Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 86 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 86 (Renate)

Kjente navn fra en nær fortid.

Estimert lesetid 8min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 86 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 86. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 86 (Renate): Kjente navn fra en nær fortid

– Herregud, Renate! Det der kan ikke stemme! RAF ble oppløst på slutten av nittitallet. Altså flere år før dette skjedde. Bjarte ser skeptisk på meg.

– I 1998, sier Stein. – Jeg husker det godt.

– Et øyeblikk, mine herrer! Det er Gerda som bryter inn. – Det stemmer det, Stein. RAF ble offisielt oppløst den 20. april 1998. En merkedag i moderne tysk historie. Da hadde de holdt på siden begynnelsen av syttitallet. Ran. Bomber. Kidnappinger. Rene likvidasjoner. Vi snakker gjerne om tre generasjoner. De fleste av dere kjenner sikkert til navn som Andreas Baader, Ulrike Meinhof og Gudrun Ensslin. De var den harde kjernen i første generasjon.

Baader var en barnehjemsgutt som utviklet seg til en småkriminell damejeger. Senere tok han altså skrittet inn i politikken, på sin noe spesielle måte. Ulrike Meinhof kom fra det pene borgerskapet, og arbeidet som journalist da hun hoppet av og gikk under jorden. Hele greia hadde en aura av spenning, eventyr og romantikk. Opprørere som hopper av den kapitalistiske karusellen. Som danner en bygerilja med hemmelige dekkleiligheter og kontaktnett. De er unge og ville, og de tror på revolusjonen. Det er våpen og sex, og jakt og flukt. Og dette i en tid da ungdom over hele verden opplevde en sterk politisering og dreining mot venstre. Motstand mot Vietnamkrigen og opprustning. En gryende miljøbevissthet. RAF gikk så langt at bare få kunne følge dem, men de virkeliggjorde nok manges litt ytterliggående fantasier. Ja, Renate og jeg har snakket litt om dette. Men …

– Jeg var ikke klar over at det var snakk om flere generasjoner? Sier Maria. – Unnskyld at jeg avbryter.

Stein: – Ja, nå snakker man naturligvis ikke om generasjoner i ordets vanlige betydning.

– Jeg skjønner jo såpass, sier Maria irritert.

– Vi snakker gjerne om tre generasjoner, sier Gerda. – Og kanskje om en fjerde. Er det dét du tenker, Renate?

– Ja, sier jeg. Da RAF oppløste seg selv i 1998, skjedde det gjennom en pressemelding. De meldte seg ikke på den lokale politistasjonen, for å si det sånn.

– Det stemmer, det, sier Gerda. – En del av annen og tredje generasjon var og ble borte. Man regner med at noen av dem forsvant i Midtøsten, der de tidligere hadde oppholdt seg i ulike former for treningsleirer og militser. Flere ble også funnet i Øst-Tyskland, da muren ble revet. Mange hadde levd lenge der, under falsk identitet. Bygget seg opp helt nye liv, med familie og barn. Andre måtte rett og slett klare seg som best de kunne i vesten. De siste som ble arrestert, var Andrea Klump og Horst Ludwig Meyer. Skikkelig drama, der Meyer ble skutt og drept av politiet. Det skjedde i 1999. Altså over tjue år siden.

– Og i alle disse årene har en rest av tredjegenerasjonen måttet klare seg uten den organisasjonen de en gang var tilknyttet, sier jeg. Disse folkene begynner å bli gamle nå. Dersom de hadde vært en del av storsamfunnet, ville de ha gått av med pensjon. Men det er de jo ikke. De har ikke tilhørt noen form for fellesskap siden før de ble unge voldsromantikere.

– Vet du hva, dette ante jeg ikke! Bjarte ser fra meg til Gerda, og tilbake igjen. – De lever altså fremdeles under jorden?

– Ja, sier jeg. – Og nå begynner de å få vonde knær og dårlig syn. Som andre gamle. Men i motsetning til sine alderskamerater, kan de ikke pusle i hagen og ta imot sin månedlige pensjon fra statskassa. De må jobbe for pensjonen sin, for å si det sånn. Og det nytter ikke å stille som ekstrahjelp på det lokale sykehjemmet eller på super’n. De må leve som kriminelle. Det er jammen et slags komisk aspekt ved dette også. Gamlinger som er tvunget til å ta banker og pengetransporter.

