Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 9 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 9 (Renate)
Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 9 av Ingvar Ambjørnsen

Litt over tolv får jeg øye på Bjarte nede i lia. Han har med seg bagen. Formen hans er bedre enn min, men heller ikke han er helt uberørt. Når han kommer opp må han sette seg på trammen og hente seg inn noen sekunder. – Nå, hva tror du?
– Jeg kan ikke huske at jeg ba om noen nabo, sier jeg. Hissigere enn jeg hadde planlagt.
– Det er den gamle villaen til godseier Jarman, sier Bjarte. Han drev skogen her til midt på femtitallet. Nå tilhører både skogen og villaen Stein Kristian Skute. Han vil du ikke få besøk av, av den enkle grunn at fysikken hans forbyr ham det. Han kommer ikke lenger enn til villaen, og knapt nok det. Det er ikke ofte han er her heller. Dessuten kan det være greit for deg å ha ham der nede nå og da, siden det er han som eier dette litt spesielle reisebyrået. Dine interesser vil nok i stor grad også være hans. Du kan bli kjent med ham dersom du vil. Eller la det være. Han venter ikke noe av deg. Så er det en ting til. I og med den nye situasjonen som har dukket opp, kan det hende det vil lønne seg å gi deg en historie som knytter deg til stedet. Jeg hører på nyhetene at det allerede er konflikter med bygdefolk og hyttebeboere.

Jeg lar være å svare. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal mene om det jeg nettopp har hørt. Det eneste jeg er helt sikker på, er at jeg ikke ønsker å si eller gjøre noe som forsurer forholdet mellom Bjarte Vemork og meg selv. Jeg får ta problemene når de kommer. I stedet spør jeg: – Øy, eller fastland?
Han peker på veien som kan sees her og der mellom grantoppene under oss. – I godseier Jarmans tid var det bro. Nå ligger sundet åpent. Likevel sier lokalbefolkningen Neset.

Vi drikker et par kopper kaffe sammen ved kjøkkenbordet. Jeg merker at jeg allerede begynner å føle meg hjemme. Han lover å dukke opp om en ukes tid med et lass av det alle driver og hamstrer nå. Ris. Linser. Pasta.

Han smiler og reiser seg. – Ellers virker det som om den nye valutaen i dette landet er dasspapir. Du vil ikke få noen problemer med de greiene der. Det er en ekstra dass borte på låven. Og et avisarkiv som går tilbake til åttitallet.

Senere ser jeg ham styre skøyta skrått over fjorden i retning Varangsvik. Et par måker danser i blesten over kjølvannet.

Og jeg står der i kjøkkenvinduet og tenker at nå har alarmen gått alle steder, nå er jeg på manges lepper, i familien, på kontoret, jeg ser for meg de forbausede ansiktene, hører kaklingen, har du hørt, har du hørt, Renate er borte, hun er ikke hjemme, hun svarer ikke på telefonen, Renate Husum Dahl, hun du alltid kunne stille klokken etter, hun som alltid er der, som alltid sier fra dersom det skulle oppstå det aller minste avvik i forhold til det som er den daglige rytmen, hun har forsvunnet fra hjemmet i Collettsgate, og det er ingen som vet noe mer enn det, ikke en gang den mannen hun har vært gift med i snart tredve år.

Jeg tar på meg en tykk genser, og går nedover de gamle beitemarkene; det er tungt å gå nedover også, men sannelig er det lett og fint likevel, for dette er den første dagen i det livet som nå bare tilhører meg selv, og når var jeg sist i en slik tilstand? Aldri. Stien finner jeg nøyaktig der Bjarte har sagt at den tar av fra veien; jeg kan allerede se taket på båthuset som tilhører torpet, og når jeg kommer ned ligger nøkkelen på plass under skiferhellen.

Fjorden synger. Jeg står inne i det duftende mørket og lytter til de bitte små bølgene som klinger mot stein og tre, som visker fra dypet der ute. Og når jeg slår opp den doble døren, faller lyset over den båten som jeg nok skal få skikk på med tid og stund; det er slikt jeg skal befatte meg med nå. Stell av båt og gård. Ved. Vann. Konkrete størrelser. Bensintanken er nesten tom, men den som har årer kan komme seg over fjorden når behovet melder seg.

Og når jeg glir ut på den blanke flaten der himmelen og grantrærne speiler seg, blir jeg nesten svimmel når jeg tenker på dypet som åpner seg under meg, hundre meter, to hundre, tre, fire, jeg aner ikke, sort sjø mot en bunn nesten uten vegetasjon, for slik innbiller jeg meg at disse vestlandsfjordene er. Og høyt her oppe skjærer jeg vannflaten i to med en kjøl og to årer. Jeg finner rytmen med det samme, selv om det er år siden jeg satt slik.

Fra sjøen ser villaen mer forfallen ut. Taket er skakt, og i annen etasje er to av vinduene dekket av misfargede sponplater. I nordfløyen mangler en takrenne, og veggen er skadet av fukt. Er det Skute som har latt stedet forfalle, eller er det han som skal sette det i stand? Jeg gjetter på det siste. At han har en plan med dette stedet som peker mot en fremtid som vil gi avkastning på et eller annet vis.

Når jeg kommer rundt en odde litt lenger ut, får jeg en leksjon i hvordan den gamle godseieren har skaffet seg salt i suppa. Nedover fjellsiden, bare delvis skjult av skogen, løper ei tømmerrenne som nå er i ferd med å gjøre seg til jord. En gigantisk trekonstruksjon som det må ha tatt år å bygge. Bjelker og plank er grønne av alger og mose, og trappa som løper langs renna fra fjæresteinene og helt opp til toppen, er gjengrodd av bregner og kratt. Restene av ei sag og to sjøboder inne under bratthenget. Brygga: Bare rester. Rustent jern som stikker ut av sementen. Det er som om man kan høre støyen fra den gang båtene fra Holland og Tyskland lå ute på fjorden og ventet på tur. Sagbladene som går dag og natt. De våte stokkene som kommer tumlende nedover renna som livsfarlige torpedoer. Skrik og skål, og kjeft og latter.

Men det er neppe salg av tømmer og plank Skute har tenkt å satse på. Han som altså er i reise og event. Som arrangerer hvalsafari i Lofoten og iglobryllup på Svalbard. Og ikke ber Bjarte Vemork stille et eneste spørsmål når regnskapssjefen for Olden & Vermount sier at hun må ha en ny adresse innen den 30. mars 2020. En adresse som ingen hun kjenner vet eksisterer.