Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 59 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 59 (Sune)

Fyrstekake og slagdrill

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 59 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 59. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 59 (Sune): Fyrstekake og slagdrill

Jeg spiser den jævla kaka, og lytter til Mona Risnes som leser gammelt nytt fra utklipp som hun eller den avdøde kisen hennes har klistret inn i et fotoalbum. Som om det er brokker av hendelser fra deres eget liv – hvilket det jo på sett og vis også er.

På nyåret 2016 ble to av gjestene deres arrestert nesten hjemme hos dem selv. Kan ha vært en svær greie. Ikke så mye som skjer på campen, kanskje. Og kanskje var de nærmere disse polske karene enn Mona vil innrømme nå.

Hun leser: Funnet av drillen i bilen til Bolek Rusin blir et stridsspørsmål fra første stund. Rusin hevder at drillen, som er av merket Bosch Slagdrill GSB 13 RE, tilhører ham, og at han har kjøpt den et sted på Jylland et år tidligere. Noen kvittering har han riktig nok ikke, men det har han ikke på noe av det andre verktøyet han bruker heller. Han forklarer dette med at han ikke er å regne som en «papirets mann». Vaktmester Milankovics drill skal ha vært utsatt for malingssprut. Milankovic skal ha forklart politiet på forhånd at han ville kjenne igjen drillen på grunn av en halvmåneliknende flekk øverst på skjeftet. Noe slikt merke skal ikke være funnet på drillen i Rusins bil. Man kan imidlertid fastslå at en malingflekk som dette med letthet kunne ha vært fjernet etter tyveriet. Politiet har ikke funnet fingeravtrykk av Milankovic på vektøyet, men en rekke fra både Rusin og Margol. Pluss andre ikke-identifiserte.

Hun senker albumet.

– Ja, de ble altså varetekstfengslet samme kveld. Politiet trodde det var den stjålne drillen. Dessuten rotet de seg visst inn i noen motsigelser da de avhøres hver for seg.
– Hva slags motsigelser?
Erik tar til seg albumet når Mona legger det fra seg på bordet.
– Det kan jo ikke jeg vite. Mer kaffe? Sune?
– Ja takk.

Fyrstekaka er tørr som sagmugg. Og så søt at jeg får vondt i tennene.

– Men så fort de får en forsvarer som det er litt futt i, er de ute i det fri, sier Erik, halvt til seg selv.
– Forståelig, sier jeg, som selv har en del erfaring med stjålne verktøy og varetektsfengslinger. –Det var jo ikke rare greiene.
– Nei, det var det Freddy og jeg sa også, sier Mona, og kommer med termokannen. – Det får jo være måte på. Hvordan skulle det sett ut dersom … Dessuten: Det var ingen som ble skadet i disse branntilløpene. Ikke så mye som en liten mus en gang.

Akkurat den forfølger verken Erik eller jeg, siden det er vi som er på besøk, og Mona Risnes som spanderer både kaffe og kake, samt deler raust av sin dyrebare tid.

Hun fortsetter: – Og så ble det dønn stille. Etter at dette skjedde var det som lufta gikk ut av ballongen. Slutt på plakater og torgmøter.
– Ja, det stemmer det, sier Erik, og blar videre. –Selv på Facebook roer det seg, og folk begynner å legge ut bilder av middagsmaten sin igjen.
– Er ikke det litt pussig da? sier jeg, for ikke å virke helt uinteressert.
Mona: – Jeg vet ikke. Folk var vel lei også. Lei av å hive dritt på hverandre.
– Javel, sier jeg. –Men nå trodde jeg at det var en samlet befolkning som kastet dritt i retning myndighetene? Ikke på hverandre. Og slikt blir man vel ikke så fort lei av, hva? Det er vel ingen overkjørt lokalbefolkning som noen gang blir lei av å kaste dritt på regjeringen?

– Nei, nei. Jeg vet ikke. Men nå skal vi ikke glemme at det var nettopp på denne tida, altså etter at dette dramaet var over, at en god del av flyktningene ble dirigert videre til andre mottak rundt om i landet. Akkurat der holdt politikerne det de hadde lovet. Det var aldri meningen at så mange skulle være her i bygda.

– Det viktigste var at pressen slapp taket, sier Erik, fremdeles med nesa i klippalbumet. –Befolkningen hadde vært store i kjeften. Mange hadde gått så langt at det begynte å lukte brunsvidd i svingene. Så brenner det på Asylet. Det er ikke et tilløp den andre gangen, Mona. Det er en brann som kunne ha svidd av adskillige liv dersom ikke det ikke hadde blitt varslet så kjapt som det ble. Men allerede da det ble lyst neste morgen var pressen på plass, og de hadde blod på tann. Det hadde også alle mulige antirasistiske grupper, og samtlige politiske bevegelser på venstresida. Alle regnet med at det var en av bygdas beboere som sto bak. Det virket helt logisk. Å lage fuzz rundt to ærlige arbeidere fra Polen var ikke logisk. Ikke når de kom fra fattige kår, og bodde i hytte på en campingplass midt på vinteren.

Mona åpner munnen, men han kommer henne i forkjøpet:
– Selv om det er ei trivelig lita hytte på en av Norges mest idylliske campingplasser. Men uansett, når det viste seg at brannstifterne ikke var to nynazister fra Norge, slik alle trodde og forventet, ble det litt stusselig å sette søkelyset på to innvandrere. Da ruller norske antirasister soveposene sammen og drar hjem til Oslo. Sammen med pressekorpset. Likevel er det litt underlig at de er såpass kjappe, og såpass tause, siden VG allerede to dager etter fengslingen kan servere følgende:

«VG har fått bekreftet at den ene av de to mistenkte polakkene, Donat Margol, tidligere har vært medlem i det nasjonalkonservative partiet PiS. Et parti som langt på vei fornekter Holocaust, og har til hensikt å forby artikler og muntlige påstander om polsk samarbeid med tyske nazister under andre verdenskrig.»

– Ja, det der fikk verken Freddy eller jeg til å stemme, sier Mona. – Han snakka aldri noe om sånne ting til oss. Han virka som en helt vanlig fyr, og det tror jeg også at han var. Er.

– Det tror jeg også, sier Erik. – At han er en helt vanlig fyr. For disse holdningene ER helt vanlige i Polen. Selv innenfor et helt vanlig politisk parti. Takk for kaffen, Mona! Dette siste hadde jeg helt glemt. Sannsynligvis fordi det forsvant fra forsidene av de norske avisene med det samme.