Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 7 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 7 (Renate)
Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 7 av Ingvar Ambjørnsen

Vi kommer til Åndalsnes litt over ti. Alt er stille og rolig. Rett utenfor tettbebyggelsen svinger vi av ned mot sjøen. Følger en smal vei over en industritomt. Mellom et naust og noe som ser ut som et pumpehus kan jeg se ei brygge. Ved brygga ligger det en lekter og ei litt sliten Colin Acher-skøyte.

Sune: – Vent her.
Han tar en sti ned gjennom fjorårsgraset.
Jeg går ut. Det er varmere her enn på Østlandet. Lukter godt av hav og tjære. En oransje lykt speiler seg i den sorte vannflaten. Lenger borte kan jeg se Sune entre skøyta.

For hundrede gang tenker jeg: Hvorfor kunne jeg ikke ha forberedt Erling? Jeg vet svaret, men den menneskelige hjernen er slik skrudd sammen at det spørsmålet likevel dukker opp med jevne mellomrom. Og dersom det ikke er hjernen i seg selv, så er det i alle fall sånn man er oppdratt. Snakke sammen. Rydde opp. Oppføre seg etter stammens regler. Nå går han kanskje hvileløst der inne i byen og tror at jeg er en av de første som har mistet vettet på grunn av viruset. Som har rast avgårde i panikk. Hvilket passer dårlig med det faktum at han snakket med en helt normal utgave av meg for litt over et døgn siden. Via en telefon som nå befinner seg på bunnen av en sur dam i skogen.

Lave stemmer. De går i land, og kommer oppover stien. Bjarte først. Sune som en skygge bak.

Bjarte har fine rynker i det glattbarberte ansiktet, og det lyse håret er millimeterkort som sist jeg så ham for nesten et halvt år siden. Arbeidsbukser og Fjällräven-jakke. Han hilser smilende som de gjør i Østen. Nikker kort over to håndflater som er presset mot hverandre, fingrene rettet mot himmelen.
– Har alt gått greit?
– Absolutt, sier jeg.
– Å, kom igjen, sier han, og dulter vennlig til meg i siden. – Du hadde det ikke så godt i natt.
Jeg ser fra ham til Sune, som står der som en stokk. – Nei, sier jeg. Jeg hadde ikke det.
Sune sier: – Takk for alt som ikke ble sagt!
Så smiler han, og setter seg inn i bilen. Sekunder senere ser vi de røde bremselysene forsvinne i mørket.
Bjarte ler lavt. – Pussig skrue, ikke sant?
– Ja. Men vi har ikke hatt noen problemer av noe slag. Ikke som jeg har fått med meg i alle fall.
– Sune er greit nok. Bare han får det som han vil.
– Han hadde tydeligvis ikke noe særlig behov for å presentere seg, sier jeg.
– Nei, jeg kan tenke meg det. Det kan hende det kommer senere. Og kanskje ikke.
– Senere?
Han slår ut med armene.

Så sier han: – Apropos navn. Jeg har et forslag. Fortsett å bruke ditt eget fornavn. Et endret etternavn er en ting. Å venne seg til et nytt fornavn er verre. Veldig fort gjort å bomme.
– Jeg kommer til å bruke Renate Dahle, sier jeg.
– Utmerket. Dessuten kjente jeg deg nesten ikke igjen. Dette blir bra. Nede i båten ligger det en pensjonisttelefon til deg. Og lader. Et nummer på lista. Ring det dersom det er noe. Ja, ikke hvis du kjeder deg, altså. For det kommer du til å gjøre. Du kommer til å kjede deg noe jævlig de første ukene. Men hvis det skjer noe. Eller det er noe du trenger. Da slår du det nummeret. Ødela du VISA-kortet?
– Jeg la det bare igjen hjemme.
– Ok. Og kontoen er tom?
– Ja. Fire hundre kroner.
– Utmerket. Og som jeg sa: Du får et nytt om en ukes tid. Det kommer til å være et dansk American Express. Med de fire hundre tusen som du overrakte meg i Oslo sist. Det er litt kaos i øyeblikket som du sikkert forstår, så det kan bli to uker. Ikke mer. Og så vidt jeg kunne forstå har du litt håndpenger?
– Ja, sier jeg. – Det går bra.
– Kom, sier han.
Styrhuset ligger i mørke.
– Ikke noe mannskap? sier jeg.
– Jo. Så fort du er om bord. Du kan velge om du vil være annenstyrmann, eller lettmatros fra Sandefjord. Det er det samme for meg.

Vi kaster loss med en gang. Vi står tett i det trange, oljedunstende rommet. Han bukserer skøyta sikkert ut av havna. Mumler, nærmet for seg selv. – Du ville ha sjø, og du ville ha skog. Det skal du få. Men vær klar over at vi har mye innenfor det feltet. Fra Sørlandet til Lofoten. Det er nok å velge mellom. Vi foreslår at du prøver dette først. Gi det en måned eller to. Så ser vi. Alt forandrer seg nå, fra time til time. Men foreløpig er det ikke noe bry for oss dersom du vil skifte.
– Jeg kommer til å bli fornøyd, sier jeg. – Så lenge det er stille og rolig. Og et stykke fra folk.

Blikket hans veksler mellom skjermen og det mørke havet utenfor. – Du skal få stillheten din, Renate. Det kan jeg love deg. Har du en fortelling også nå? I tillegg til et navn?
– Ja. Jeg har tatt en fallskjerm, og er lei av byen. Det kan til og med hende at jeg har begynt å studere på mine gamle dager.
– Absolutt. Det enkleste er som regel det beste. Familie?
– Skilt for lenge siden. Ingen barn.
– Bra. Det er en strek i regningen at verden skulle gå av hengslene akkurat nå, men vi får bare se det an. I begynnelsen bør du holde deg helt unna folk. Jeg skal sørge for at du får forsyninger. Du skal i det hele tatt ikke engste deg for noe av dette. Bare hold deg i ro.
– Jeg kommer ikke til å knytte forbindelser til noen, sier jeg. – Det er gud hjelpe meg ikke derfor jeg sitter i denne båten.
Gården heter Gaupet, sier han. – Det nærmeste tettstedet er Varangsund. Det ligger på den andre siden av fjorden.
– Gård?
Han ler. –Ta det med ro. Den har ikke vært i drift på en stund. Det står ingen på båsen og venter på deg.
Så ber han meg gå nedenunder. En vennlig ordre. Vi har kommet ut i rom sjø.

Nede er alt strøkent. Skinnende rent. Jeg skjærer to blingser av et brød som ligger fremme, og heller opp et krus kaffe fra en termokanne. Spiser og nipper til den varme kaffen. Tenker at nå er virkeligheten denne. Ikke viruset som rir over alt der ute. Ikke leiligheten i Oslo. Nå er det kneip og smør og svart kaffe, i et halvmørke som havet kaster fra side til side. Jeg er så trøtt. Jeg legger meg på brisken, og glir øyeblikkelig inn i en halvsøvn. Våkner litt senere av at jeg fryser, og brer over meg et pledd som jeg finner nede i fotenden.
Så farer jeg inn i det drømmeløse.