Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 60 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 60 (Sune)

Hvem er Otto Landsmark?

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 60 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 60. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 60 (Sune): Hvem er Otto Landsmark?

Bjarte sitter i baren og drikker sammen med Jovan Milankovic. Leon står bak disken og løser kryssord. Jeg ber om en halvliter. Tar ølen og setter meg i en ledig stol ved bordet.

Jovan hilser litt avmålt. Jeg synes ikke at han ser så jævlig ut som en del vil ha det til. Mørk under øynene – ja. Ellers er han til å kjenne igjen. Jeg spør ingen om det er noe nytt. Det hersker noen litt underlige vibber rundt dette bordet. Bjarte ser på meg, liksom avventende.

Jeg sier: – Skal jeg gå et annet sted og drikke denne ølen?
– Nei, vær hjertelig velkommen, sier Bjarte. – Jovan er ikke så veldig begeistret for at vi løper rundt og snakker med folk om Julia.
– Det var ikke det jeg sa, sier Jovan.
– Nei. Men det var det du mente.
– Så fint at vi ikke trenger noen tillatelse fra Jovan for å snakke med hvem vi vil, sier jeg, og drikker av ølen. – Fikk du tilbake drillen din den gangen?
– Drillen?
– Den drillen som forsvant fra Asylet i forbindelse med branntilløpene. – For den var din, den politiet fant ute på campen hos polakkene, ikke sant?
– Joda. Den var min. Og ja, jeg fikk den tilbake av Landsmark etter noen måneder.
– Hvor godt kjente du egentlig Rusin og Margol?
– Sune? Du vet jeg elsker deg. Du har et stort rom i hjertet mitt. Men nå er du ikke deg selv. Dette kler deg ikke. Skogen lengter etter deg. Fuglene under himmelen. Bjørn og ulv og fanden og hans oldemor. Men overlat alle slike setninger til Landsmark og hans like. Ikke legg deg ut med din egen natur.

Det slår meg at flere har sagt liknende ting til meg i det siste. At jeg er over i roller jeg ikke kler. Det gjør ikke noe. Det gir meg en fordel.

Vi ler, og er gode venner på bar. Jeg signaliserer til Leon at vi vil ha en runde til. To øl. Og en dobbelt vodka til Jovan.

Henvendt til Bjarte sier jeg. – Men det var nok polakkene som hadde med seg fyrstikker den natten. I alle fall var Donat Margol medlem i et ytterliggående høyreparti i hjemlandet. Og hvis de to levde som et gammelt ektepar, er det vel liten grunn til å tro at Rusin sto så forferdelig langt fra ham politisk.

Bjarte heiser på skuldrene. – Prøv den der på en advokat som Elden.
– Spiller jo ingen rolle, sier jeg. –Bare nevner det siden vi sitter her og hygger oss. Det er det samme for meg hvem som gjorde det. Men hvor mange av bygdas egne ville være villig til å gå så langt som til å sette fyr på en kåk full av sovende folk?

Bjarte: – Ja, ja. Huset brant ikke ned, og polakkene er tilbake i Polen.
– Balek var ikke sånn, sier Jovan. –Men Donat … Jo. Kanskje. Han var i alle fall full av dritt. Flyktningene ville ta jobber fra polakker og andre østfra … Han kunne fyres kraftig opp med et par drammer. Jeg hørte etter med et halvt øre. Det ble helt stille etter at de fikk med seg at jeg selv hadde kommet hit som flyktning på nittitallet. Da ble regnestykket for vanskelig.

Ja, tenker jeg. Eller du for truende.

Han fortsetter: – Jeg var en av dem. Alle tre tjente gode penger i et nytt land. Jeg tenkte ikke mer over det. De var dyktige folk. Jeg kunne stole på dem i jobbsammenheng. Det var det eneste jeg var opptatt av. At noen skulle finne på å lage bål av Asylet … Tanken streifet meg ikke en gang. Men det var nok ikke de som dro av gårde med drillen.

– Hva mener du? sier Bjarte.
– Du vet … Det finnes en kodeks. Ting og tang som man ikke gjør. Som jeg sa: Vi var alle tre fremmede i den forstand at vi ikke var født på norsk jord. Alle tre håndverkere. De var leid inn for å hjelpe meg med forskjellige jobber. Vi hadde ikke noe å gjøre med hverandre privat, men vi tilbrakte mange arbeidsdager sammen. Vi brukte selvfølgelig hverandres verktøy. Og i en sånn setting …

– Jeg skjønner, sier jeg. – Men hvordan havner drillen i bilen deres? For det var der den ble funnet. Med begges fingeravtrykk.

Jovan slår ut med hånden.
– Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt å bruke tid på å finne ut av det heller. Dette har ingen verdens ting å gjøre med det fordømte faktum at Julia er forsvunnet. Dere er langt ute i åkeren nå. Det er det jeg har forsøkt å forklare din venn her en stund. Jeg har selvfølgelig ingen ting i mot at dere løper rundt og stiller spørsmål, så Stein Skute skal få sove godt om natta. Det er uansett jeg som må bære tapet av Julia. Enten det er sånn eller slik. Og jeg har båret et og annet før. Tro meg. Gud har gitt meg god trening i slikt. Jovan Milankovic skal stå oppreist gjennom denne stormen også.
Han tar i mot drammeglasset som Leon kommer med, og tømmer det. Reiser seg.
– Hils Skute fra meg. Han er en bra mann til kremmer å være. God natt, mine herrer!

Etter at han har gått, sier Bjarte. –Jeg fikk en prat med Landsmark.
Jeg: – Ja vel?
– Jeg sa som sant var, at du og jeg hadde vært innom en tur i går kveld, og at det hadde blitt litt tumulter i kjellerstua hans. Da fikk han seg en god latter. Sa at han allerede var informert. Ellers kom det ikke noe ut av samtalen. Han pekte på at han var som pensjonist å regne, og ikke dreiv og rotet i syskrinet til dem som hadde tatt over etter ham.

– Ok. Men fyren i sokkelleiligheten?
– Hva med ham?
– Ja, spurte du ikke hvem han var?
– Nei, selvfølgelig ikke. Hvordan kunne jeg det, når jeg akkurat hadde tilstått at jeg hadde tatt meg inn i kåken hans og fått meg en frivillig dans.
– Din idiot, sier jeg. –Der spilte du kortene dårlig ut.
– Enig. Men Otto Landsmark er neppe særlig idiotisk. Det tror jeg vi bør skrive oss bak øret. Det er noe med den mannen, Sune. Han er smart. Eller farlig. Kanskje begge deler.