Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 70 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 70 (Sune)

Ut av ilden

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 70 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 70. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 70 (Sune): Ut av ilden

Jeg gir mobiltelefonen til Helge, som øyeblikkelig begynner å oppføre seg tilnærmet normalt når han får datteren i øret. Han blir oppspilt og ivrig, og jeg forsvinner helt uten problemer ut av hans verden og virkelighet. Jeg går ned trappen til første etasje, og prøver døren inn til kontoret. Den er åpen. Når jeg setter meg i kontorstolen ved skrivebordet, kan jeg se merkene i gulvet der den gamle disken har stått den gang dette lokalet ikke rommet et elektrikerfirma, men kanskje en landhandel. Smør, mel og sukker over slitt marmor. En forgangen tid. Kanskje var det handel, liv og latter her – for eksempel under Spanskesyken.

I skuffene er det bare rot. Ledninger, kontakter, og deler av ting og tang for Petter Smart. Datamaskinen er av det gode gamle slaget, som fyller halve skrivebordet. Når jeg trykker på startknappen skjer det ingenting. Sort skjerm. Av en eller annen grunn forbinder jeg denne oldtidslevningen med den gamle mannen på kjøkkenet over hodet mitt. Jeg forestiller meg at den er hans, og at de to har klikka omtrent samtidig. Jeg tror at Sylvia sitter på koronahotellet sitt på den andre siden av fjellene, og ser på HBO på en moderne laptop. Og at det er i den samme laptopen hun har hele kontoret.

Utenfor har det begynt å regne. De to ungjentene sykler hjemover. Eller kanskje inn i en bedre verden. Vekk herfra. Jeg har lyst til å dra, jeg også. Jeg vil ikke ha denne rollen lenger. Det stiger en uro i meg som jeg har kjent på jevnlig siden jeg var i tenårene. Når jeg ga etter for den, måtte alt det andre vike. Nå går den på meg som en ivrig hund som vil ut på tur, men enn så lenge holder jeg den på avstand.

Permene i hyllene rommer for en stor del kvitteringer. De fleste er fra nittitallet. De nyeste datoene jeg finner er fra 2009. Men i en grå protokoll av det slaget som man tidligere skrev seg inn i rundt om på hotellene, finner jeg håndskrevne lister helt frem til 2015. De er ført av en mann og en kvinne, og jeg gjetter på far og datter. Særlig fordi den maskuline skriften opphører helt rundt 2012.

Det er ikke uten videre klart hva slags lister dette er, men jeg tipper det angir hvem som til enhver tid har vært her på kontoret – eller som har vært i beredskap. Klar til utrykning dersom nøden slår ned i en eller annen sikringsboks i bygda. Det kan være det samme. Det eneste som er viktig er at navnene Janne Karlsen og Petter Grahm går igjen hele veien sammen med Sylvia selv. De tre som arbeider i firmaet «Leines & Leines».

Den turglade hunden i meg legger seg til ro i et hjørne av sjelen når jeg begynner å gå gjennom listene systematisk. Side opp. Side ned. År etter år. Den 8. April 2011 dukker signaturen AP opp første gang. Etter det dukker den opp med ujevne mellomrom helt til protokollen løper ut i blanke sider etter 20. Mai 2015. Jeg gjetter på en form for vikar. En som stepper inn når en av de fast ansatte er syk. At han eller hun ikke er oppført med navn behøver ikke å bety noen verdens ting, men det kan selvsagt være at vedkomne ikke har papirene i orden. At man tar en svart jobb for «Leines & Leines» når det kniper litt.

På fasttelefonen, som er en åttitallsmodell, finner jeg telefonnumrene til både Karlsen og Grahm skrevet på en liste under stiv plast, sammen med nummeret til lensmann og brannvesen. Men ingen AP. Jeg noterer meg numrene til Karlsen og Grahm, men bestemmer meg for ikke å ringe dem foreløpig.

Oppe på kjøkkenet er imidlertid Helge Leines ferdig med å telefonere med datteren sin, for plutselig når lyden av knust glass ned til meg. Og en skingrende latter. Jeg bestemmer meg for å avslutte detektivarbeidet for denne gang, og tar trappen opp to trinn av gangen. Ser for meg gamlingen som surrer rundt i en haug med glasskår på kjøkkengulvet. At det er derfor han ler så hjertelig.

Heldigvis er det bare en glassbolle som har falt ned i vasken fra den overfylte benken. Jeg plukker ut de store skårene, og får dem ned i en bærepose som jeg setter bak døren til gangen. Bare for å få det unna til hjelpen kommer. Snapper telefonen min, som Helge har lagt fra seg på bordet sammen med de halvspiste knekkebrødene.

– Var det fint å få en liten prat med Sylvia?
Han ser uforstående på meg.

Da kommer endelig Hjørdis. Jeg hører henne i trappen. Hun må ha kols eller dårlig hjerte, for det er ikke skrittene hennes jeg hører, men pesingen. Hun har en del kilo å dra på også. Omtrent det dobbelte av hva som er strengt nødvendig for å fungere.

Heldigvis har Sylvia forklart henne grunnen til min tilstedeværelse, så vi slipper å ha noen dramatikk rundt det. Jeg er dessuten flink med damer som henne. Jeg kan håndtere dem. Det er fremdeles god lunk på kaffen, og selvsagt har hun med seg kake. Damer på landet som heter Hjørdis og er overvektige, går aldri på besøk noe sted uten å ha med seg kake.

Jeg finner roen igjen, selv om det bare er midlertidig. Min indre hund har fått et løfte, og holder seg foreløpig på plass, mens jeg konverserer Hjørdis, som «bor rett på den andre sida av riksveien og slapp alt jeg hadde i hendene da Sylvia ringte, for jeg skjønte jo at han Helge var blitt dårlig igjen, det går litt opp og ned, men nå har`n vært fin lenge». Hun stryker han kjærlig over kinnet, mens han maler som en katt, og eter fyrstekake som en grevling.

Som sagt: Jeg kan sånne damer. Allerede etter to kopper kaffe vet jeg nesten alt om henne, og at han som stepper inn når noen er syke heter Azur Pasovic, og kommer fra Bosnia «eller nedi der».

Når vi tar farvel føler vi at det er naturlig å klemme hverandre, og gir faen i hele pesten. Jeg er enig med henne. Vi begynner å bli lei denne evinnelige meteren nå.

Etterpå går jeg ned på kaia, taster «Azur Pasovic» inn på en sms, og sender den over til Bjarte. Så kaster jeg telefonen så langt jeg kan ut i fjorden.