Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 85 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 85 (Renate)

Renates historie

Estimert lesetid 11min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 85 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 85. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 85 (Renate): Renates historie

Allerede før jeg får sagt et eneste ord, merker jeg en enorm lettelse. Jeg har vært alene med dette så lenge. Det har vært bare mitt. Det har vært tyngre enn jeg trodde. Jeg plugger minnepinnen i PCen, og klikker på samlemappen.

– Som de fleste har fått med seg, sitter jeg oppe på Gaupet og skriver på en bok. Og bare for ordens skyld: Jeg er ikke en drømmer som tror jeg skriver bok. Jeg har det som skal til. Nok om det. Som flere av dere vet, har jeg også tildelt meg selv et arbeidsstipend på i underkant av to millioner kroner. Jeg har med andre ord ingen jobb å vende tilbake til. Men det venter meg en celle på Bredtvedt. Det er helt i orden for meg. Jeg har tatt cellen med i regnskapet. Det viktigste for meg er nå å holde meg i skjul til arbeidet er ferdig. Og ellers så lenge som mulig.

Det er adskillig mer å skrive om når det gjelder dette temaet. Som livet har viste seg å være her ute på Neset, kommer jeg veldig langt med to millioner. Men det har også vært av stor viktighet for meg å gå midlertidig under jorden av andre grunner enn å holde meg unna politi og fengselsvesen i denne fasen. Noen vet hva jeg har fore. Hvor mange, og hvem, er jeg ikke riktig sikker på. Det er definitivt tryggest for meg å være «utenfor verden» så lenge som mulig. Hvor sikkert det har vært å søke tilflukt blant den gjengen som sitter her, er jeg selvfølgelig ikke så sikker på nå, når vi alle ser hvordan ting utvikler seg rundt oss. Men la meg si det slik: Det er ingen ting ved mitt prosjekt som kan ha noen sammenheng med verken liket av Julia Romtveit, eller den forferdelige måten hun har blitt tatt av dage på.

Boken jeg arbeider på har tittelen «Reiser i det skjulte». Flertall. Drapet på Julia er et resultat av en ganske annen reise enn de jeg sitter og skriver om. Men – og det er viktig: Det ville ikke forundre meg om det finnes visse likhetstrekk. Som for eksempel at noen er ute på en reise under falskt flagg, også i denne saken.

Nå skal jeg først lese noen linjer for dere fra et brev jeg mottok fra datteren min, Lotte, i desember 2010. På den tiden var hun innlagt på en avrusningsklinikk på Hadeland. En helt hverdagslig katastrofe. Et skritt frem og to tilbake. Det vanlige. Jeg skal ikke plage dere med den delen av dette. Dere kjenner gangen i det. Lotte tok sitt eget liv året etter, og var da enogtjue år gammel.

I det brevet jeg skal lese et utdrag fra, forteller hun meg om en hendelse som skjedde i Danmark i 2001. Den sommeren hun fylte elleve. Denne hendelsen forvandlet en sunn og glad jentunge, til noe som etter hvert ble en eneste angstknute.

Jeg skal ikke plage dere med detaljer her heller. Bare nevne at da jeg forlot Oslo i mars, hadde ekteskapet mitt allerede vært dødt i mange år. Det var en befrielse å reise fra Erling. Vi klarte ikke å håndtere at datteren vår gikk til grunne foran øynene våre. Og før jeg begynner: Gården som Lotte skriver om her, var mine besteforeldres. Min mors foreldre. Den befinner seg ikke langt fra Ringkøbing på Jylland. Bare noen få mil fra grensen til Tyskland. Sommeren 2001 er denne gården familiens feriested. Lotte er her alene med besteforeldrene sine. Som jeg på dette tidspunktet ikke har noen som helst grunn til å tro noe annet enn godt om. Vel. Dette er altså et utdrag.

«… og mamma, det hadde vært en helt vanlig dag. Jeg og momo hadde vært hos tante Ina og hentet poteter og grønnsaker. Det var jo alltid gøy å være på besøk hos tante Ina og onkel Peder. Alle dyrene, ikke sant? Jeg fikk lov å plukke egg i hønsegården. Hun var aleine den dagen, jeg veit ikke hvor Peder var.

Da vi kom hjem hjalp jeg momo med middagen, jeg kan huske jeg skrella poteter og skar opp gulrøtter. Så sprang jeg ut i hagen der besten satt og leste i skyggen med en «kold en». Han hadde på seg stråhatt som jeg fikk låne. Jeg husker jeg syntes den var så kul. Joa, alt var bra. Bare vårs tre langt ute i de gule åkrene. Jeg hadde ikke savna deg eller pappa før langt utpå høsten. Sverger!

Kanskje det at alt var så fint og perfekt, gjorde det som skjedde ekstra jævlig. Det har jeg ofte tenkt. Jeg la meg som vanlig. En gang mellom ni og ti. Sovna som en stein. Det var alltid sånn der nede. Full fres hele dagen. Når jeg la hue på puta, var jeg vekk. Sov som en stein til neste dag.

