Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 77 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 77 (Renate)

Gerda forteller

Estimert lesetid 8min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 77 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 77. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 77 (Renate): Gerda forteller

Gerda Schutzmeier vil ikke ha vin. Ikke noe annet heller. Jeg rydder unna glass og flasker med en viss lettelse. Det har vært for mye drikking i det siste. Imens går hun langsomt rundt i stua. Stiller seg opp i skrivekroken min, og studerer disposisjonen som nå legger beslag på en stor del av veggen. Det må du gjerne gjøre, tenker jeg. Hele greia ser ut som et lappeteppe, med post-it-lapper og tusjstreker i alle mulige farger. Alle notater ubegripelige for alle andre enn meg. Jeg har vært nøye på det, helt fra begynnelsen. Inn hit skal hvem som helst kunne komme, uten at jeg blir satt i klemme. Det ligger haugevis med dokumenter og mapper inne på maskinen. Men ikke et eneste ord som har med «Reiser i det skjulte» å gjøre. Jeg går med USB-minnepinnen i en innsydd lomme hele tiden. To kopier har jeg gjemt. Den ene i båthuset. Den andre i kaosbiblioteket nede i villaen. Det er sikkert som banken.

– Ja vel, sier hun stille. – Så det var i Oslo han endte opp. Bernard.

– Ja, sier jeg. – Jeg la merke til at du reagerte på den filmsnutten.

Hun smiler, og kommer og setter seg. – Gjorde jeg det? Ja, kanskje. Skjønt … Leger uten grenser. Jeg kan vel ikke si at det var en veldig stor overraskelse.

– Men du kjente ham? Fra Hamburg?

– Dobbelt nei. Jeg husker ham. Men jeg tror nok det var fra Berlin. Skjønt hvem vet. Den menneskelige hukommelse er et underlig verktøy. Visste du at mye av det vi går rundt og husker, slett ikke har funnet sted? At det er speilbilder av drømmer og ønsker?

Jeg svarer ikke.

I stedet sier jeg: – Hvordan havnet du selv i Norge?

– Å, det er en lang historie, kan du tro. Og nå har jeg vært lenger her oppe, enn i det landet jeg ble født. Jeg tror til og med jeg vil dø her.

– Unnskyld, sier jeg. – Jeg skal holde opp med å stille spørsmål. Det var ikke derfor du kom innom i kveld, var det vel?

Hun rynker pannen et øyeblikk. Hendene hennes ligger helt i ro på bordet foran henne. Så smiler hun plutselig. Sier: – Mange av de du har rundt deg nå, har mye å skjule. Ingen nevnt. Men slik er det med den saken. Jeg, derimot, har absolutt ingen ting å dekke over eller gjemme. Da hadde jeg ikke kunnet leve … Slik. Jeg er av det slaget som må ha ryggen fri og papirene i orden. Slik sett lever jeg opp til myten om tyskeren. Din far …

Ikke prøv deg, tenker jeg. Og tier. Går ut på kjøkkenet og setter over tevann. Later som ingen ting. Når jeg kommer inn igjen, sier jeg: – Du er visst en slags lege uten grenser, du også. I likhet med Bernard.

Hun ler. – Ja, det kan du godt si. Jeg har naturligvis ingen offisiell praksis. Men jeg kan jo det jeg kan, og er ikke bare i veien der ute i havet.

– Stein har lovet meg en tur utover, sier jeg. – Det gleder jeg meg til. Men jeg blir bare med dersom han stiller med et vikingskip. Det må være en viss stil.

– Stein kjente jeg fra tiden i Hamburg, sier Gerda. – Han var en liten kjeltring, kan du tro. Ja. En liten en. Så ender han opp her som en slags hamsunsk Mack. Eller som en gammeldags Mørejarl. Ja, ja. Virkeligheten er mer underlig enn den mest skrudde roman.

Fisker du? tenker jeg.

Sier: – Jeg har lovet å ikke stille deg spørsmål.

– Ja, men det er jo bare ditt eget påhitt. Jeg har jo fortalt deg at jeg er en av de få som kan spille med åpne kort hele veien.

– Men jeg går ut fra at du kjenner faren min gjennom politikken. På en eller annen måte. Du har neppe fortiden din i en eller annen konservativ studentunion.

Hun ler, og klapper hendene sammen.

