Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 61 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 61 (Sune)

Hva holder meg her?

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 61 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 61. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 61 (Sune): Hva holder meg her?

Klokken er halv tolv. Torvet ligger øde. Ikke et menneske. Det er vanskelig å forestille seg at Varangsvik sentrum noen gang har rommet opphissede menneskemengder og hjemmelagede bannere med påmalte slagord, slik jeg har hørt så mye om i det siste. Bitende taler formidlet over dårlige forsterkere og høyttalere. En splittet befolkning.

I natt skrår en sort katt over torvet og deler det i to med usynlige spor. Jeg står i den dype skyggen i inngangspartiet på bokhandelen og røyker. Tenker på det menneskelige engasjement. Hvor lett det fyres opp av følelser og medieskapte inntrykk. Og hvor lett det slokner, eller ledes inn i andre baner. For under et år siden gikk hundretusenvis av barn og unge i tog for et bedre klima. I dag virker det som noe jeg drømte i en helt annen tid. Og det var ikke koronaen som stanset det. Det fløt ut av fokus på samme måte som sist sommers skogbranner i Australia, Brasil og Sibir.

Mange steder brenner det fremdeles, men kameraene trengte man da det skulle telles lik i pestens tegn i Italia og Spania. Døden på Manhattan trumfer døde norske fjorder i Finnmark og Førde. Vi kastes fra det ene til det andre, til vi selv bryter ut og holder oss fast i en forestilling om noe som kan vare. For meg ble det skogen og ensomheten. De lange strekkene når jeg knapt ser folk eller hører min egen stemme. Vintermånedene på en isolert fjellgård. Øde hytter i svensk og finsk Lappland.

Hva gjør jeg her nå, rettere sagt: Hva holder meg her? I et uoversiktlig spill blant mennesker som jeg bare delvis kan stole på? Med en usynlig fiende som når som helst kan stjele lungene mine. Drive meg inn i en dødsprosess så grotesk at de som har sett den knapt makter å snakke om det. Jeg har vennet meg til forestillingen om et plutselig slag et sted på stien. Eller et uhell med båt eller verktøy. Brekker man beinet i villmarken, dør man. Det er et enkelt regnestykke. Men når man ligger der og venter, er man omsluttet av det man om litt skal gå inn i. Gjøre seg til del av. Vinden. Jorden man ligger på. Løvet som blafrer over en. Ikke overarbeidede sykepleiere som har kledd seg som til månelanding og billige science fiction-filmer. Ikke som én blant mange i en gymsal som kommunen har rigget til krisehåndtering.

Jeg forstår ikke meg selv. Hvorfor har jeg ikke skygget banen for lenge siden? Jeg skulle ha stukket da jeg forsto at Stein og Bjarte ikke holdt sin del av dealen. Da de tvang meg bort fra Odden fyr, og inn i noe såpass absurd som en slags etterforskerrolle. Det var da jeg skulle ha tatt beina fatt. Jeg kunne ha vært nord i Finland nå. I et terreng der koronaen ikke en gang er en del av språket.

Vel. Det er ikke for sent. Jeg går ut fra at det er det som fremdeles holder meg her. Det faktum at jeg når som helst kan stikke. Nå med en gang. Om en time. I morgen tidlig. Ja. Jeg har ryggen fri. Det er derfor jeg er her.

Jeg knipser sneipen ut i gaten, den lager et ørlite fyrverkeri når den treffer asfalten. Så krysser jeg torget, og følger etter katten ned til moloen og bryggene. Når jeg når lyktestolpen med den hjemmelagede savnet-plakaten som blafrer i vinden, ringer telefonen. Ukjent nummer.

– Hei Sune, det er Oda Juvik.
– Ja vel. Får du ikke sove? Kanskje du skulle forsøke med en liten flaske rødvin?

Noen har tegnet barter og skjegg på Julia Romtveit.

– Bjarte var så vennlig å sende meg lydfilen av den vesle praten dere hadde med Mona ute på campen.
– Det var vel ikke så mye å bli liggende våken av der?
– Hva gjør du?
– Følger etter en katt. Jeg tenkte jeg skulle se etter båten før jeg tok kvelden.
– God idé. Kan jeg stikke nedom?
Jeg nøler. – Selvfølgelig.
– Ja, for du går vel ikke og legger deg riktig ennå du, Sune?
Den tonen. Har den vært der hele tiden?
– Jeg venter en time.
– Jeg er der om et kvarter.
– Jeg bryter forbindelsen og putter telefonen i lommen igjen. Jeg har kommet helt ut til siloen, og kan se skøyta ligge badet i det oransje lyset fra lykta ytterst på moloen.

Det er noen på dekk. Et dansende spøkelse, jeg har opplevd liknende i ytterkanten av lysskjæret fra bålet når det er uvær i skogen. Nå går jeg nærmere i den dype skyggen av en lagerbygning. Og med rolig puls og hjerte. Der menneskene er, finnes også de rasjonelle forklaringene. Annerledes er det ikke. Der lageret ender setter jeg meg på en pullert, og ser Byde danse en forunderlig brekk-dans, der den deformerte ryggen virkelig får luftet seg. Han likner en krøpling som Jesus omsider har vist sin helbredende nåde på et møte i pinsemenigheten, nå hyller han Herren med veivende armer og ansiktet vendt opp mot stjernene. I den ene hånden … Det er en gammeldags walkman. Én plugg i hvert øre. Et selsomt skue, det er både vakkert og avskyelig, både komisk og dypt tragisk. Det er som et levende bilde av selve Mennesket på Jorden, dansen og livet på veien mot døden.