Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 87 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 87 (Sune)

En velkommen blindpassasjer.

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 87 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 87. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 87 (Sune): En velkommen blindpassasjer

Bjarte stirrer ut over det nattsvarte havet. Vi har passert Odden og har Paradiset et sted sørvest i havet. Vi skal ikke dit. Vi har kurs rett vest, mot Det Store Dypet. To timer ut til havs ligger det et forrevent fjellandskap nesten fire hundre meter under bølgekammene. En trolsk verden i evig mørke.

Vi har røykt et par jointer etter sjauingen med liket, og jeg står der og drømmer meg bort i undervannsskoger og levende rev av koraller. Grotter der kirkegårdsarbeiderne ligger med stirrende øyne, og tenner og klør. Vi har tatt stanken av henne med inn i styrhuset, selv om gummihanskene og regnbuksene ligger i en plastbøtte ute på dekk.

– Er det mer kaffe?

Jeg griper termosen og fyller opp kruset hans, som står på draftet sammen med askebegeret.

– Og bildet var sendt fra Jovans egen telefon?

– Ja.

– Men dersom det er slik du og Erik tror. Hvorfor sender de ikke meldingene rett til Stein? Jeg mener, når det er han som er den egentlige mottakeren?

Bjarte smiler litt forsiktig, og tar et dypt trekk av røyken. – Det er jo ikke sikkert at det er som Erik og jeg tror. Dessuten …

– Dessuten kan Stein utmerket godt ha fått nøyaktig det samme bildet som dere. Selv om han sier noe annet.

– Selvfølgelig. Han kan til og med ha mottatt videoopptakene av Julia etter hvert som de ble sendt ut.

– Du syntes ikke han virket rystet nok da han kom tilbake til konferansebordet etter å ha sett dem i kveld?

– Nei, jeg synes ikke det. Ikke Gerda heller, i grunnen. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal tro, Sune. Vi får ta én time om gangen nå.

– Men hvorfor skulle han insistere på at vi skulle gå igjennom hele materialet, for å se om vi kunne lokalisere åstedet? Rommet. Kjelleren. Hva faen det var.

– Tja. Det kunne jo være greit for ham å vite at ingen av oss klarte det. Dette blir bare spekulasjoner, naturligvis. Vi får være forsiktige med å gro fast i løse teorier. Men vi bør være forsiktige med å tro på alt som kommer fra ham, også. Han er en notorisk løgner, og han trekker i så mange snører samtidig at jeg ikke er sikker på om han har oversikten selv.

– Nei. Vi har fått erfare det et par ganger. Og Jovan? Hvor god er han til å lyve?

– Problemet er at alt jeg har inne om fyren, kommer fra Stein. Det er du som drikker med Jovan Milankovic. Jeg tør ikke en gang tenke på å gå inn i sånne spesialøvelser. Han ler og stumper røyken.

– Jovan er ikke av det slaget som blir pratsom av alkohol, sier jeg.

– Nei. Og det er ikke du heller. Jeg ser dere for meg i sort-hvitt. Finsk fjernsynsteater fra sekstitallet.

– Han kom til Norge under den store bølgen, sier jeg. En gang på nittitallet. Krigen i Bosnia-Hercegovina var en skitten greie.

– Kriger og borgerkriger er gjerne det.

– Ja. Men det kom så nært. Dette utspilte seg i Europa.

– Jeg husker ikke så mye av de greiene der, sier Bjarte. – Var det ikke sånn at de skulle returneres etter at det verste var over, der nede?

– Jo. Men mange tusen ble hengende igjen her oppe, likevel. De tilpasset seg lett i Norge. Flinke folk. De unge lærte seg språket kjapt, og tok høyere utdannelse. Stolte jævler. De skulle klare seg selv.

– Fortalte han deg noen gang om forholdene der nede? Fra krigen, mener jeg?

– Nei. Kanskje hadde han gjort det, dersom jeg hadde spurt ham.

– Utmerket. To tause menn og en dunke med sprit.

Vi sier ikke noe på en stund. Jeg ser for meg bildet av Jovan, slik det dukket opp på telefonen til Bjarte tidligere i kveld. Oppskrubbet og forslått. Det ene øyet halvt gjenklistret. Likevel ser han rolig i kameraet. Ikke redd og oppkavet. Ikke beseiret. En mann som hviler i seg selv, og som fremdeles har kontroll. Jeg lurer litt på hvordan de klarte å få ham med seg ut i natt.

Det blåser opp. Når vi når frem til den våte kirkegården som Bjarte har valgt for Julia Romtveit, kler jeg på meg og går ut i vinden og regnet. Og jeg blir nesten slått overende. Vi må egentlig være to på denne jobben, men som været er nå, er det utelukket at Bjarte forlater styrhuset i så mye som et sekund. Skøyta kaster på seg i brå hiv, og alt seiler rundt meg på dekk. Bare Julia ligger i ro, hun er surret med kabel som søkke. Men for at jeg skal kunne bruke vinsjen for å få henne over rekka, må også dekket være noenlunde i ro.

Dette går ikke, det ser jeg med det samme, men jeg kjenner Bjarte. Har han bestemt seg for å droppe henne her, er det nøyaktig her det skal skje. Jeg veiver med armene for å få ham til å legge skøyta opp mot vinden, men hele tiden sklir vi ned på styrbord side, og trekkes på tvers av bølgegangen. Det er livsfarlig. Bjarte signaliserer at han vil forsøke å gå lenger ut. Jeg forstår hvordan han tenker. Han vil gjøre et forsøk med vinden i ryggen når vi går inn igjen. Jeg forstår uansett ikke hvordan jeg skal få vinsjet henne over bord, men vet at Bjarte ikke kommer til å gi seg før vi har forsøkt. Ingen av oss er innstilt på å ta liket med oss inn til Oterholmen, der vi har planlagt å overnatte.

Men akkurat i det Bjarte får opp stimen for å gå lenger ut i havet, ser jeg en skygge helt i ytterkanten av synsfeltet. Jeg dukker meg, siden jeg regner med at det er en eller annen gjenstand som har slitt seg, og som nå kommer susende som en kanonkule. Men da jeg snur meg, ser jeg at det verken er en gjenstand, eller noe som kommer mot meg i nattemørket. Det er en person i gul oljehyre, som står og holder seg fast i vinsjen.

– Jeg synes nesten det ser ut som om du har tatt deg vann over hue, jeg, Sune! Trenger du en hjelpende lanke? Da må du be pent om unnskyldning for alle skøyerstrekene dine først!

Og så ler Byde den skrallende latteren sin gjennom vinden og regnet.