Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 8 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 8 (Renate)
Estimert lesetid 5min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 8 av Ingvar Ambjørnsen

Jeg våkner av at motorduren opphører. Klukking av vann mot skipssiden. Jeg kan høre at Bjarte går over dekket et par ganger, så kommer han ned. Han er mutt og ser sliten ut. Går i gang med å lage frokost. Jeg sier at jeg kan ta meg av det, men han vifter meg av. Knekker to egg i stekepannen, og skjærer brød. – Fikk du sove litt?
– Som en stein, sier jeg. – Er vi fremme?
– Ja. Unnskyld. Jeg er helt i ørska. Må sove et par, tre timer. Du kan bare gå i land. Det er ingen andre enn oss her.
Han roter i en sidelomme, og fisker opp en gammel Nokia. – Her. Telefonen. Laderen har jeg lagt i bagen din.

Det er en kald og klar dag. Sjøen ligger som et speil. På den andre siden av fjorden kan jeg se skogkledde åser med lapper av beitemarker og hogstfelt. Bak et nes: Kraner og tunge industribygg; det må være innseilingen til Varangsvik. Vi ligger fortøyd ved ei splitter ny brygge, den dufter ennå av fersk impregnering. I enden av brygga, et brunbeiset naust. Granskogen bokser nesten helt ned til sjøen, og lia reiser seg brått bak. Mellom trærne kan jeg skimte et hvitmalt hus i to etasjer, det ligger på et klippefremspring.

Jeg tenker at det kan ikke være mulig, det er ikke her jeg skal bo, for bygningen er stor nok til to, tre familier, og er utstyrt med spir og underlige utbygg. Jeg merker at jeg blir sint, jeg har betalt for en base langt fra folk. Men roer meg med det samme. Bjarte Vemork har min tillit. Når han sier det ikke er folk her, så er det ikke det. Gaupet ligger sikkert langt inne på øya. Eller neset, eller hva nå dette er. Jeg får vente.

Men huset trekker meg til seg. Jeg tar veska over skulderen, og begynner klatringen. Stien er bratt, og avløses enkelte steder av enda brattere partier med grovt tilhugde steintrapper. Jeg kjenner det i lunger og legger etter bare noen meter; jeg tenker at østlendingen i meg skal få kjørt seg før dette landskapet blir en vane.

Jeg kommer opp i en fullstendig overvokst hage. Gamle frukttrær, halvt dekket av skjegglav og mose. Et gjengrodd basseng overvåkes av en karpe av irrgrønt kobber. Og overalt, tykt fjorårsgress som når meg til midt på leggen. Bare flaggstangen helt fremme på pynten er ny. Herfra er utsikten fantastisk. Og når jeg snur meg mot huset virker det enda mer overveldende enn nede fra brygga. Kan det ha vært et slags pensjonat en gang i tiden? Nei. Heller et herskapshus. Men her? Langt ute i ingen ting?

En bred trapp fører opp til en stor terrasse, omkranset av en hesteskoformet glassveranda. Når jeg titter inn, ser jeg at rommet fungerer som en slags vinterhage. Manillamøbler og dårlig skjøttede grønnplanter. På et glassbord ligger en roman med en engelsk tittel. Ved siden av: En tjuepakning og en gul engangslighter. En dør står åpen inn mot ei mørk spisestue. Jeg skjønner mindre og mindre av dette.

Når jeg går rundt huset, kommer jeg til en gruslagt plass. Her er hovedinngangen. Halvt spist av skogen: Et stort uthus med den samme blåsorte taksteinen som hovedhuset. De to oppmurte portstolpene i hvit stein virker komiske, siden her ikke finnes verken gjerde eller port. Det er i det hele tatt noe «på liksom» med dette stedet. Som om noen har villet dra en bit av den store verden hit inn i den mørke fjordarmen.

Jeg liker meg ikke. Sinnet blusser opp i meg igjen.
Men når jeg går ut på veien utenfor portstolpene, får jeg øye på husmannsplassen langt oppe i lia. En ryddet flekk mellom grantrærne. Et umalt våningshus og en salrygget låve.

Det er dette som er Gaupet. Jeg er helt sikker med det samme jeg ser det. Fra veien og opp fører bare en sti, og også denne er av det slaget som kan få en østlending halvt på gråten.

Men også utsikten kan få en til å ta til tårene. Fjorden. Havet langt ute. På den andre siden, blåne på blåne. Samtidig ligger både hus og låve lunt i ly av skogen. Varangsvik kan jeg se dersom jeg går ut på en lysning et par hundre meter lenger øst. En kirke. Bolighusene ligger spredt rundt en kjerne av grå industribygg, brygger og sjøboder.

Når jeg går tilbake til Gaupet, er det som å tre ut av verden, eller tilbake til en annen tid. Litt opprømt tenker jeg at den tiden skal være min. Den jeg har hentet ut til meg selv. Tatt. Stjålet.

Døren er ulåst. Et blåmalt kjøkken. Ei stue med møbler fra sekstitallet. Gamle, rustne Jøtulovner i begge rom. Bokhyller, benker og skuffer. Tomme. Bare det mest nødvendige kjøkkenutstyret. En radio, jeg sjekker, den virker.
Soverom og bad vender inn mot skogen.
Annen etasje er et åpent loftsrom.
Kjøleskap og spiskammers er fylt opp som avtalt. Alt på plass. Jeg fyrer opp i begge ovnene, og setter over kaffevann på kjøkkenet. Så henter jeg vesken, og setter den på bordet. Tømmer den, og snitter opp sømmen som holder bunnplata på plass. Etterpå teller jeg opp sedlene mens jeg holder øye med stien. Åtte hundre og femti tusen. Akkurat en komma seks, hvis jeg regner med de sedlene jeg har sydd inn i foret på jakken.