Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 81 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 81 (Sune)

Etter kampen

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 81 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 81. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 81 (Sune): Etter kampen

Jeg liker ikke fysiske aktiviteter av det slaget som vi forbereder oss på nå. Likevel merker jeg et rush av adrenalin da vi kjører opp bakken til Asylet. Når sloss jeg sist? Seks, syv år siden. Nord i Finland, langt faen i vold ute i ødemarken. En livsfarlig runde, som endte med at to skadde menn måtte inngå en allianse for å komme tilbake til sivilisasjonen. I kveld blir det annerledes. Men hvis Jovan er rusa og bevæpnet, kan også denne valsen bli livsfarlig.

Erik har rett. Vi må ta ham med det samme han åpner døra. Det plager meg absolutt ikke at han er alene, mens vi er to. Forresten har vi ingen garanti for at han er alene. Kanskje sitter han og drikker slivovitz sammen med et koppel av de gamle balkanulvene. Vi får ta ett skritt av gangen.

Erik parkerer helt øverst i bakken. Bilen er ikke synlig fra parkeringsplassen. Vi lukker dørene nesten uten en lyd, og dukker inn i mørket. Holder oss på den smale stripen av gress som løper mellom skogen og gangstien. Da vi kommer ned til krysset der veien tar av, inn til Jovans eiendom, stanser vi og lytter. Vi kan se de hvite veggene på huset inne, mellom de sorte trestammene. Stille. Bare pusten vår. Nå løper vi midt i veien, og tar dekning bak den gamle garasjen ved oppkjørselen. Blir stående til begge har fått igjen pusten.

Erik: – Er du klar?

– Ja.

– Ikke løpe. Vi går bare raskt over gårdsplassen, og ringer på.

Men så snart vi runder hjørnet, skjønner vi at noe er galt. Selv om utelyset er slukket, kan vi se at utgangsdøra står åpen. Da løper vi likevel.

– Jovan? Erik bruker innestemme, men får ikke noe svar. Han tenner lykten på mobilen, og lyser inn i entreen. Den er et kaos av klær og støvler og knust glass. Erik banner på sitt eget morsmål og slår på lyset. Det er blod på begge veggene, og en strime på gulvet som fører inn i stua. Noen har kommet oss i forkjøpet. Noen som har tenkt akkurat som oss: Vi må ta ham med det samme han åpner.

Inne i stua kan vi se sporene av den kampen vi har blitt snytt for. Eller spart for. Alt ettersom. Jeg står der plutselig med et veldig sinne, og jeg kan se at Erik har det på den samme måten. Rommet er fullstendig smadret. Møbler og løsøre slått til pinneved. Blod over alt, men ikke så mye. De som har vært her før oss, har hatt det samme målet som oss. Ta ham i live. Men i motsetning til oss har de villet ta ham med seg. Det har de klart. Jeg har en sterk følelse av at vi er de eneste med hjerte og hjerne i dette huset nå.

Likevel går vi grundig til verks. Sammen går vi fra rom til rom, både i første og andre etasje. Så tar vi for oss kjeller og loft.

Ingen. Vi er alene. Glassdøra ut til terrassen står på gløtt. Blod på glass og ramme. De har tatt ham ut her. Vi går ut og finkjemmer hagen. Ingen. Men blodsporene på skiferhellene fører rundt huset, mot gårdsplassen. Nå er det slepespor det er snakk om.

– Ok, sier Erik. – Da har vi med en litt annen variant av virkeligheten å forholde oss til enn opprinnelig tenkt.

– Hva gjør vi nå?

– Det vi kom for. Sjekker det som måtte være av datautstyr. Noen telefon kan vi ikke gjøre regning med å finne. Den eller de har garantert tatt den med seg. Så hvis de har noe de gjerne vil si oss, må meldingen ligge på en Mac eller PC. Hva har du sett av slikt?

– To stykker, sier jeg. – Det står en gammel skrubb av en stasjonær PC inne på kontoret hans. Og en moderne laptop på soverommet.

– Ikke så verst, sier Erik. – Det ligger en iPad på kjøkkenbenken, også. Dette lukter det litt rart av, gjør det ikke?

– Sett i gang, sier jeg.

Jeg vet ikke hva dette lukter, men adrenalinet vil ha alkohol. Det er ikke så ofte jeg merker det suget, men må jeg ha en viss promille å forholde meg til. Erik tar med seg iPaden og går inn på soverommet til Jovan, der den nyere laptopen befinner seg. Jeg åpner kjøleskapet og finner en halvfull flaske vodka, og en pakke med salami.

Går ut og setter meg på en hagestol på terrassen. Beina på bordet. Drikker av det blanke brennevinet og spiser salt pålegg rett av plasten. Ute på fjorden setter ei frakteskute kursen mot moloen i Varangsvik. Klokka er snart seks, og vi står litt dårlig parkert i forhold til dagskiftet på mottaket. Enkelte av de som bor nede i sentrum benytter seg av snarveien opp gjennom skogen. På den annen side: Slik situasjonen har utviklet seg, har vi ingen ting å skjule. Vi kom for å ta en prat med Jovan Milankovic. Han var ikke hjemme. Noen har vært her før oss. Det er det hele. Etter nyordningene i politietaten, befinner dessuten nærmeste lensmannskontor seg tjue mil unna. De kommer ikke hit før noen har funnet Jovan hengt opp i et tre etter tunga.

Jeg drikker og døser. Det går en time. Og nok en halvtime. Klokken kvart på åtte kommer Erik Dekker ut i den nye dagen, men han er en annen enn han som gikk inn på Jovans soverom i grålysningen. Han blir stående og se på meg med et uttrykksløst blikk. Så går han rolig over plenen og spyr i ripsbuskene.