Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 83 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 83 (Renate)

Stein Kristian Skute oppsummerer

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 83 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 83. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 83 (Renate): Stein Kristian Skute oppsummerer

Det er helt stille i rommet. Hjertet mitt slår tungt i brystet. Fra veggen i spisestuen på den gamle herregården stirrer de for lengst døde på oss, innrammet i gull. Maktmenn av ulike slag. Handel. Politikk. Kanskje adel. Parykker og fippskjegg. Silke og lær. Ved enden av det lange spisebordet sitter Stein Kristian Skute og suger på en sigar. Klokken er halv ti på kvelden, og Stein fremtrer nå i en slags alternativ utgave av seg selv. En variant som for meg er helt ny. Den joviale, spøkefulle bamsen jeg så langt har omgitt meg med, er nå ryddet til side. Det er Skute som sitter der nå. Den risikovillige forretningsmannen. Den harde neglen. Ved siden av meg sitter Maria og Erik. På den andre siden av bordet: Sune og Gerda. Ved den motsatte bordenden sitter Bjarte med en laptop.

Stein kremter og sier: – Hvis vi skal oppsummere de siste par dagers nyheter, så har vi altså et lik i bukta rett her borte. Forsvarlig lagret på tjue favners dyp. Og en slags dokumentarfilm som viser i detalj hvordan det hele har gått til. Og Milankovic har altså noen tatt med seg. Er det noen andre enn oss som er i besittelse av disse klippene?

– De kan i praksis være lagt ut på nettet, sier Bjarte, og lukker laptopen. – Men jeg tror ikke det. Jeg har en følelse av at det var til oss de skulle. Jeg har sendt dem over til deg nå. Du behøver ikke se på alle. Det er nok …

– Men liket er i det minste bare vårt, avbryter Stein. – Det er da noe. Så da blir spørsmålet: Hva blir det forventet at vi skal gjøre med henne? Den som har plassert henne der hun er, vet nå at vi vet. Han vil enten at vi går til politi og presse. Eller han vil at vi skal se, og la forsvinne. Så hva velger vi? Er det andre alternativer?

– Er det noen mulighet for at han som står bak dette ikke har kunnet kvitte seg med henne selv? Sier Gerda. – Altså at han kan ha overlatt det til oss, av en eller annen grunn?

– Det kan jeg vanskelig tenke meg, sier Bjarte. Liket er fraktet hit til oss fra et annet sted. I hvert fall dersom det ikke finnes en hemmelig torturkjeller i dette huset. De må ha kommet med henne i en båt. Da kunne de selvfølgelig like gjerne ha kjørt henne til havs.

– Ikke hvis han eller de bare disponerer en vanlig småbåt, sier Gerda. –Hvordan tror du det ville ha vært å kjøre til havs med et lik i Rana-båten din, Maria? Og fått den døde over rekka i høy sjø. Det hadde du ikke fått til.

– Greit! Stein slår asken av sigaren. – Det er selvsagt en mulighet. Vi holder den åpen. Men foreløpig kan vi gå ut fra at noen ville vise oss hvordan det gikk med Julia Romtveit. Og hvordan det ble gjort. Så spørsmålet blir: Kontakte myndighetene, eller ta grep selv? En ting er hva gjerningsmannen vil. Det vet vi foreløpig ikke. Men hva vil vi? Hva er konsekvensene dersom vi velger den første løsningen?

– Da får vi full fres på alle kanaler, sier Bjarte. – Alt vil bli snudd opp ned og filleristet. Plukket fra hverandre. Dette blir en riksnyhet. Et toppoppslag i absolutt alle medier.

– Enig, sier Stein. – Og det går ikke. Ulempen er at det legger et tungt ansvar på skuldrene til samtlige som sitter rundt dette bordet akkurat nå. Og syv sjeler er dessverre minst fem for mye i en sak som dette. Sånn er det bare. Var det dette han ville? At vi skulle presses opp i en umulig situasjon? Er det andre enn meg som bør se disse videosnuttene? Hvis ikke går jeg inn på kontoret og tar en titt på dem nå.

– Nei, sier Bjarte, bestemt. – Absolutt ikke!

Men Gerda reiser seg med det samme han har sagt det. Sender ham et langt blikk, og følger etter Stein.

Maria tar hånden min under bordet. Det er forbudt og deilig beroligende. Den varme, kanskje farlige hånden hennes i min. Vi blir sittende helt stille ved siden av hverandre. Vi har sett nok. Vi har vårt eget å bære på. Det er bare vårt, og forferdelig nok.

Det blir helt stille. Alle synker inn i seg selv. Det er som om ingen av oss vil ta opp tråden før Stein og Gerda er tilbake. Som om ingen ting må sies før alle er samlet rundt bordet igjen. Syv som vet er fem for mye, tenker jeg. Stein Kristian Skutes ord. Men det er ikke bare det. En av de syv er meg. En som har brutt seg inn i en tett smidd kjede av hemmelighold og halvkriminalitet. Som har betalt seg inn. Som egentlig slett ikke har noe rundt dette bordet å gjøre.

Er det dette Maria sitter og tenker på, når hun jevnlig gir hånden min et ekstra trykk?

Og hva er det egentlig med Sune og Bjarte? Det virker som om de sitter og leser hverandre. Som om de kan hverandres tankespråk. Som om de ikke lenger behøver ordene.