Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 71 (Renate)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 71 (Renate)

En raus alkoholiker

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 71 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 71. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 71 (Renate): En raus alkoholiker

De første ukene i august er alt rolig både i meg og rundt meg. Jeg skriver til faste tider morgen og kveld, men dagene fyller jeg med alt mulig annet. Det som skal inn på harddisken skal eltes og modnes først.

Da jeg forlot byen, trodde jeg at det bare var å følge de linjene jeg hadde trukket opp. Slik er det ikke. Jeg må hele tiden være på vakt og se etter mulighetene som teksten åpner for underveis. Akkurat det er en fin lærdom. Jeg har det ikke travelt. Jeg hører til på Neset nå. Jeg er hun på Gaupet. Det er som om leiligheten i Oslo ikke eksisterer. Og den likegyldigheten jeg føler overfor Erling er nesten skremmende. Jeg føler nesten på en slags skyld for at jeg ikke forlot ham for lenge siden.

Jeg er mye sammen med Maria og barna. John kaller meg tante, men for Nika er jeg Renate. En venninne. Det er så uproblematisk å være sammen med dem. Maria spør ikke om noe, og ikke har jeg inntrykk av at hun går og venter på noe heller. Hun er i besittelse av en stor ro. Barna spør bare om slikt barn skal spørre om.

Vi bader i fjorden, og fisker i den sterke strømmen helt ytterst på øya der storhavet står inn. Av og til setter Maria og jeg garn eller line, inne ved det gamle sagbruket der skutene fra England og Holland lastet trevarer i gammel tid. Jeg vet ikke hvorfor, men det hender vi tar pene sjøørreter der. Jeg spiser edel fisk og skalldyr, og føler meg som en dronning. Bruker nesten ikke penger på mat. Jeg kan stå foran speilet i gangen og si til mitt eget ansikt at nå lever jeg et godt liv. Nå lever du et godt liv, Renate.

Jeg lot det gå en ukes tid før jeg oppsøkte Stein Skute igjen. Jeg syntes det var passende å vente såpass, men tenkte at dersom jeg lar det gå lengre tid, sender jeg et feil signal. Han virket ærlig og oppriktig da han sa jeg var velkommen når som helst. Kanskje han til og med ønsket seg litt selskap. Det bød seg en naturlig anledning da Maria og jeg fikk to flotte ørreter på lina. Hun tok med seg den største hjem til familien, og da jeg litt senere passerte villaen på vei til min egen brygge, så jeg ham ute i hagen. Jeg ropte opp til ham. Om han hadde lyst på fersk fisk til middag?

Vi tilberedte maten som et gammelt ektepar. Jeg ordnet alt med fisken, og Stein laget agurksalat og kokte nypoteter. Jeg ble rørt da jeg skjønte at de to hvitvinsflaskene i kjøleskapet var plassert der i tilfellet jeg skulle komme innom. Det er jævlig raust av en tørrlagt alkoholiker. Eller kanskje han bare liker å utfordre seg selv. Jeg vet ikke.

Mens vi spiste, styrte jeg samtalen inn på tiden hans i Tyskland. Det falt helt naturlig, siden han jo kjente til min tilknytning til landet. Hvordan hadde han selv havnet der?

– Tilfeldigheter. Eller kanskje karma? Hva tror du mest på?
– Det er det samme for meg, bare jeg kan få slippe kjellerguden til de kristne og muslimene, svarte jeg.
– Absolutt. Han har forresten husforbud her. Bare så det er sagt. Tja. Det var vel ikke sånn at jeg valgte Tyskland. Men jeg hadde bragt meg selv opp i en situasjon der det virket lurt og lønnsomt å forlate Norge for en tid. Så ble det tjue år.
– Jaha.

– Jeg hadde jobbet som en slags agent og manager for en del norske musikere nedover på kontinentet. Ja. Jeg holdt på med de greiene der i noen år. Og som du kanskje vet: I den bransjen er det ofte litt rot med kvitteringer og selvangivelser og slikt. Ha, ha. Jeg har turnert i Nord-Norge med Jahn Teigen på den tiden da det var vanlig med honorarer og driftsutgifter i ei herlig suppe. Vi gikk rundt med bæreposer med cash, og ingen hadde oversikt over noe som helst. Ikke noe rart at kemneren la oss for hat. Vel. Det ble litt hist og her i Europa før jeg slo meg ned i Hamburg permanent. Startet på nytt, som det heter. Litt triksing og miksing. Litt ulovlig, men ikke så veldig. Tyskerne er pragmatikere. Det er det ikke så mange som vet.

– Faren min underviste på universitetet i Hamburg på syttitallet, sa jeg. – I medisin.
– Ja, der kan du se. Verden er liten. Han og jeg vanket nok i litt forskjellige kretser. Selv om … Ja, det var jo en del medisiner i omløp der jeg oppholdt meg også. Om du skjønner. Han lo, og forsynte seg med mer ørret.

Jeg lo, jeg også, og så snakket vi ikke mer om Tyskland i denne runden.
Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Ett skritt av gangen. Ikke to eller tre.