Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 68 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 68 (Sune)

Et ansikt i et vindu

Estimert lesetid 8min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 68 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 68. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 68 (Sune): Et ansikt i et vindu

Sylvia Leines? Bjarte legger fra seg kniv og gaffel, og griper mobiltelefonen. – Hm. Skjult nummer, ser det ut til. Jeg fyller opp kaffekoppene våre. – Er ikke det litt baklengs hvis du skal drive eget firma?

Bjarte grynter, og taster videre. – Firmanummer … Skal vi se … Her! Han lar det ringe lenge før han legger telefonen fra seg på den hvite duken. – Tar den ikke. Ikke en svarer, en gang. Det hemmelige nummeret er kanskje ikke så merkelig. På små steder som dette kan det være et pes å være håndverker. Folk føler at de kjenner deg, og ringer seint og tidlig. Har du nok å gjøre, kan det være en fin luksus å få litt fred på fritiden. Da synes jeg det er mer underlig at det ikke er noen på kontoret. Sa du at hun driver firmaet sammen med faren?

– Det var det Byde sa, ja.
Bjarte griper telefonen igjen. – Han heter tydeligvis Helge. De holder til helt nede ved Ranvik. Skal vi se om Helge har en liten mobil også …

Jeg reiser meg og forsyner meg med to speilegg og en haug med bacon til. Hotellfrokost er et godt stykke unna min hverdag. Jeg kan formelig kjenne hvordan batteriene mine sjokklades.

Når jeg kommer tilbake, sitter Bjarte fremdeles og fomler med tastene.
Jeg sier: – Kan du ikke ete først?
– Hallo? HALLO? Merkelig. Han tok røret, men så … Må ha trykket på en eller annen tast, og nå får jeg ikke ringesignal en gang.
– Sa han ingen ting?
– Jovisst gjorde han det. Han sa «hallo», og så spurte han om det var Sylvia. Bjarte lager oldingstemme: «Er det deg, Sylvia?»
– Og så var det Bjarte som ringte isteden, sier jeg. – Klart ham ble skuffa. Jeg ville også slengt på dersom jeg satt og ventet på Sylvia, og fikk en fremmed Bjarte som erstatning. Legg vekk den telefonen nå. Kanskje ringer han tilbake.

– Da var de altså sannsynligvis tre på jobb den dagen.
– Ja, sier jeg. – Eller flere. Og ærlig talt: Burde ikke Vigdis ha visst dette? Vigdis Bråten?
– Jeg vet hvem du mener når du sier Vigdis, Sune. Tja. Vi vet jo ikke hvordan hverdagene hennes ser ut. Hun får et uforutsett problem. En lekkasje. Ganske dramatisk. Hun ringer polakkene som har levert mange ganger før. Når de kommer, vet hun at den greia er i gode hender, og kan konsentrere seg om problemguttene sine igjen. Hvorfor skulle hun blande seg? Entreprenøren er på plass, og leier inn de underleverandørene han trenger.

– Entreprenøren?
– Det var bare et bilde, Sune. Jeg mente ikke å gjøre det vanskelig for deg. Tenker bare at det kan være sånn det fungerer. Det er jo ikke langt unna den modellen vi driver etter. Men kan ikke du bare rekvirere en bil, og kjøre ned til Ranvik og sjekke at ikke Helge fikk et illebefinnende, da? Hjerteinfarkt. Slag. Propp. Akutt forstoppelse. Jeg ble rett og slett litt bekymra. Man hører jo så mange slags historier.

– Det vil være en omvei for deg på cirka tjue minutter, sier jeg. – Kanskje en halv time.
– Du sier noe der, bror. Og så er det dette med å ha deg bak et ratt nedover på de smale veiene. Jo. Det er greit. La oss vise hensyn til lokalbefolkningen.

