Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 80 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 80 (Sune)

Forberedelser

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 80 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 80. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 80 (Sune): Forberedelser

Vi kjører gjennom natten. Dagen ligger som en rosa mulighet rett over grantoppene i øst. Vi har gått raskt gjennom skogen, og har omtrent ikke vekslet et ord underveis. Jeg er våt av svette. Kler av meg på overkroppen, og tørker meg med t-skjorta. Setter opp varmen. Sier: – Ok. Hva er planen?

– Det vil bli et møte hos Stein en gang i kveld. Eller i natt. Det kommer an på hvor raskt vi finner ut av det med Jovan.

– Det er Bjarte som har dopet, sier jeg.

Erik rister på hodet. – Vi har ikke tid til noe dop. Vi har ikke tid til å rigge noe som helst. Når vi ringer på døra hans, er det for å ta en titt på mobilen hans. Og PC-en.

– Tror du han kan ha vært med på dette? Helt ærlig?

– Jeg aner ikke.

– Fint, sier jeg. – Ingen fordommer av noe slag. Kan du slåss også?

– Også?

– Det du viste meg oppe i skogen nettopp, har du ikke lært deg ved å leke på dikene hjemme i osteland.

Erik smiler. –Ja. Jeg kan slåss. Men jeg er ikke sikker på om jeg kan klare ham alene. Det er derfor du sitter ved siden av meg nå.

– Og Bjarte?

– Er på vei inn. Han bør være på plass på Neset ved nitida. Og da skal vi være ferdig med jobben vår.

– Jeg skjønner ikke dette, sier jeg. – Er liket sendt til riktig adresse?

– Det er det nok. Spørsmålet er bare om det er sendt til oss, det vil si til Maria og hennes syndefulle vennekrets …

– Eller Renate, sier jeg.

– Vi kan nok ikke se helt bort fra det, sier Erik. – Ikke før vi får vite hva hun egentlig driver med. Hun kommer til å måtte pakke ut i natt. Det er ingen vei utenom, dessverre. Gamle avtaler og kontrakter må reforhandles. Et vannlik i lasten er ett for mye.

– Jeg syntes du sa …

– Jeg vet ikke helt hvor lenge hun har ligget i vannet, sier han irritert. – Men hun er parkert der en eller annen gang sist natt. Jentene satte lina ved åttetida i går. Og hvis du spør om hvor mange som vet at de fisker inne i vika der, så er svaret at det kan være ganske mange. Likevel er det mest sannsynlig noen i familien, for å si det sånn. Enig?

– Ja. En eller annen innenfor systemet til Stein Kristian Skute. Og det er faen ikke første gang vi har måttet renske reiret for råtne egg.

– Ikke fortell meg om det, sier Erik. – Så er du veldig grei.

Jeg er veldig grei. Isteden sier jeg: – Sender vi henne videre? Eller blir hun hos oss?

– Jeg tenker det står øverst på sakslista i kveld, sier Erik. – Hva synes du?

– Jeg synes vi skal beholde henne.

Han nikker. – Det er notert.

Plutselig fryser jeg, til tross for at varmeapparatet går for fullt. Hiver den våte t-skjorta baki, og trekker på meg skjorte og genser. Ser Julia Romtveit for meg der hun ligger og vugger i understrømmene i det kalde dypet. Banket gul og blå, og pakket inn i et ødelagt drivgarn. Hvem er Jovan Milankovic? Hva skjuler han bak macho-masken? Er det sorgen eller angeren som har slanket ham til en skygge av seg selv de siste ukene?

Vi når utkanten av Varangsvik. Alt ligger øde. Klokken er halv fire, og de fleste lys er slukket. Før vi tar fatt på bakken opp til Asylet, svinger Erik inn til veikanten og stopper.

– Ok, Sune. Jeg tenker meg det sånn: Vi kjører opp til parkeringsplassen, men vi setter ikke bilen fra oss der. Vi rygger ned på gangstien, til vi når stikkveien inn til villaen hans. Derfra går vi til fots. Jeg har vurdert dette litt fram og tilbake, og har kommet til at det beste vil være å ringe på. Han kommer til å sjekke hvem vi er før han åpner. Han har absolutt ingen grunn til å leke gjemsel med oss. Han kjenner oss begge to, og har aldri hatt noen negative erfaringer med noen av oss. Eller?

– Nei. Aldri.

– Godt. Men når han åpner, må vi ta ham med det samme. Se her! Han åpner et bærenett han har stående ved siden av girkassa. – Dette er en Taser. Et elektrosjokkvåpen. Og her: Et knippe strips. Ta to. Elektrotassen kommer jeg til å ha, men jeg vil helst ikke bruke den, siden jeg ikke aner hvordan han vil reagere på den. Svære okser han ha dårlige hjerter, og ett lik er som sagt nok. Juling er han vant til. Det vet vi at han tåler. Vi går derfor rett i strupen på ham i det samme han åpner døra, og får ham ned på golvet. Vi må ikke spare på noe som helst før vi har fått ham stripsa både oppe og nede. Først da kan vi begynne å forklare ham at vi egentlig er glade i ham. Hvis det glipper, må vi skru på strømmen.

– Det er greit. Men hvor glade er vi i ham?

– Hva mener du?

– Er vi så glade i ham at vi forteller ham sannheten om Julia?

– Nei. Så glade i ham er vi definitivt ikke. Når vi har fått teipa ham, må vi finne telefon og pc. Derfra må vi improvisere.

– Smart av deg å ta meg med, sier jeg. – Jeg er akkurat så datakyndig at jeg klarer å mestre en gammel Nokia. Og se Dagsrevyen på en PC.

Han smiler, og starter opp bilen igjen.

Ja vel. Så er den saken på bordet. Det er derfor jeg er med. Det er derfor han ikke har villet vente på Bjarte. Fordi jeg er en steinaldermann når det gjelder moderne teknologi. Erik Dekker vil ha skjermer og harddisker for seg selv. Mens jeg trøster den bosniske kjempen på stuegulvet.

Dersom det da ikke blir han som tar rotta på både Erik og meg. Det skulle ikke forundre meg.