Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 84 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 84 (Sune)

Bjarte og Sune får en jobb

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 84 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 84. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 84 (Sune): Bjarte og Sune får en jobb

Fra begynnelsen av var det bare Bjarte og Sune. Vi gikk i skogene og seilte over havet. Padlet i elver og innsjøer. Vi tok det vi trengte i hytter og hus, men var ikke redde for å legge igjen et stykke arbeid. Vi brøt oss inn, men malte gjerne vestveggen før vi dro videre. Så lenge det bare var oss, var livet ukomplisert.

Men nå sitter vi her som del av noe som har vokst ut av kontroll. Folk som Bjarte og jeg har ikke noe rundt et bord som dette å gjøre. Men gradvis har vi viklet oss inn i alt dette, som spriker i alle retninger. Det digre nettverket til Stein Kristian Skute. Ok. Det har vært kjappe penger, og lette også. Men nå må vi betale skatten i tide.

Ingen sier noe. Det faller meg lett, men alle har det ikke sånn. Maria vil gjerne bli vekket, så alt dette blir omdannet til et helt vanlig mareritt. Det er lett å se. Hun har maur i buksa. Hun vil hjem til ungene. Vekk herfra. Erik er som meg. Han skjuler seg i seg selv. Bjarte er fremdeles halvt i svime etter det han har sett.

Og hun som sitter ved siden av Maria … Jeg vet ikke helt hvor jeg har henne. Renate Husum Dahl. En rømling som meg selv, men likevel annerledes. Med Renate er alt planlagt. Kalkulert. Jeg er et naturtalent. Jeg vet ikke hva som er verst eller best, men snart må noe forandres. Bli annerledes. Kanskje gjelder det alle som sitter i dette rommet, men det er hennes verden som vil endre seg mest.

Etter et kvarter kommer Gerda og Stein. De er som de er. Ikke enkle å bli kloke på. Men denne gangen har også de vært med på noe langt ute på svartmyrene.

Stein kremter, og sier: – La oss begynne med liket. Når vi nå vet hva som ligger forut for drapet på Julia Romtveit. Uke etter uke med hard tortur. Man kan selvsagt spørre seg hva slags mennesker som kan finne på å bade seg i en slik råskap. Men vi vet det jo. Slik holder man på i krig. Noen finner også glede i den slags. Men mitt spørsmål til dere blir allikevel: Hvem plasserer en rød klovnenese på liket etter at det hele er over? Hvem håner henne med å male på henne med leppestift? Hvem kan tenkes å være så langt ute?

Det blir helt stille en stund.
Så sier Erik: – Jeg kan bare se én mulighet. Det mest åpenbare ville være å tippe på en som er ravende sinnssyk, men de er jo to. Kanskje også flere. Og de befinner seg et eller annet sted inne i det systemet som du har skapt, Stein. Det må vi bare innse. Så svaret må bli at det handler om personer som har sett eller vært utsatt for noe liknende selv.

– Kanskje, sier Bjarte. – Men dette kan også være noens varemerke. Et signal til noen om at disse folka nå er på plass. At de er klare.

Erik: – Ja vel. Men dette signalet sender de altså til Jovan. Med videresending til oss. Kanskje også til andre. Det vet vi ikke. For alt vi vet, kan også politiet sitte på det samme materialet akkurat nå. Eller VG.

– Ok, dropp akkurat det der, sier Stein irritert. – Det får vi uansett ikke vite noe om før noen slipper det løs. Så det behøver vi ikke sitter her og spekulere i. Men det er bare oss og gjerningsmennene som vet hvor liket er. Vi må begynne med det. Og vi trenger ingen diskusjon eller avstemning i den forbindelse. Julia må fjernes. Hun må dumpes, og vi må sørge for at hun aldri noen gang bli funnet. Og det må skje i natt.

Igjen blir det helt stille.
Så sier Bjarte: – Jeg skal få det gjort.
Han ser på meg.
Jeg nikker. Hva som helst, bare vekk herfra. Jeg kan høre at det blåser opp ute, og vi skal langt til havs, men jeg må ut av dette huset så fort som mulig.
Men nei.

– Det er to ting til, sier Stein, og fyrer opp sigaren igjen. Den første gjelder Gerda, Sune, Erik og Bjarte. Og dessverre også meg selv. Vi blir nødt til å gå igjennom hvert eneste jævla sekund av videoopptakene, for å se om det er mulig å lokalisere hvor denne mishandlingen har funnet sted. Sannsynligvis finner vi ikke ut av det, men vi kan ikke la være å forsøke. Det er et absolutt must. Vi slipper ikke unna. Opptakene er på til sammen ca. femogtjue minutter, og de kan ha gjort en glipp underveis. Dersom dette har foregått på en av mine eiendommer, er det en sjanse for at en av oss kan kjenne seg igjen. En eller annen detalj. Dere er sikkert flere som har lagt merke til at de har hatt henne i flere rom. La oss se om vi kan finne noe sammen. Ja. Sammen. Vi tar det nå etter at dette helvetes møtet er over. Så drar Sune og Bjarte på storhavet med Julia Romtveit.

– Vel. Det var det ene. Det andre gjelder bare deg, Renate. Jeg er lei for det, men vi må bryte et prinsipp som vi så langt har hatt som et absolutt for kunder som deg. Du må pakke ut. Du skal få slippe å gjøre det her med alle til stede. Det holder at du lar meg få kjennskap til hvorfor du har valgt den veien du har valgt. Du må gi meg din historie. Jeg går ut fra at jeg ikke må forklare deg hvorfor?

Renate Husum Dahl svelger, og tar en slurk av et nesten tomt vinglass som hun har sittet og flyttet frem og tilbake i de siste minuttene. Så sier hun:

– Det er greit. Jeg forstår. Men vi kan ta det her med det samme.
Hun reiser seg og fisker opp noe som likner en minnepinne fra myntlommen i dongeribuksen. – La meg få låne laptopen et øyeblikk, Bjarte!