Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 72 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 72 (Sune)

Bror bever

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 72 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 72. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 72 (Sune): Bror bever

Beveren og jeg lever i fred med hverandre, men følger hver våre stier og linjer i landskapet. Det er en gammel hann som lever her alene, med sine nedarvede anleggsaktiviteter. Jeg ser ham som regel idet lyset kommer. Når morgentåken løser seg opp og driver i tynne slør over det sorte vannspeilet. Han vet godt at jeg er her, men lar seg ikke merke med det.

Kvist for kvist styrker han demningen nede ved oset i sørenden. Selv har jeg lagt leieren min på respektfull avstand til huset hans, det er så gammelt at det mest av alt ligner en tett, bevokst tue. Make eller unger holder han seg ikke med i år, det er kanskje slutt med slikt for hans del. Jeg vet ikke stort om beverens kjærlighetsliv, men merker meg at han følger sin egen rytme uten å la seg forstyrre av verken vær eller vind. Eller av min inntreden i det landet som er hans. Når jeg ligger og studerer glørne i bålet om natten, føler jeg et underlig fellesskap med ham, der han ligger sammenrullet i sin tørre hule under vannflaten. Vi gjør ingen fortred, og holder oss verken med guder eller plikter.

Jeg har valgt tjernet med omhu. Det ligger vanskelig til for den som ikke vet nøyaktig hvordan man skal manøvrere i terrenget. Nordenden er sperret av et brattheng av granitt som stuper rett ned i vannet, og i øst og vest ligger et nesten ufremkommelig landskap av steinrøyser og tettvokst blandingsskog. Inn hit fører ingen sti, og fiskeren og jegeren går uansett forbi. Bare noen kilometer lenger opp ligger ørretvann og reintråkk i massevis. Mens pytten jeg har slått leir ved, gir den besøkende abbor og en og annen gjedde. Det er godt nok for meg.

Alt virker så langt borte. Som noe som skjedde for ti år siden. Eller som noen har fortalt meg om. Hendelser som utspilte seg i et fremmed land i en annen tid. Mennesker på flukt. Pest. Innskrenkninger og oppløsning av gamle spilleregler. Intriger som ikke er til å begripe seg på.

Når jeg ligger her i skogen og følger skyenes flukt over himmelen, er det nesten umulig å ta alt dette på alvor. Jeg hadde ikke noe der å gjøre. Jeg spilte de andres spill, og slikt ligger ikke for meg. Jeg skulle ha pakket sekken i det samme viruset nådde Europa. Jeg skulle ha gått over Finnmarksvidda og inn i Nord-Finland, og så skulle jeg latt nyhetene komme drivende med måneders mellomrom, via ordknappe samer og utmeldte løsgjengere som meg selv. Jeg skulle ha skydd verden, og samtidig ha levd helt i kjernen av den. Næring. Søvn. Hvile. Bevegelse. Solen og månen og dagen som følger etter natten. Det bor folk i ødemarken som bare har blitt fortalt om internett, og som ikke tror noe særlig på det de hører heller. Det finnes fremdeles et Utenfor.

Men foreløpig er dette det beste jeg kan klare når det gjelder en midlertidig utmelding fra fellesskap og innbilt fornuft. Det er her jeg skal holde meg til de andre har kjempet sin krig til ende. Hva raker deres hemmeligheter meg? Jeg går ikke rundt og lurer på hvem som er skyldig og hvem som kan frifinnes. Hvem er det de jakter på? En kvinne som har forlatt mannen sin? Et par polske håndverkere som kanskje hadde en hjelpemann? En brann som, når alt kom til alt, ikke skadet noen? Og der ute i havet: Stein Kristian Skutes realiserte drømmer og skurkestreker.

Stående der nede på kaia i Ranvik, var det som en tung rus gled av meg. Som om jeg plutselig våknet og var edru og sterk, og ivrig etter å leve igjen. Azur Pasovic. Sylvia og Helge Leines. Oda Juvik. Otto Landsmark. Hva angikk alle disse maskene og underlige viljene meg?

Jeg leser ikke. Jeg hører ikke musikk. Jeg svømmer naken i tjernet, og i skumringen fisker jeg det jeg trenger til middag. Så røyker jeg en joint til kaffen, og snakker med de åndene som skogen og natten og jeg dikter opp sammen. Det er et fint liv. Det er sånn det skal være. Til helvete med resten.

Men en natt når Julia meg. Jeg ser henne helt tydelig, hun står ute i vannet ved den vesle sandstranden, og jeg forstår at det er et speilbilde fra en annen tid og et annet sted. I løpet av noen korte dager var vi løsrevet fra de andres verden, og gjorde ting med hverandre som derfor ikke angikk andre enn oss selv. Hun er helt uten klær, og vakker og rund, og hun forsvinner like raskt som hun kom, for slik er det med de som har gått inn i fjellet, de lever etter skjulte lover som ingen andre kan forstå.

Når jeg våkner neste dag, vet jeg at det jeg så ikke var en drøm, og at Julia Romtveit ikke lenger er blant de levende.