– I en tid der bankene for lengst har begynt å kvitte seg med alt som er av kontanter, sier Stein, og bryter ut i latter. – Tiden løper fra dem. Verden kan virkelig være et kjipt sted å oppholde seg, enkelte ganger.

Jeg fortsetter. – I atten år har Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg overfalt supermarkeder og pengetransporter i Tyskland. Og de har vært etterlyst i seksogtjue. De kalles ofte for Den ukjente RAF-generasjonen eller RAFs «pensjonistgenerasjon». Sist de gjorde et støt, var i 2016. Da tok de en pengetransport som hentet kassabeholdningen i et supermarked i nærheten av Braunschweig. Der etterlot de seg DNA, så det er ingen tvil. De lever der ute et sted.

Maria sier: – Og det skal altså ha vært disse folkene som dukket opp på gården til familien den natten i 2001?

– Ja, sier jeg. – Han på kjøkkenbordet var etter all sannsynlighet en medhjelper. Eventuelt en av de andre RAF-medlemmene som man har regnet som avdød. Forsvunnet et eller annet sted i Midtøsten.

– Fy faen, sier Erik. – Og faren din og denne onkel Peder ga ham til grisene?

– Ja, sier jeg. – Borte for alltid. Og tydeligvis ikke savnet. Det er Ina jeg har dette fra. Hun er oppspist av kreft, og har ikke stort å tape. Hun angrer faktisk også på den trafikken de har bedrevet halve livet.

– Som har vært å være en slags støttegruppe for RAF? Det er Bjarte som spør.

– Ja. RAF har alltid vært avhengige av sympatisører blant vanlige folk. Og noen av dem har vært aktive. Handlende. Moren og faren min har vært to sånne. Vanlig raddiser utad, som passer jobb og familie. Men de har fungert som en slags sovende celle. De har samarbeidet med folk de har kjent siden studietiden. Som tante Ina og onkel Peder. Jeg kan dokumentere at det fant sted et overfall på en pengetransport utenfor St. Peter Ording den 14. juli det året Lotte var på gården. Og at det kom til en skuddveksling. Åstedet er en passende kjøretur fra grensen. De kan ha valgt stedet fordi de hadde hele to slike hvilende celler rett over grensen. Det vil si, det var det de gjorde. Skulle noe gå galt, hadde de til og med to leger som sto klare den dagen. Hadde alt gått slik de håpet, hadde foreldrene mine klart å lappe skuddofferet sammen. Slik gikk det ikke. Jeg er temmelig sikker på at damen med sigaretten som Lotte skildrer, var Daniela Klette.

– Og foreldrene dine aner ingen ting om at du vet noe om dette? spør Bjarte.

– Ina kan ha varslet dem, sier jeg. – Hun kan ha varslet andre, også. Derfor er det greiest for meg å oppholde meg her, og ikke på min gamle adresse. Men jeg tror hun har nøyd seg med å snakke med meg. Det virket som hun hadde fått veldig nok av alle de andre. Går det som jeg planlegger, får mine foreldre dette rett i fleisen når boken skal lanseres. Det kommer til å bli en eksplosjon med ekko nedover hele Europa. Det verste er jo at dette er forferdelig spennende, også. Passende lesing for folk flest. True Crime på høyt nivå. Og bind to vil jeg få rett i fanget, helt gratis, når politiet i Norge, Danmark og Tyskland setter i gang med å rulle opp det hele. For ikke å snakke om når rettssakene begynner.

Stein plystrer. – Vi har med andre ord med en holden forfatter å gjøre. Dette vil jo selge som hakka møkk i Tyskland.

– Helt sikkert, sier jeg. – Og som sagt: Jeg har allerede de store linjene i bind to. Ja, bind tre også, sannsynligvis.

– Men herregud, sier Maria. – Det er tross alt foreldrene dine.

– Ja, det er det som gjør meg så inderlig forbanna, sier jeg. – Så farlig. De er foreldrene mine. Lottes besteforeldre. For meg er det henne som er hovedpersonen i denne fortellingen. Ikke moren min. Ikke faren min. Og slett ikke mannen på bordet.

En telefon ringer. Det er Bjartes. Han åpner den, og kaster et blikk på skjermen. Hever venstre hånd. – Folkens! Jeg tror dere bør ta en titt på dette!

Å nei, tenker jeg. Ikke mer nå!