Men denne natta ble jeg vekket av slamring med bildører. Opphissa prat utenfor. Det var fullstendig uvanlig. Normalt var jo nettene der nede helt uten lyd. Jeg hadde en guffen følelse allerede da jeg sto opp. Fra vinduet kunne jeg se at det sto en bil i oppkjørselen. Dørene var åpne på den sida som vendte mot huset. Besten og onkel Peder sto bøyd over et eller annet i baksetet, det var noen som jamra seg. Og hele tida noen som snakka høyt, nesten hysterisk, men som ble hysja ned, det gjentok seg flere ganger.

Det ble snakka dansk og tysk om hverandre, og plutselig sto Peder og besten der og svaia med en mann mellom seg. De slepte, nesten bar ham gjennom hagen, og da de kom inn i lyssirkelen fra utelampa på glassverandaen, kunne jeg se at de var fulle av blod. Han de hadde mellom seg var i svime. Hue hang og slang, han var helt på tur. Så kommer det en bil til, og jeg trekker meg tilbake, for nå hører jeg dem nede på kjøkkenet. Og noen i trappa, jeg skynder meg under dyna igjen.

Det er momo i døra som hvisker navnet mitt. Det er noe helt galt i stemmen hennes. Det er det som er så innmari skremmende. Det er momo, men det er ikke momo likevel. Det er noe som er helt feil. Falskt. Vrengt. Jeg later som jeg sover. Hun er vant til at jeg sover som en stein til hun vekker meg i åttetida. Ok. Sånn starter denne marerittnatta. Jeg hører dem romsterer nede på kjøkkenet. Plutselig høye rop. Hysjing. Rauting, som fra et skada dyr. Men det er jo ikke noe dyr, men et menneske. Kan det ha skjedd en ulykke borte på riksveien? Jeg vet jo at både momo og besten er leger. Men hvorfor tar de den skadde hit? Skal han ikke på sykehus? Hvorfor har han ikke blitt hentet av en ambulanse? Det er noe som ikke stemmer. Det er noe som er helt gærent.

Etter en stund står jeg opp og lister meg ut i gangen. Setter meg helt øverst i trappa. Du vet akkurat hvor. Når du sitter tett inn mot veggen kan du se rett inn på kjøkkenet, via det store speilet i gangen. De har lagt ham på kjøkkenbordet og kledd ham naken. Klærne hans ligger slengt utover golvet. Og blant klærne, pengesedler tilgriset av blod. Den hvite kroppen er også full av blod. Jeg kan se den slappe pikken hans. Hører at han roper i ørske, og momo som hysjer og kjefter og godsnakker om hverandre. Besten og onkel Ole som holder det gående med ham, jeg veit ikke hva de gjør. Bare at det ser brutalt og jævlig ut. Prøver de å få i gang hjertet hans? Eller stoppe det? Jeg er selvsagt klar over at det er det første de driver med, men det brukes så mye kraft. Det er så jævlig uhyggelig å se på.

Onkel Peder ligger over ham, og holder han nede, mens besten står bøyd over ham med ryggen til meg. Og borte ved skjenken står ei tynn dame med briller og røyker. Bare står der og glor og røyker. Som om alt er helt normalt. Også det skremmer nesten vettet av meg. Hun virker som ei uhyggelig dukke som noen har satt inn på feil plass. Alt er forresten feil. Alt er en slags karikatur av virkeligheten. Det bordet der den nakne mannen ligger og skriker, er det samme bordet der vi spiser de kokte eggene fra tante Ina hver morgen. Det er også der vi spiser de stekte flyndrene til middag. Og spiller vri åtter om kveldene.»

Jeg ser opp fra skjermen. – Jeg skal gi meg her. Det er bare så dere skal få et gløtt inn i den splintrede idyllen ute på det danske bondelandet. Det Lotte beskriver her, er bare begynnelsen på en veldig lang og veldig jævlig natt for en elleve år gammel jentunge. Mannen på bordet har ennå ikke fått noe navn, det vil si, når jeg begynner å grave, får han raskt flere. Han dør støyende utpå morgensiden, og liket må de beholde i to døgn før de kan bli kvitt det. Han blir grisefôr et par kilometer ned i veien. Onkel Peder og tante Ina er egentlig ikke i familie med oss, men fastboende naboer. Peder er død nå, men det er Ina som har gitt meg de trådene jeg har å nøste på. I det minste de fleste av dem. Hun synger på siste verset. Kanskje er det over.

Min mor og far er som sagt fremdeles i live, men de aner ingen ting. De tror fremdeles de klarte å skremme jentungen fra å dele det hun så med meg. Det er den samme mekanikken som overgriperen tar i bruk for å få ungen til å tie. De truer alltid med mor. At mor vil forlate deg, dersom du sladrer. Eller at hun blir tatt fra deg. Det funker forbausende ofte, men for Lottes del sprakk det opp etter et tiår.

Stein lener seg tilbake i stolen, og stirrer på meg. – Ja vel? Vi skjønner jo at dette er leger helt uten genser i arbeid. Men hva er det egentlig som foregår på det kjøkkenet den natten? Er det en uheldig bankraner som de forsøker å få tilbake til livet?

Jeg sier: – Nesten. Det er restene av den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion, som har vært litt ukonsentrerte da de ville heve pensjonen sin. De tok en pengetransport på den andre siden av grensen den natten. Det kom til skuddveksling.

– Herregud, sier Maria. – Og så var faren og moren din tilfeldigvis …

– Nei, sier jeg. – Det er ingen ting med denne historien som har med tilfeldigheter å gjøre. Absolutt ingen ting.