Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 69 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 69 (Sune)

Hjemmebesøk

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 69 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 69. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 69 (Sune): Hjemmebesøk

Jeg vinner Helge Leines tillit bemerkelsesverdig fort. Ikke er han så langt ute som først antatt heller. Noe hjemmehjelp tror han ikke på, men jeg skjønner han er litt usikker på om jeg er den yngste sønnen, Geir, eller «den nye på Circle K», som jo ligger rett oppi gata.

Uansett fører han an opp trappa, til ei stue som riktig nok er temmelig kaotisk, men ikke direkte grisete, hvis man velger å se bort fra pisset i lenestolen foran tv-apparatet. Det gjør jeg gjerne. Jeg har bodd sammen med Byde. Dette er bare barnemat. Dessuten skal jeg snart gå, for aldri mer å vende tilbake.

Han er tom for røyk. Det skjønner jeg med det samme jeg begynner å rulle meg en. Utmerket. Det skaper et finfint styrkeforhold mellom oss. Vi setter oss ved kjøkkenbordet, og jeg ruller en til han også, og gir oss begge fyr.

– Vet du hvor Sylvia er, Helge?
– Sylvia?
– Ja. Datteren din.
– He, he. Ja, det skulle jeg da vel vite. Det er jo veslejenta, det, da vet du.
– Ja, ikke sant? Men hvor er hun? Har du et telefonnummer som jeg kan nå henne på?

Tabbe. Dette blir for mye på en gang. Han svarer kort og kontant: – Bever. Og ler så tårene triller. Vi dribler rundt noen runder til. Sylvia? Hvor? Telefonnummer? Om igjen og om igjen.

Plutselig sier han klart og tydelig: – Det er denne nymotens sjukdommen, vet jeg.
– Ja vel? Er Sylvia syk? Har hun fått korona-viruset?
Han tygger litt på det, samtidig som det skyer litt over i blikket hans. – Korona … Hun er på et hotell.
– Karantene? spør jeg. – Er hun i karantene på et hotell?
Ja. Det virker sånn. Han nikker ivrig, men så vil han vise meg lommekniven sin.

Vi koker kaffe sammen for ytterligere å besegle det skjøre vennskapet som er i ferd med å vokse frem mellom oss. Han blir oppriktig glad når jeg finner en pakke knekkebrød i skapet. Kneipen som ligger pakket inn i en bærepose av plast i øverste skuff, har fått en fin, grønn pels. Den bestemmer vi oss for å la være. Vi er i det hele tatt enige om det meste.

Riktig nok får han til et skikkelig svingslag mot hodet mitt når jeg sonderer forholdene i kjøleskapet, men det er ikke noe vond vilje i det. Jeg legger ham i gulvet for moro skyld, og igjen ler han så tårene triller. Kul fyr, Elektro-Helge.

Etter å ha saumfart hele kjøkkenet, arbeider jeg meg videre ut i stua, mens verten koser seg med kaffe og knekkebrød ved kjøkkenbordet. Visittkortet til Sylvia Leines finner jeg i en klassisk rotebolle på stuebordet. Det er ikke merket med verken yrkestittel eller firmalogo, så det er sannsynligvis dette hun deler ut til de hun liker, og kanskje vil se igjen etter arbeidstid.

Hun tar telefonen med det samme jeg kommer igjennom. – Det er Sylvia?
Jeg sier at jeg heter Jonas Berger, og at jeg akkurat har kokt kaffe til faren hennes. At jeg står i stua hans nå og ser ned på kaia. Hun kan ta det helt med ro. Jeg er ikke ute etter sølvtøyet. Jeg er her fordi jeg ikke kunne finne noe nummer på henne. Jeg har et par spørsmål.

– Har ikke Hjørdis vært der i dag, da?
Jeg sier at det vet jeg ingen ting om. Men at faren nok vil sette pris på at hun kommer hjem snart. Har hun tenkt på det? Å komme hjem snart?

Hun forklarer at hun sitter i karantene på et hotell ute på Gardermoen, og at hun har fire dager igjen, før hun kan fly videre til Ålesund. Jeg skjønner det sånn at det er den gåtefulle Hjørdis som har hovedoppsynet med mannen på kjøkkenet.

– Men hva er det du lurer på?
– Jeg lurer på hvem av dere fra «Leines & Leines» som var på jobb sammen med Balek og Donat den dagen det brant på Asylet. Ta det helt med ro. Jeg er ikke fra forsikringen.

Jeg forklarer at jeg er en venn av de to polakkene, og at jeg hjelper til med å renvaske dem. Det er en drøy sjanse å ta, men det er i hvert fall sannsynlig at også hun regner dem som venner.

Likevel nøler hun akkurat så lenge at jeg rekker å lukte svidd.
– Vet du hva, vi var faktisk ikke der den dagen, noen av oss. Vi hadde en stor jobb som måtte gjøres ferdig i Åndalsnes.
– Alle i firmaet?
– Ja. Vi er tre. Hvis det skulle være behov for det, kan det bevitnes av opptil flere stykker. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor …

Jeg sier det har med drillen til Jovan å gjøre, for å føre henne enda litt lenger ut på jordet. Og minner nok en gang om at mine intensjoner er å renvaske Balek og Donat. Det er forresten ikke så viktig. Jeg har i grunnen fått vite det jeg var ute etter. At de hadde holdt på med den jobben i Åndalsnes. Jeg lar henne forstå at akkurat den opplysningen passer meg godt. Tusen takk.

– Og tusen takk skal du ha! Jeg får ringe Hjørdis nå med det samme.
– Ja, gjør det, sier jeg, og føler meg allerede som en del av familien. Snart kommer Hjørdis, og her står jeg med lunk på kaffen. Og legger til: – Så det var ingen andre som tok seg av det elektriske på Asylet den dagen?

Når hun svarer et kategorisk nei på det spørsmålet, stryker hun øyeblikkelig til eksamen i løgn. Mens jeg selv står med ganske god margin.