Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 63 (Sune)

RomanerRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 63 (Sune)

Byde på vranga

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 63 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 63. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 63 (Sune): Byde på vranga

Men når vi kommer om bord er luften gått ut av Byde. Han sitter på dekk og gråter. Dansen har fått ryggen til å gå til helvete igjen, og til helvete med alt annet også. Inklusive oss. Sune fra skogen og Oda fra radioredaksjonen. Ikke har han mer å drikke på heller. En tomflaske ruller frem og tilbake på dekk nede ved lasteluka.

Jeg legger merke til at Oda Juvik blir lei seg på Bydes vegne. Hun hadde nok gjerne hjulpet ham med den vodkaskvetten. Nå får hun servert Byde på vranga isteden. Og det er ikke småtteri. Hun er ei jævlig fitte. Nei, forresten: Et gigantisk rasshøl. Hun har sagt noe på et radioprogram en gang som Byde har bitt seg merke i, og aldri har tenkt å glemme. Så viser det seg at han har glemt det likevel. Uten at det gjør akkurat den saken noe bedre. Han hater henne.

Vi forsøker å få ham på beina. Han slår etter oss. Jeg lar ham gå i dørken med vilje. Han brøler av smerte. Sier til Oda: – La han være i fred.

Jeg låser meg inn i styrhuset og finner frem en pose med fjorårspot fra Odden fyr. Bra vare. Jeg ruller noen jointer, og mens jeg holder på med det, ringer telefonen. Det er Bjarte.

– Hvor er du?
– I båten.
– Utmerket! Da kan du ta i mot Persson-Larsson om en halvtimes tid.
– Hva? Kommer han med hestedopet til Jovan allerede?
– Nei. Han kommer med et helt apotek som jeg skal seile ut på Skjæret i morgen. Stein har bedt han komponere et eller annet fra den forsendelsen han er på vei med. Svenskefaen har faktisk vært en slags farmasøyt en gang i tiden, så det bør vel gå. I alle fall passer dette veldig bra.

– Bedre enn du aner. Jeg har Byde på knærne her nede nå. Da blir det vel en råd med han også.
– Hva? Har han vært …
– Nei. Bare på dekk. Ta det helt med ro. Vi kjører i ham et eller annet og får ham i en taxi. Han skal ikke overnatte om bord.
– Vi?
– Oda og jeg.
– Er du helt idiot? Hun må du kvitte deg med før Larsson-Persson dukker opp. Byde kan godt være der, men dama må vekk.
– Slapp av. Jeg har kontroll på henne.
– Ikke faen. Hun kommer til å la båndet gå, og selge programmet til ungdommens radioavis, eller noe i den stilen der. Krimpodden til VG.
– Ungdommens radioavis, sier jeg. – Det var tider. Er det noe som skal betales?
– Niks. Det er i orden. Men du … Oda Juvik.
– Ja da. Jeg skal gå rett ut og fyre henne opp nå med det samme. Ikke tenk noe mer på det.
– Faen heller, må jeg virkelig kle på meg og komme ned?
– Så! Legg deg nå. Snu hodet mot veggen og lukk øynene. Jeg tar meg av dette. Men du sa ikke til Stein at vi hadde tenkt å la Jovan sove et døgn eller to?
– Selvfølgelig ikke. Han er forresten på Neset nå. Hvis jeg ikke visste at han er edru og impotent, hadde jeg nesten mistenkt han for å ha et eller annet på gang med vår venninne fra St. Hanshaugen.
– Kødder du?
– Har gitt henne nøkkel til kåken. Kanskje han vil ha henne inn i regnskapsavdelingen der ute i paradiset?

Vi ler.
Jeg sier: – Ja, for pengene har han vel ikke helt gitt opp ennå.
– Sikker på at du kan håndtere dette alene?
– Sikker. Når drar du utover i morgen?
– Så snart jeg har fått rapporten din ved frokostbordet i morgen tidlig. Det vil si senest halv åtte.

Jeg bryter forbindelsen, og tar med meg de tre rakettene ut på dekk. Siden både Byde og frøken Juvik har en solid promille fra tidligere på kvelden, får begge vind i seilene etter bare et par trekk. Byde begynner å grine igjen. Nå er det fjorårets branner som på ny blusser opp. Halve Australia. Hele Amazonas. Sibir. Fra Kongsvinger til Japanhavet. Det er permafrosten som slipper taket. Og noe med CO2. Men Covid-19 er noe kineserne har fått i stand sammen med jødene og Bill Gates. En bløff som alle utenom han og et par andre årvåkne karer har gått på.

Han begynner å sleike på en taukveil for å demonstrere hvor faen han gir i propagandaen fra Peking. Og spytter etter Oda Juvik, som får latterkrampe og nesten må spy. Båten er blitt et galehus, og det før den første jointen har blitt aske og historie. Snart kommer det dessuten en gal svenske med en hel varebil med alt det dopet som det er lov å hive i seg for alle som har fylt atten. Det kommer til å bli en lang natt. Jeg kommer sannsynligvis til å gå rett til frokostbordet når jeg går av vakt i morgen tidlig.