Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 73 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 73 (Renate)

En hyggelig fyr

Estimert lesetid 10min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 73 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 73. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 73 (Renate): En hyggelig fyr

En søndag ettermiddag går jeg gjennom skogen til den gamle vokterboligen ved sundet. Jeg tar ofte denne turen nå. Det er fint å sitte i kveldssola på verandaen der nede, så jeg har med meg kaffe og bakverk. I begynnelsen syntes jeg det hvilte noe uhyggelig og litt sjuskete over dette stedet. De forlatte rommene. Madrassen på gulvet. Nå vet jeg at det bare er lokale ungdommer som følger naturen og driftene. Jeg har forresten ikke sett eller hørt noe til dem, og nå tar sommeren snart slutt.

Jeg setter meg på verandaen, og skal akkurat skjenke opp kaffe fra termosen, da jeg ser en liten, rød plastjolle som noen har trukket opp på stranden nede ved restene av brofundamentet. Et par årer ligger i bunnen av båten. Ingen påhengsmotor. Ja vel. Så er jeg ikke alene.

Det bryr meg ikke stort. Jeg har tenkt så ofte på det i det siste. At dette i grunnen har gått veldig greit. At jeg faktisk ikke har kommet opp i en eneste ubehagelig situasjon i den tiden jeg har vært her. Før jeg forlot Oslo hadde jeg alle mulige fantasier og forestillinger om hva som kunne komme til å skje. At jeg forsnakket meg eller ble tatt i løgner. Jeg hadde en drøm som stadig vendte tilbake, der jeg ble hentet av noen mørkkledde menn midt på natten, og ført bort. Bruddstykker av et avhør. Men ingen ting har skjedd. I butikkene blir jeg behandlet som alle andre. Ingen har spurt hva jeg heter, med unntak av Maria og barna. Men både de og Bjarte og Sune tilhører «familien». De som «lever annerledes» i Stein Kristian Skutes forunderlige system her ute. Jeg stiller ikke mange spørsmål, jeg heller. Særlig fordi jeg vet at de åpner dette litt anarkistiske kongeriket for meg litt etter litt. Lar meg bli en del av det på naturlig vis. Jeg vet at Stein vil ta meg med ut på øyene etter hvert. Det haster ikke.

Han står ute på et lavt svaberg og kaster med stang. En kar i sekstiårene, med sportsklær og kort, grått hår. Selv på avstand kan jeg se at han er unormalt brun i huden. En sånn brunfarge som man får når man er mye ute hele året, og ikke bare når det er sol. En friluftsmann. Strømmen går stri her i sundet på denne tiden av døgnet, og han kaster rolig og systematisk. Litt lenger inne på svaberget kan jeg se den hvite buken på det jeg tipper er en sei eller makrell. Jeg blir sittende og se på ham i noen minutter, men når han ikke får noe, finner jeg frem en roman jeg har lånt av Maria. Murakamis «1Q84». Som har den egenskapen at den virker helt hypnotiserende på meg. Skyver meg inn i en parallell tilværelse.

Eller sovnet jeg? Jeg er ikke riktig sikker. Men når jeg slår øynene opp, har solen akkurat senket seg bak grantoppene på den andre siden av sundet.

– Unnskyld?
Han står borte ved rekkverket på den andre siden av verandaen.
– Det var ikke meningen å vekke deg!
– Det går bra, sier jeg. – Jeg var ikke en gang klar over at jeg sov.

Han nikker mot boken som ligger i fanget mitt. – Jeg håper ikke det var boken. Jeg synes nemlig det er en av hans aller beste. Langt bedre enn «Kafka på stranden», som alle var så opptatt av en periode.
Jeg er helt enig, men det sier jeg ikke.

– Forresten er jeg visst litt uærlig nå, fortsetter han. – Jeg hadde faktisk til hensikt å vekke deg. Han smiler, og holder opp en fyrstikkeske som vannet drypper av. – Du skulle ikke tilfeldigvis ha fyr? Jeg skled på en stein, og så …

– Det kan jeg hjelpe deg med, sier jeg, og finner frem den fyrstikkesken som alltid ligger innpakket i plastfolie i den høyre sidelommen på sekken.
Han nikker anerkjennende. – En som har vært på tur før et par ganger.

– Gammel speider, sier jeg og smiler. Liker fyren. Han utstråler både ro og vennlighet. Han tar kjapt imot esken når jeg kaster den til ham, og tryller frem en velbrukt pipe som han tydeligvis har stoppet ferdig. Litt senere kjenner jeg den søtlige duften av pipetobakk. Han betrakter med gjennom den blå tåken, og kaster esken tilbake. – Takk! Jeg skal ikke plage deg mine uvaner.

