Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 79 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 79 (Sune)

Han kommer om natten

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 79 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 79. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 79 (Sune): Han kommer om natten

Alle disse årene ute i skogen, ofte i andres hus og hytter, alltid uønsket, har gjort meg vâr som en villkatt. Selv i dyp søvn kan jeg plutselig våkne, og bli liggende og lytte i mørket. Hva var det som vekket meg? Som regel er det været. Vinden som herjer med trær og busker. Noen ganger er det dyr. Dersom jeg ikke befinner meg i bjørnens rike, sovner jeg igjen med det samme.

Men i natt er det ingen av delene. Trekronene over meg står i fullkommen ro. Bror bever bedriver ikke nattdykk, og her inne i de tette granfeltene under fjellet, kommer nesten aldri verken elg eller hjort. Gaupe er utelukket, hun ville selv ikke mine oversensitive ører ha hørt. Rev og grevling er i min hjerne klassifisert som «spam». De kan tusle og tasse som de vil sammen med markmusa, de får meg ikke opp i bevisst tilstand.

Altså kommer en tobeining gjennom skogen. En som meg selv. Her som det ikke er bjørn, er det det aller verste. Et annet menneske. Jeg glir lydløst ut av soveposen. Jeg sover i joggebukse og t-skjorte, jeg drar på meg skjorta så de nakne armene mine ikke lenger lyser i mørket. Så kryper jeg inn i underskogen. Setter meg på huk og venter. Jeg kan se at det ennå er glør under den hvite asken i bålet, men det er det ikke noe å gjøre noe med nå. Han som kommer, har sannsynligvis allerede luktet røyken.

Det er ingen som vet at jeg er her. Det er helt sikkert. Det er ingen som streifer tilfeldig rundt i det tette villniset jeg har valgt å slå leir i. Det er nesten helt sikkert. Med mennesker vet man aldri. Det har jeg måttet lære meg.

Hvem kjenner meg godt nok til å vite at jeg kan tenkes å oppholde meg her? Bare to. Erik og Bjarte.

Så er det selvsagt ikke slik at dette nødvendigvis handler om meg, i det hele tatt. Men det tror jeg ikke noe på.

Slik sitter jeg og leker meg litt med min egen hjerne.
Det må være Erik. Han kommer nesten uten en lyd.
Også Bjarte er flink i skogen, men hvor godt kjenner han dette landskapet? Det vet jeg ikke. Men Erik vet om denne bortgjemte delen av skogen, og det blå vannet der beveren bor. Det er veldig sannsynlig.

Jeg setter derfor fem hundre millioner dollar på at det er Erik som kommer på besøk. Men hvorfor? Erik Dekker handler ikke på impuls. Alt han gjør har en hensikt. Nå er det noe han vil meg. Noe som det haster med. Den erkjennelsen gjør meg veldig lite glad. Jeg står nemlig i gjeld til den nesten lydløse nederlenderen. Han har fått meg ut av et par kniper som ingen av oss har glemt ennå.

Er det Erik, blir det derfor ja.
Like sikkert som at Bjarte vil få mitt nei. Riktig nok med et tap av de fem hundre millionene som befinner seg i potten.

Plutselig legger han hånden på skulderen min. Jeg farer sammen, det er faen ikke til å tro. Det er flere minutter siden jeg hørte ham sist.

– Jeg beklager at jeg skremte deg, Sune! Han smiler med kritthvite tenner. Han har jord i ansiktet. – Men jeg veddet med Bjarte. Nå dro jeg inn fem tusen spenn. Og du vet. Barnefamilie. Det er et pengesluk. Det er akkurat så vidt det går rundt.

Jeg sier ikke et ord om de fem hundre millionene jeg selv nettopp håvet inn. Dette er pinlig. Og litt urovekkende. Jeg trodde jeg kjente Erik ganske godt. Det er ikke mange steder en ung nederlender kan ha lært seg noe som dette. Eller har han fått det inn etter at han kom til Norge? Jeg kommer ikke til å spørre. Aldri.

– Jeg må snakke med deg.

– Det har jeg regnet meg frem til, sier jeg.

Vi reiser oss og går ned til bålet. Jeg hiver på tørr kvist, og vipper kaffekjelen i posisjon. Han setter seg på stokken, og roter i bålet til flammetungene begynner å leke.

Sier: – Vi har ikke så veldig dårlig tid. Vi venter til lyset kommer. Så går vi tilbake. Men la oss likevel ikke kaste bort tiden med unødig prat. Jeg er for eksempel ikke interessert i å høre deg legge ut om at du er ferdig med dette, og så videre. Du blir med meg. Vi gjør en jobb. Vi begynner der.

– Ok. Er det Jovan?

– Ja. Du og jeg må få ut av ham hva som foregår. Vi må vite det i dag. Ikke i morgen.

– Ja vel. Hva er det som har skjedd?

– Maria og Renate har funnet Julia. I dag tidlig.

– Kom igjen!

– Det var noen som hadde hengt henne på lina til Maria. Pent pakket inn i en rest av et drivgarn.

Hjerte går plutselig tungt i brystet på meg. – Ikke tilfeldig?

– Nei. Plantet. Nitti prosent sikkert. Og det er mer. Hun er blitt rigget til som en slags klovn. Det høres sprøtt ut, men sånn er det. Løsnese og det hele.

– Hvem faen gjør sånt? Har hun ligget lenge i fjorden?

– Noen døgn. Ikke veldig lenge, men nok til at det stinker. Likevel er det nesten umulig å kjenne henne igjen.

– Banka?

– Hun ser ikke ut. Hun må ha vært i helvete helt siden hun forsvant i mars, Sune. Jeg har aldri sett noe liknende. Bare hørt om sånt fra krigssoner og spesialleire. Det er så ille at jeg er alvorlig bekymret for Maria. Dette er et syn som man aldri kan glemme. Dama fra Oslo tar det bedre. Men hun skulle selvfølgelig ikke vært der i det hele tatt.

Jeg får en sterk følelse av uvirkelighet. Som om jeg befinner meg utenfor meg selv, og hører min egen stemme med en helt ny distanse. – Men nå har det skjedd. Hvor mange vet om dette nå?

– Maria. Renate. Stein og Gerda. Og du og jeg.

– Og liket? Hvor er det nå?

– Vi lot det henge. Senket det ned igjen.

– Bra. Men vi venter ikke på lyset. Vi drar nå.