Det er en grå dag med yr i luften. Fjorden blank som et speil. Oppe på Gaupet stiger det røyk fra pipa, og nede på brygga under villaen ligger båten til Stein. Et vindu står på vidt gap i annen etasje. Bjarte gir et honk i det vi passerer, men det er ingen ting å se. Ikke et menneske noe sted. Jeg kommer til å tenke på det Bjarte har fortalt om at Oslodama nå er utstyrt med nøkkel til det gamle herskapshuset. Ikke dårlig for en litt klønete svindler. Når jeg tenker på bilturen over fjellet, virker det som noe som skjedde i et annet liv. Eller for lenge, lenge siden. De hyppige koronarapportene på tv og radio har for lengst blitt en vane. Den usynlige fienden melder seg plutselig og lammer hele lokalsamfunn. Men livet går sin gang. Det er minst like farlig nå som i mars, men den intense uhyggestemningen er likevel redusert, eller transformert om til en slags kronisk oppgitthet. Folk er trøtte av denne dritten nå. Ute i Europa murrer de store massene.

Ranvik er ei brygge og et lagerbygg, pluss en bensinstasjon, og et titalls gamle villaer som ligger slengt innover i noen temmelig uregjerlige eplehager. Jeg kan se skiltet på «Leines & Leines elektro» allerede før Bjarte får lagt til. Et toetasjes murbygg rett på nedsiden av bensinstasjonen.

To ungjenter på tolv–tretten leker seg med en sykkel nede på brygga, og på ei trekasse sitter tre sildemåker og glor rett ut i lufta. De fem representerer den delen av Ranviks befolkning som er synlige for det menneskelige øyet. Resten står nå skjult bak gardiner og markiser, og retter sine øyne mot mannen som hopper i land fra ei skøyte som øyeblikkelig bakker og snur. Jeg er nå bæreren av «det uventede». Kanskje til og med det uhørte. Han som ingen vet hvem er. Han som hopper i land fra en båt som ikke skulle være her. Jeg kommer til å være samtaleemne nummer én rundt middagsbordene i dag. Så hvor smart var dette, egentlig? På en skala fra en til ti? Jentene roper et eller annet som vinden tar med seg. Men fnisingen hører jeg tydelig.

Kontoret ligger i første etasje. Et stort vindu og en glassdør vender ut mot veien. Jeg tipper at det en gang har vært butikklokale her. Den for lengst nedlagte landhandelen, for eksempel. Bak en tynn gardin kan jeg skimte et skrivebord, og en veggfast hylle med permer og rot. Døren er låst. Jeg følger noen delvis oppløste heller inn i den overgrodde hagen, og finner inngangsdøren til boenheten i andre etasje. Ringer på. Et skrell av god, gammeldags terror-ringing fra sekstitallet sprer seg innenfor den skabbete betongen.

Ingen respons. Jeg tar noen skritt tilbake, og studerer et dobbeltvindu i annen etasje med noen kaktuser i leirpotter. Det står et lys på et sted i rommet, men det er så vidt synlig i det grå dagslyset. Jeg venter. Jeg teller til ti. Til tjue.

På tjueseks dukker et rynket ansikt frem der oppe, det liksom siger ut fra vinduskarmen og blir hengende over de slitne kaktusene. Et engstelig blikk saumfarer gangstien og veien utenfor det falleferdige gjerdet, før Helge Leines plutselig oppdager meg ved siden av ripsbusken og den rustne sykkelen. Og lynraskt trekker seg tilbake.

Jeg roper opp at jeg gjerne vil ha en liten prat med ham. Kan han kanskje lukke opp vinduet?
Men nei. Det virker ikke som han har lyst til det. Jeg ser ham for meg nå. Stående midt i stua med lukkede øyne, mens han ber til Gud om at mannen i hagen skal gå. Finne på noe annet. Passe sine egne saker.

Jeg venter. Teller til hundre. Så går jeg raskt opp trappa og prøver døren. Den er åpen. Jeg står på en råtten gummimatte og glor rett inn det skrekkslagne ansiktet til en elektriker som helt åpenbart har sprengt et par sikringer, og kortsluttet. Og som i tillegg har pissa på seg av bare angst og forskrekkelse.

– Erre … Det er vel ikke …
– Joda, sier jeg. Det er Jonas fra hjemmehjelpen. Slipp meg inn nå, så skal vi se om vi ikke kan finne noen tørre bukser. Og så vil du vel ha en kopp kaffe etter hvert?