Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 62 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 62 (Sune)

Den tredje mannen

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 62 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 62. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 62 (Sune): Den tredje mannen

Lyden av en bil. En taxi kommer opp langs lagerbygningen. Stopper. Lys på i kupeen. En dør på gløtt. Oda Juviks stemme, det er tydelig at hun kjenner sjåføren. Sekunder senere stiger hun ut med Visa-kortet i hånden og kvitteringen mellom tennene. Taxien rygger raskt innover kaia.

– Hei!
– Sett deg her, sier jeg, og reiser meg. – Byde har båten. Vi får ta en liten prat før vi går om bord.

Hun følger blikket mitt. – Herregud! Er det ham? Byde? Sist jeg så ham gikk han med stokk.
– Det er Jesus, sier jeg. – Eller amfetamin. Kanskje akupunktur. Enten det, eller han er på vei opp sin naturlige mentale stige.

Hun setter seg og tenner en sigarett. – Kjenner du ham godt?
– Ja. Byde kjenner jeg veldig godt. Han må ikke vekkes av transen riktig ennå.
– Jeg var ikke klar over det med den drillen, sier hun, fremdeles med øynene på den dansende Byde. – Litt sløvt. Det sto jo i avisene. Tror jeg i det minste. Jeg husket det da Mona fortalte om funnet i varebilen bak låven.
– Mener du at hun lot være å fortelle deg det da du var der ute?
– Ja. Men det var helt sikkert ikke med hensikt. Det jeg bet meg merke i, var at de også fant andre fingeravtrykk på den enn de som stammet fra Balek og Donat.
– Var du på fornavn med dem?

Rødmer hun? Det kan jeg ikke se i halvmørket, men plutselig blir hun en keitete pike med fremmed sigarett. Et par korte sekunder. – Ja. Balek.
– Jovan Milankovic tror ikke det er polakkene som har stjålet den.
– Drillen?
– Ja. Er det ikke den vi snakker om? Kodeks. Håndverkere imellom. Det han egentlig sier, er vel at de tre kjente hverandre. At de hadde tatt flere jobber sammen. Da rapper man vel ikke verktøyet til hverandre? Eller? Jeg spør fordi jeg ikke har så mye erfaring med sånne jobbfellesskap.

Hun ler. – Å, jeg vet ikke helt. Det står et par lekre Mac-er oppe i redaksjonen som jeg nok kunne ha tenkt meg dersom jeg kunne slippe unna med det. Men jeg er enig med Jovan. Det er noe der. Jeg har tenkt på … Nei, jeg må begynne i en annen ende. Det er noe med disse brannene. Det tror jeg i alle fall. En forbindelse mellom brannene og Julias forsvinning. Men hva om den forbindelsen ikke er direkte? Altså ikke en logisk konsekvens … Mer en … Skjønner du hvor jeg vil?

– Nei. Jeg beklager.
– Ok. Noen rapper drillen til Jovan. Det må ha skjedd den samme dagen som han savner den. Som er den samme dagen som han oppdager branntilløpet. Balek og Donat har vært på jobb på asylet både denne dagen og tidligere samme uke. Dette har jeg sjekket. Her finnes det en tidslinje. De jobber ikke svart. Alt det der ble grundig sjekket. Vigdis Bråten er ei jente som har orden i sysakene. Skute ville absolutt ikke ha noe snusk. I alle fall ikke på dette tidspunktet.

– Greit, sier jeg. – Og noe snusk ville heller ikke Balek eller Donat finne på. I alle fall ville de ikke ha rappet verktøy fra sin gode venn Jovan. Det ville være under deres nivå. Dessuten temmelig riski i forhold til en mulig fremtid i Varangsvik.
– Nettopp. Det ville lett ha blitt en veldig dyr drill for dem.
– Så det du snakker om nå, er at det kanskje har vært en tredje person inne i bildet her? sier jeg.
– Ja. Eller flere. På lydfilen går det jo frem at de finner fingeravtrykkene til Balek og Donat på drillen. «Og flere uidentifiserte.»
– Som kan bety flere avtrykk etter en ikke-identifisert person, sier jeg.
– Stemmer. Eller at de har funnet avtrykk etter flere ikke-identifiserte personer. Upresist. Journalistisk slurvearbeid. La meg ikke kaste den første stein. Selv jeg har syndet.

– Siden du har oversikt over det du kaller tidslinjen … Hvordan jobber de?
– De kommer og går når de vil. Det er sånn de gjør det. De fører nøyaktige timelister, men de kommer og går. Det er en naturlig rytme for dem, siden de aldri bare holder på et sted av gangen. En god del av inntekten deres er basert på det faktum at de kan stille opp hvor som helst i bygda på kort varsel. En plutselig oversvømmelse i kjelleren? Et gjerde som noen har rygget ned? Balek og Donat kan være der i løpet av en halvtime. Fordi de uansett holder på borte på asylet. Det er sånn de driver butikken sin. Det er dette som gir dem et fortrinn i forhold til mange andre håndverkere som har lange ventelister. Og de kan holde på sånn fordi Skute går med på det. Det eneste han er opptatt av, er at det ikke skal tukles med timelistene. Å pusse opp og reparere skader og mangler på Asylet er uansett et langtidsprosjekt.

– Ja vel, sier jeg. – Og siden de ofte holder på ut over kveldene, kan de altså, i alle fall i teorien, ha hatt med seg en hjelpemann av et eller annet slag. Er det det du mener?
– Ja. Ikke bare i teorien. Det ville ha vært en helt kurant affære. Det ville ikke være en kjeft som hadde brydd seg med det. De ville måtte betale ham av egen lomme, selvsagt. Men det kan godt hende at det ville lønne seg. Disse to var skikkelige kremmere, Sune! De kunne skille veldig godt mellom tap og gevinst.

– «Den tredje mannen», sier jeg. – Det klinger da kjent. Er det en roman?
– Ja. Graham Greene. Hun knipser sneipen i fjorden, og tenner en ny sigarett med det samme. Reiser seg. – Og en film. Du må da ha sett Orson Welles som Harry Lime, Sune? Du er da en dannet mann? Innerst inne? Kom, så ser vi om vi kan få noe fornuftig ut av Byde. Det ser ut som om han er ferdig med voodoo-dansen for i natt.