– Ikke tenk på det, sier jeg. – Det minner meg om barndommen. Far røykte pipe. Jeg trodde nesten dere var en utdødd rase. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg så en piperøyker.
– Nei. Og det er kanskje like greit.

Vi snakker litt om før og nå. Og så må jeg selvsagt spørre om han har fått noe fisk. Bare et par makreller. Når jeg finner frem en ekstra plastkopp, takker han ja til både kaffe og et vaffelhjerte. Nordmenn på tur. Han lar fiskeutstyret stå, og kommer og setter seg ved siden av meg. Jeg legger merke til at han holder meteren og vel så det, og det sier jeg også.

– Ja, det har blitt et underlig år. Han rister på hodet, og trekker av pipa. Vaffelen ruller han sammen og stikker i munnen når han har blåst fra seg. – Jeg lurer på hvordan dette skal ende. Eller … Om det får noen ende, i det hele tatt.

– Det får vi da inderlig håpe, sier jeg.
– Tja. Hva er det Elling sier? At alt går over – i noe annet? Var det ikke det, tro?
– Du mener at vi ikke kommer til å vende tilbake til der vi var før dette tok til?
– Det har vi vel egentlig aldri vært i stand til. Eller hva? Rykke tilbake i tid?
Vi ler.
– Nei, sier jeg. – Du sier noe.

Men så blir han alvorlig. – Jeg tror ærlig talt at det vil bli dramatiske endringer. Eller kan du tenke deg at hotell, restaurant og reiseliv noen gang vil bli slik vi opplevde det før dette skjedde? Det kan ikke jeg.

– Nei. Det er nesten uvirkelig. Det er bare noen måneder siden vi diskuterte hvordan vi skulle få redusert flytrafikken for å bedre miljøet. Mange mente at det var umulig. Og nå er det så det støkker i en når man ser et fly på himmelen. Det er nesten som i en …

– Fortelling av Murakami, sier han, og nikker mot boken som nå ligger ved siden av meg. – Verden er den samme som i går. Trærne. Veiene. Sol og måne, og mann og kvinne. Alt er som vi kjenner det. Og likevel er verden grunnleggende annerledes.

Ja, tenker jeg. Og annerledes er dette også. Å sitte sånn og småprate med en mann med en utstråling som dette. Den rolige stemmen. Det brunbarkede ansiktet og hendene. Duften av pipetobakk. Men det som først og fremst vekker min noe nølende interesse, er følelsen av å være i selskap med en med trygghet og livserfaring. Det er ikke så mye det han sier, som måten han sier det på. En fornemmelse av soliditet. Hel ved. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at nå får jeg passe meg, for denne karen er ikke som Stein Kristian Skute. Her har vi å gjøre med en mann som slett ikke har drukket seg av med sin egen seksualitet. Her er batteriene fulle, og kanskje er mine det også, selv om jeg ikke en gang har tenkt tanken på mange måneder. Det kiler litt i magen, og så tenker jeg at det har du kanskje bare godt av, jenta mi. Ja. Nesten helt sikkert.

Så sitter vi stille en stund, og jeg merker at det også er fint. At det ikke blir pinlig på noen måte. Han patter på pipa og nipper til kaffen. To unggutter i en gammel kogg drar forbi oss ute i sundet. De vinker, og han vinker tilbake. Drikker ut av koppen, og setter den forsiktig fra seg.

– Nei, jeg får komme meg hjemover. Han reiser seg smidig som en ungdom, og skal til å rekke meg hånden, før vi begge husker hvilken verden vi lever i. Ler. – Det var hyggelig å prate med deg! Og takk for kaffe og vafler! Mitt navn er for øvrig Otto Landsmark, og det kunne jeg vel egentlig ha sagt først, og ikke sist. Man blir visst uhøflig av å gå her og slenge alene.

– Selv takk for selskapet, sier jeg, og presenterer meg, jeg også. Reiser meg og følger ham bort til stanga og fiskevesken. Men så snart han vender ryggen til meg, går det et søkk i meg. Otto Landsmark … Det er noe … Det er noe jeg ikke får tak i.

Men når han skyver den vesle jolla ut i vannet, og skal til å smyge seg om bord, kjenner jeg ham igjen. Med hundre prosent sikkerhet. Otto Landsmark er mannen som passerte meg i mørket den natten noen hadde tatt seg inn i villaen til Stein Kristian Skute. Han som visste hvordan han skulle håndtere en dirk.

Radioprogrammet med gammel-lensmannen husker jeg imidlertid ikke før jeg kommer et godt stykke opp i bakken. Da må jeg sette meg på huk og spy meg tom. Presenterte jeg meg som Renate Dahl, eller sa jeg Renate Husum Dahl som i gamledager? Jeg kan rett og slett ikke huske det. Men nå vet jeg altså meget godt hvem Otto Landsmark er. Faen også!