Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 78 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 78 (Renate)

Linefiske

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 78 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 78. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 78 (Renate): Linefiske

Maria ror. Det knirker i tollepinnene. Ellers er det helt stille. Klokken er noe over syv om morgenen, og disen ligger ennå i fine flak over det sorte vannspeilet. Jeg sitter bak i båten og agner den lina som vi skal sette når den gamle er trukket.

– Så rart, sier hun. – At hun kjente faren din. Jeg tror forresten at du kan føle deg litt beæret. Det er ikke mange hun betror seg til når det gjelder fortiden sin. Jeg er neimen ikke sikker på at det stemmer, det hun sier, forresten. Altså det om at hun har papirene i orden, og ingen ting å skule. Hun er rett og slett en hemmelighetsfull jævel. God til å ljuge er hun også. Bare ta det med i regnskapet.

– Det er egentlig ikke så rart at hun har møtt faren min, sier jeg. Da er jeg mer forundret over at hun var til stede på demonstrasjonen i Berlin da Dutschke ble skutt. Det er jo en historisk hendelse.

– Er jeg for ung? spør Maria. – Jeg må bare innrømme at jeg er helt blank. Det navnet sier meg ingen verdens ting.

– Ja, sier jeg. – Du er nok for ung. Men RAF har du vel hørt om?

– Selvfølgelig. Men det er likevel som noe fra langt bak i historien. Som annen verdenskrig.

– Det skjønner jeg godt. Historien om RAF begynner i grunnen også med den andre verdenskrig. Akkurat der tar Gerda litt feil, selv om jeg skjønner hva hun mener. Det var kanskje angrepet på Rudi Dutschke som var utløseren. Men røttene ligger i den store krigen. Fedrenes synder. De greiene der.

– I nazioppgjøret?

– Ja. Eller i det manglende naziopprøret. Deler av etterkrigsgenerasjonen mente at en rekke tyske maktpersoner ikke fikk det de fortjente. Det stemte nok også til dels. Det var en del som brant den gamle naziuniformen i hagen, og dro på seg blådressen. Før de spaserte rett inn i viktige verv i det som skulle bli det nye demokratiske Tyskland. Skammen over dette var drivkraften for mange av dem som gikk under jorden med RAF etter hvert. De ville sørge for at enkelte fikk det de fortjente.

De mørke øynene hennes studerer meg.

– Nei, sier jeg. – Det er ikke jeg som mener dette. De var fullstendig sprø. Det gikk helt galt. Men de hadde ikke kunnet holde på som de gjorde, dersom ikke mange mente at det de sto for, hadde noe for seg. Det er et faktum at en rekke viktige stillinger innenfor næringslivet ble stilt til rådighet for gamle nazister.

– Jeg la merke til at du brukte begrepet «fedrenes synder», sier Maria, med et lite smil.

– Ja, sier jeg. – Det gjorde du nok. Og nå kan du hvile litt på årene, så seiler vi fint inntil plastdunken vår. Bare hold kursen, så snapper jeg den til høyre for meg her. Ja, jeg beklager. Styrbord. Babord. Jeg klarer aldri å huske hva som er hva.

Hun snur på hodet, og bremser litt forsiktig med den ene åren. Sekunder senere har jeg fingrene rundt den blågrønne sena som er festet til den tomme linoljedunken. Begynner å trekke inn.
Den sitter fast. Jeg sier det. At den sitter fast i bunnen.

Maria: – Nei, vennen min, det gjør den ikke. Det er en klaring på minst to hundre meter til bånn her. Det er bare søkket som …

– Ja, men for helvete! sier jeg ampert. – Jeg kjenner da vekten på søkket! Det står bom fast her. Unnskyld! Men kjenn selv!

Det gjør hun. – Merkelig. Det ER så dypt her, og lina er ikke en gang på femti meter. Vent …

Hun haler forsiktig inn. Langsomt. Smiler. – Jeg vet ikke hva dette kan være, men det er noe på her. Bare det ikke er drivtømmer eller noe.

– Vi går heller for en kveite på søtti kilo, sier jeg. – Synes du ikke det?
Jeg lener meg over ripa.

– Kan du se noe?

– Ja. Det er et par hvite buker der nede, men det er bare småplukk.

Hun slår sena et par ganger rundt tollepinnene. – Jeg må rett og slett hvile meg litt. Og kan du sjekke om det ligger et par hansker under tofta bak der. Se her!

Strengen som går ned i dypet har skåret seg dypt inn i hendene hennes.
Jeg finner et par hagehansker i ei bøtte under tofta, og trekker dem på meg.

– Gi meg sena!

– Nei, vent! Se!

Snøret, som så langt har pekt rett ned i det sorte dypet under oss, flater nå ut i en skrå vinkel. Vanligvis er fisken død når vi trekker lina. Men har det gått på noe virkelig stort, kan det ennå være liv, tenker jeg. Bare det ikke er en sel!

– Det er noe som er på vei opp, sier Maria spent. – Prøv å dra inn igjen.

Jeg gjør det. Og merker at noe, hva det nå kan være, har kommet i siget. Det er ingen ting som stritter imot og vil tilbake til dypet, men det er blytungt og i bevegelse. Lina står fremdeles i skrå vinkel ut fra båten, og når jeg lener meg ut, ser jeg at det er noe på vei der nede. Jeg merker en viss skuffelse. Jeg hadde så smått begynt å håpe på den kjempeflyndra, men det er ingen hvit buk der nede i det grønnsorte, snarere noe som likner en stokk, eller …

– Sett deg i båten! sier Maria. – Det kommer nå. Bare sett deg.

Jeg gjør som hun sier. Jeg har ikke en gang registrert at jeg har reist meg.

– Å herregud, sier Maria. – Si at det ikke er sant, Renate! Å, kjære Gud, si at dette ikke skjer oss!

Liket kommer opp cirka to meter fra båten. Det bryter vannflaten med et slags sukk, og velter over på siden. Det er surret inn i et garn, og vi kan se en nesten naken kropp, og vaser av hår der hodet må befinne seg. Kroppen er sterkt misfarget, og oppsvulmet. Stanken slår mot oss når vi trekker det nærmere ripa. Og når vi får det helt inn til båten, velter den døde rundt og viser oss et ødelagt ansikt. Rundt det som en gang var munnen, har noen tegnet en grotesk linje med leppestift eller maling av noe slag. Et slags hån av en sminket kvinnemunn. Og der nesen har vært …

– Jeg tror ikke det jeg ser, sier Maria på gråten.

En klovne-nese. En rød, rund ball.