Tevannet koker. Dampen blåser i fløyten. – Der kan du se, Renate! Gud følger med på alt vi sier. Enten det, eller så er det gamle Karl M. Ta med en kopp til meg også, da. Selv om det begynner å bli sent.

Når jeg setter kannen på bordet, sier hun: – Lever moren din også?

– Ja. Du kjenner til at Bernard slo seg ned i København etter hvert?

– Ja, jeg husker det. Men jeg var ikke klar over at han fortsatte nordover. Hun er dansk, ikke sant? Moren din?

– Det er riktig. Jeg fikk være liten jente i København. Det var en fin tid. Jeg var demonstrasjonstogets dronning. I alle fall så lenge det gikk pent for seg.

Jeg forteller Gerda om fars vane med å alltid bære meg på skuldrene. – Men det var kanskje ikke så mange barn med i demonstrasjonene i Tyskland på den tiden?

Hun smiler litt trist. – Nei kanskje ikke. I hvert fall spisset det seg til etter hvert. Det gjorde det vel forresten i København og andre steder, også. Men i Tyskland … Det var rene krigen. Attentatet på Rudi Dutschke. Du kjenner kanskje til …

– Selvfølgelig. Jeg var åtte år da de skjøt ham i 1968. Dette kan du stole på at jeg fikk forklart hjemme.

– Ja. Jeg legger merke til at du sier at «de» skjøt ham. Det var nok ganske sikkert sånn din far ordla seg. Jeg selv også. Men i virkeligheten var det en enkelt høyreradikal gærning som ga ham tre skudd i hodet. Vi så ham som maktapparatets forlengede arm. Rudi var en studentleder med en enorm karisma. Du kan ikke forestille deg det. Du måtte ha møtt ham for å kunne forstå hvilken appell han hadde til folk rundt seg. De tre skuddene satte i realiteten fyr på det hele.

– Kjente du ham?

– Nei. Men jeg var der da det skjedde. Og forresten. Vi følte alle at vi kjente ham.

– Hva? Er det sant? At du var der da han ble skutt?

– Kjære deg, Renate. Vi var ikke alene. Det var noen tusen andre der også, og jeg fikk ikke greie på hva som hadde skjedd før flere timer senere. Men ja. Jeg var med på den demoen i Berlin da Rudi Dutschke ble skutt og skadet for livet.

Vi blir sittende en stund uten å si noe. Det er som om vi vokter på hverandre. Som om begge sitter og venter på et utspill fra den andre. Det er egentlig helt idiotisk. Jeg kan rett og slett ikke slippe henne nå.

Så jeg tar en slurk av den for lengst kalde teen, og sier: – Hva mener du med at det var de tre skuddene som satte fyr på det hele? Rudi Dutschke overlevde. Ja, jeg vet at han ble alvorlig skadet, men …

 – Det er riktig, det. Men han måtte leve med en helt forferdelig epilepsi. Da han døde i Århus i 1979, var det etter all sannsynlighet et resultat av et alvorlig anfall.

– Ja, sier jeg. – Jeg kjenner til det der. Han druknet i et badekar. Akkurat som Jim Morrison.

Hun ler en litt tørr latter. –Akkurat det har jeg faktisk ikke tenkt på.

– Light My Fire, sier jeg.  –Hva var det de tre skuddene mot Dutschke satte fyr på?

– Det tyske samfunnet, sier Gerda Schutzmeier.

Jeg slipper taket. – Et skudd for «Rote», sier jeg.

– Ja. Og et annet for «Arme», og et tredje for «Fraktion».

– Uten de tre skuddene mot hodet til Rudi Dutschke, ingen RAF?

– Det blir selvfølgelig spekulasjoner. – Men, nei. Jeg tror ikke det. Det er egentlig nokså forferdelig, siden han selv tok fullstendig avstand fra alle former for væpnede aksjoner. Hun reiser seg. – Men det er blitt sent. Jeg får komme meg ned på pikerommet til Skute.

– Blir du et par dager?

Faen. Ivrig som en liten pike.

Hun stikker hånden på innerlomma og kommer opp med en penn og en notatblokk. Skriver. Rekker meg lappen. – Her. Ring meg når du er klar!

Når jeg er klar?

Jeg vil si god natt, men hører allerede døren slå i etter henne.

Når jeg går til vinduet og titter ut, har mørket allerede slukt henne.

Når jeg er klar?