffe og nybakt brød. Renate hilser, hun dekker til seks på langbordet. Så kommer Stein også, tenker jeg. Nytt fellesmøte. Minus Erik og Maria. Men altså med Byde. Han er forunderlig stille og tilbakeholden. Som om han venter å bli bedt om å forlate rommet når som helst. Kanskje ikke så rart. Han har flere tiår som uønsket bak seg.

– Uff, hvordan gikk dette, da? Det er Renate som står der og vrir litt på seg.

– Det gikk som det skulle, sier Bjarte. – Det var en fin seremoni.

Jeg tenker på hvordan Byde og jeg sjauet og bannet og herjet der ute på havet for å få henne i dypet, men sier ingen ting. Ikke Byde heller. Både han og jeg har uansett vært med på dårligere begravelser inne på land. Nå slapp vi i det minste presten og det ustemte orgelet.

Vi setter oss, og begynner å spise.

– Vi hadde en liten episode her i går, sier Gerda, og drar til seg fotoapparatet.

– Vi har også med oss nytt, sier Bjarte. – La oss vente til Stein er på plass, så slipper vi å ta alt to ganger. Eller er det en annen vi venter på?

– Jeg håper ikke det. Det er Stein som kommer opp trappa. – Å ja, dere tok med dere Byde for hyggens skyld?

– Kutt ut, nå med en gang, sier jeg. – Vi hadde ikke fått til dette uten ham. Dessuten …

– En ting av gangen, sier Bjarte. – Det er som Sune sier.

Byde smiler syrlig. Bare han nå ikke har tenkt å gjøre seg kostbar fremover.

Stein: – Har du vist dem bildene, Gerda?

Gerda svarer ikke. Stirrer inn i kameraet. – Her! Ta en titt. Disse var innom her i går. Glem han i lettbåten. Han kommer fra Kysta. Hun gir meg kameraet, så Bjarte og Byde også kan se fra hver sin side.

Jeg ser det med det samme, men sier ingen ting. I situasjoner som dette har Bjarte og jeg en rangordning mellom oss. Den handler om at han spiller førstefiolin, og jeg andre.

– Aldri sett før, sier Byde.

– Hva var det de ville vite? spør Bjarte.

Stein nøler. Det er som om han venter på at Bjarte skal spille ut et kort først. Håpløst. Bjarte spiller ut kortene sine akkurat når han vil.

– De spurte om Azur Pasovic oppholdt seg her ute, sier Gerda.

– Eller om noen hadde sett ham, legger Stein til. – Men de nøyde seg meg å snakke med meg. Det var med andre ord bare en svært forsiktig henvendelse.

– Hvilket sannsynligvis betyr at de har en mann her ute allerede, sier Bjarte, og tar ei ny brødskive fra kurven. – Da vet de at han ikke er her. I så fall ville de bare se hvordan du reagerte.

– De? Hvem «de»? Stein ser irritert fra Bjarte til meg. Han liker ikke antydningen om at han har en spion på laget. Ikke jeg heller.

– Ja, si det, sier Bjarte, og legger på smør. – Men de kom altså med Kystvakta, og Kystvakta ligger under det norske forsvaret. Eller? Har de blå-blå endret på det også siden sist?

– Han til venstre er ukjent for oss, sier jeg. – Men den store gorillaen til høyre lekte seg litt med Bjarte for noen uker siden. Det var ganske artig å være vitne til. Litt som å se en katt tulle rundt med en halvdød fugl. Jeg tror nesten ikke at jeg har sett noen ydmyke Bjarte slik noen gang. Og husk, jeg har sett ham få juling noen ganger før opp gjennom årene.

Stein og Gerda stirrer uforstående på meg.

– Det som ikke er særlig morsomt med den historien, sier Bjarte, – er at episoden fant sted hjemme i huset til Otto Landsmark. Ja, han presenterte seg vel ikke denne gangen heller. Han hadde ikke på seg tøflene til Otto, men ellers virket han veldig husvarm. Han hadde garantert ikke brutt seg inn.

Stein: – Faen. Dette luktet hysj, men …

– Men det betyr at også Otto Landsmark, vår gamle og milde lensmann, også arbeider for en av de hemmelige tjenestene, sier Bjarte. – Og du kan stole på at det ikke er en aktivitet som han har begynt med etter at han gikk av med pensjon.

– Men hva skal de med Azur Pasovic? Gerda virker for en gangs skyld desorientert.

– De trenger ham for å finne frem til Jovan Milankovic, sier jeg. – For dette betyr at de har fått de samme bildene av ham som de vi har mottatt. Det er noen langt oppe i systemet som helst ikke vil at han skal tas av dage.

Og så sier ingen noe på en god stund.