Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 82 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 82 (Sune)

En hilsen fra helvete

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 82 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 82. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 82 (Sune): En hilsen fra helvete

Jeg ser rett inn i en verden jeg ikke kjenner. Jeg klarer bare noen sekunder av gangen. Videoen er på 7.43 minutter, men det er fullstendig uaktuelt å se den til ende. Da vil noe gå i stykker i meg. Noe som ikke kan repareres. De er tre stykker, og likevel er Julia Romtveit så alene som man bare kan være i Helvete.

Jeg klikker meg ut. Skjelver over hele kroppen. Det er spriten som holder det meste på plass i meg nå. Mageinnholdet. Nervene. I mappen som Erik har åpnet, ligger det ti lignende filer fordelt på to rekker. De er daterte. De to første er merket mars, mens den tiende og siste er tatt opp for to uker siden. Den videoen jeg har sett en smakebit av er den tredje. Hun har på det tidspunktet en veldig lang vei foran seg.

Jeg klarer ikke å snakke. Jeg er redd jeg begynner å grine dersom jeg gjør det minste forsøk på det. Samtidig er det det jeg har mest lyst til. Gi meg over. Se om det kan ta bort noe av den smerten og følelsen av avmakt som rir meg akkurat nå.

Erik vinker meg til side. Jeg reiser meg, og han tar plass i stolen igjen. Setter en minnepinne i maskinen, og drar mappen over på den. Når det er gjort, sletter han mappen i laptopen, og lukker den.

– Jeg tror vi skal gå herfra nå, Sune.

Vi gjør ikke noe forsøk på å rydde eller rette opp noe som helst. Sørger bare for at begge dørene er lukket når vi går. I stua har vi trukket gardinene for.

Da vi kommer ut på veien, ringer han Maria og sier at han ikke rekker hjemom. At han kommer til å komme på møtet hos Stein som avtalt, klokken ni.

Så starter bilen og kjører opp på parkeringsplassen.

– Hotellet, sier jeg. – Eller?

– Hotellet blir bra!

Agris vil øyeblikkelig rigge til en voldsom frokost, men Erik stopper henne. Han bestiller kaffe og to speilegg.
Jeg skal ikke ha noe.
Det er bare oss to i spisesalen. Hotellet fremdeles stengt. Leon ser jeg ikke noe sted. Agris skramler alene ute på kjøkkenet.

– Vi må forsøke å få oss en time eller to på øret, sier Erik.

– Lykke til, sier jeg. – Lå dette stoffet godt gjemt?

– Nei. Det var til oss. Eller noen som oss. Det jeg brukte tid på, var å finne ut om det lå noe mer der.

– Og?

– Ikke så vidt jeg kunne se. Men denne mappa lå fremme på skrivebordet. Mailene hans kom jeg ikke inn på.

– Skulle vi ha tatt med oss maskinen?

– Nei.

– Så du gjennom alle videosnuttene?

– Nei. Men jeg åpnet alle. De blir bare galere og galere etter hvert.

– Og slutten?

– Vi kan følge henne helt frem til drivgarnet. Mens hun er ennå i live.

– Viser de noen gang ansiktene?

– De to med gummiforklærne? Nei. Selvfølgelig ikke. Men for å være helt sikre, blir noen av oss nødt til å gå gjennom hvert sekund av dette stoffet. Av flere grunner. Verktøy. Bruk av verktøy. Bakgrunn. Alt mulig. Jeg skal snakke med Bjarte. Kanskje vi kan ta det sammen. Eller vil du? Kan du?

– Jeg tror ikke det, sier jeg.

– Det er i orden, Sune.

– Dette er jo helt hinsides. Det går ikke an å kalle det …

– Enig. Dette er et godt stykke unna begreper som ekstrem vold og brutalitet. Det de viser oss, er noe utenfor språket. Og samtidig er det noe de vil med dette. Det er noe de vil fortelle oss.

– Jeg er ikke så sikker på det, sier jeg. – Det var Jovan som fikk dette i jevne doser. Ingen andre. Og han holdt tett med det han fikk se. Han fortalte ikke om dette med et ord.

– Det vet vi lite om. Det eneste vi kan være sikre på, er at han ikke betrodde seg til oss.

– Men det var tilfeldig at vi kom først til åstedet. Det kunne ha vært hvem som helst.

– Ikke hvem som helst. Det de kunne være forholdsvis sikre på, var at verken politi eller lensmann ville være først ute med å se dette sølet. Alle som kjente omgangskretsen til Jovan Milankovic, ville vite at informasjon av den typen vi nå sitter på, ville endt opp på omtrent den samme adressen som liket.

– Hos væreier Mack, sier jeg.

– Ja. Eller hos en av hans trofaste følgesvenner, sier Erik.

Da han får maten på bordet, går jeg opp trappen og legger meg på et tilfeldig rom. Men når jeg lukker øynene, ser jeg øyeblikkelig de to nakne mennene med gummistøvler og blodige forklær. Hører de forferdelige skrikene hennes. Jeg har gjort en alvorlig tabbe. Dette skal jeg måtte betale jevnlig for så lenge jeg lever. Det gir meg en forferdelig skamfølelse at jeg fremdeles kan huske den perlende latteren hennes fra tiden før Satan steg ned til jorden.