Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 6 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 6 (Renate)
Estimert lesetid 4min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 6 av Ingvar Ambjørnsen

Han sier: – Vi må gjøre noen justeringer. Jeg blir borte et par timer. Når jeg kommer tilbake, kjører jeg deg til Åndalsnes. Bjarte venter der med båt. Ok? Hold deg inne så lenge.
Jeg: – Bjarte Vemork?
– Ja. Bjarte Vemork. Det går fort der ute nå. Men ta det rolig. Vi kan dette.
Han tar med seg hagla.
døren snur han seg. – Snakket han med deg om telefonen?
– Ja. Han sa jeg skulle få en ny.
– Og den gamle?
– Jeg skrota den på veien.
– SIM-kortet?
– Gikk i myra det også.
Et nikk, så snur han og går. Døren slår i etter ham. Jeg står midt på kjøkkengulvet, og venter på at han skal dukke opp utenfor vinduet. Sette seg i bilen og kjøre bort. Men det skjer ikke.
Når jeg går ut på trammen, ser jeg han gå rett inn i skogen på nordsiden av uthuset.
Hagla på ryggen.

Så fort han er borte finner jeg roen. Det er ikke hans skyld eller hans fortjeneste. Det er det tomme huset som får meg på plass. Nå og da kjører en og annen bil forbi på hovedveien, men jeg tar ingen notis av det. Det er fint å sitte ved kjøkkenbordet og se ut over jordene. Blir jeg sulten kan jeg spise av lapskausen fra i går, og i kjøleskapet er det dessuten melk og egg. Jeg tenker på alle de som har sittet ved dette slitte kjøkkenbordet før meg. Og på at sånn sitter folk ute på landsbygda i hele verden. I Nord-Finland. I Russland og Canada. I Mexico. Kongo. Folk sitter ved kjøkkenbordene sine og glor ut på en vei der det kanskje kommer en bil i timen. Eller i uken. En sånn bil som egentlig ikke raker dem. En bil som bare glir forbi. Fra ingen ting og inn i ingen ting. Kjørt av folk som man aldri skal møte eller se. Når skumringstimen er der, lar de den komme. De som har penger til olje eller strøm, tenner lys. Blir til de navnløse som sitter i opplyste rom på den andre siden av et jorde. Skygger bak et vindu.

Bjarte Vemork venter med båt i Åndalsnes.
I Åndalsnes?
Igjen dette suget av skyld og dårlig samvittighet i mellomgulvet. Igjen dette hva er det jeg gjør, hva er det jeg gjør?
Men Erling har kommet et godt stykke på avstand siden i går. Jeg ser ham ikke lenger like tydelig.

Etter en halv time svinger en bil av fra hovedveien, og nærmer seg huset. Bare omrisset og de gule lyktene. Den kjører i gangfart. Stopper midtveis. Slår av lyktene.

Jeg reiser meg og går inn i stua. Forsikrer meg om at bakdøren er åpen. Lar kjøkkenlyset stå på, og tar trappen opp til annen. Står i mørket og ser på den mørklagte bilen. Ingen kommer ut. De venter.

Hjertet mitt begynner å slå tunge dommedagsslag. Angsten fra de siste uvirkelige dagene i byen, blander seg med den jeg føler her og nå. Nå er det ikke viruset. Nå er det den fremmede bilen. Nå er det de som venter. De som ikke kommer ut.

Det går en halv time.
Det går tre kvarter. Da kommer en skygge rundt huset; det er Sune. Han legger hagla fra seg på arbeidsbenken, og hekter av seg en ryggsekk.
Bilen tenner lyktene, og kommer langsomt i retning huset.
Det er en ung mann, og en guttunge på ti, elleve år. De hilser på Sune, som ikke hilser tilbake. Den unge mannen får sekken som Sune har kommet med, og plasserer den i bagasjerommet på bilen sin.

Så begynner de tre å bære kartonger fra uthuset, til den ventende bilen.
Jeg går ned på kjøkkenet, og setter meg ved bordet igjen.
Når bilen har forsvunnet, hører jeg Sune komme inn, og ta trappen opp i annen etasje. Lyden av dusjen.
Et kvarter senere står han i rommet.
– Ok, da stikker vi! Nei. Ikke rydde. Vi drar med en gang.