Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 58 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 58 (Sune)

Samtaler på en campingplass

Estimert lesetid 7min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 58 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 58. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 58 (Sune): Samtaler på en campingplass

Buvik camping ligger ved et blått øye i landskapet som heter Løyavatnet. Så er det vel gården som heter Buvik. Den ligger på en liten høyde over de velholdte plenene der bobiler og campingvogner med skilter fra Tyskland og Belgia står parkert med fornuftige mellomrom. Ikke så veldig mange. En tredve, førti stykker. Kanskje en tredjedel av fullt belegg.

Erik kjører varebilen opp en liten bakke, og helt frem til trappa på våningshuset. Jeg ser en skygge i kjøkkenvinduet. Sekunder senere står hun klar på dørstokken når vi kommer ut av bilen. Treningsbukse. T-skjorte med falma Motörhead. Rullings.

Erik har ringt på forhånd.
Han vinker: – Hei Mona! Snilt av deg å ta deg tid til oss. Du har vel nok å stå i med.
– Ja, hadde det vært så vel. Du ser jo åssen det ser ut der nede. Men jeg skal ikke klage. Jeg var forberedt på at hele sesongen ville gå i dass. Tar det seg opp i august, går det rundt. Det ser sånn ut.

Vi har blitt enige om at vi ikke skal si fra at vi teiper samtalen. Eller hva man sier når opptakeren befinner seg inne i mobilen til Erik. Han går med den i skjortelomma.

Jeg presenterer meg. Gir henne albuen når hun kommer med sin. Jeg føler meg som en idiot, og det gjør hun også. Fin start.

Erik: – Som jeg sa i telefonen så er vi ikke helt fornøyd når det gjelder lensmannens innsats i forsvinningen til Julia Romtveit.
– Nei, kan du skjønne hva de tenker på når de legger ned kontoret i Varangsvik? Og Otto som gikk av før tida? De gjør ut med alt. Stakkars jente. Men hvorfor legger dem seg etter sånne menn da, Erik? Hvor smart er det? Hvorfor finner dem seg ikke en rolig kar som deg? Kan du si meg det. Ja, jeg har satt over kaffen.

– Vi tenkte du kanskje kunne vise oss hvor Donat og Balek bodde da de ble taua inn, sier Erik. – Eller lå de i vogn?
– Bare et øyeblikk!
Hun forsvinner inn i huset igjen, sannsynligvis for å skru av plata. Kommer tilbake med en elghund i hælene, som bjeffer seg hes ved synet av oss, men som holder kjeft når mor hever stemmen. Flink bisk. Snuser oss foran og bak, så er vi klarerte.
– I vogn? Nei da. Nå skal dere se. Vi har åtte hytter nede ved vannet. Fire av dem er vinterisolerte. Dem bodde i treer’n.

Vi går langs rekkene med vogner. Mona Risnes vinker og blir vinket til. Stopper og utveksler noen gloser på tysk. Prima Wetter. Keine korona, auf wiedersehen und viel Spass. De brunbeisede campinghyttene ligger på rad og rekke nede ved en nesten hvit sandstrand. De virker tomme og forlatte. Mona stanser og fomler med et nøkkelknippe.

– Nei, vi vil helst ikke ha folk i vogner her på vinteren. Det er liksom så … Uggent. Litt boms liksom. Men her hadde dem det bra, skjønner dere. Men Erik, du trur da ikke at Balek og Donat kan ha noe å gjøre med Julia? Dem er jo ikke i landet lenger en gang. Eller?

– Nei, nei. Vi tenkte bare å sjekke om det kunne være noen forbindelse med Julias forsvinning og de to brannene på Asylet den gang. For der var de innblanda, var de ikke det?

– Joda. Skjønt hvem vet. De måtte jo la dem gå. Tredje juledag fikk politiet inn et anonymt tips, der de ble oppfordret til å ta en prat med de to. Dette tipset viste det seg seinere at de ikke hadde fulgt opp. Men fjerde januar sto dem på døra her. Ikke hadde dem varsla på forhånd heller. Det var grytidlig om morran. Før seks. Jeg vet ikke, de gikk vel ut fra at vi var på beina. Jo, det gjaldt Balek og Donat. Hvor de holdt til? Jeg hadde ikke noe lyst til å bli med ned, for vi hadde jo på en måte fått et godt forhold til disse guttene. Freddy hadde leid dem inn til snekkerarbeid og flere andre ting. Støp. Rørlegging. Men jeg skjønte jo på ham at han helst ikke ville troppe opp aleine sammen med politiet, så jeg ble med ned jeg også den morran. Karene var alt oppe, og det gikk pent for seg. De ble fortalt hva det gjaldt og ble bedt om å bli med ned på vakta.

Hun går over en knøttliten veranda, og låser opp. Det lukter innestengt. Støv og sol. Et enkelt rom med kjøkkenavdeling og tv-krok. To små soverom. Ingen unødvendige gjenstander. Klart til å leies ut. Erik drar ut noen skuffer, og skyver dem på plass igjen. Jeg står helt stille.

– De ba om å få ta seg en kaffeskvett før de dro, og det fikk de lov til. Så det var en gemyttlig stemning hele tida. Ikke noe munnhuggeri eller noe sånt. Mens gutta drakk kaffe tok betjentene en titt i skap og skuffer, men fant ingen ting som de reagerte på. Etter en halv times tid dro alle innover i politiets biler, og der sto Freddy og jeg og følte oss liksom ikke helt vel. Som to angivere, selv om politiet var nøye med å forklare at tipset de gikk etter ikke hadde kommet fra oss. De var reale sånn. Og så regna vi jo med at de ville bli kjørt tilbake av politiet etter at de hadde forklart seg, men sånn gikk det ikke. Det varte og det rakk, og i tretida kom det et par betjenter som ikke hadde vært med om morran. De hadde nøklene til varebilen til Balek, som da sto parkert på plassen bak løa. Det var der de fant drillen til Jovan Milankovic.

Erik ser skarp på henne. – Ja vel? Og til meg: – Visste du dette, Sune?
– Selvfølgelig ikke. Jeg var ikke i Varangsvik. Leste ikke aviser. Men vi vet jo at de ble satt inn. Da har snuten som regel et eller annet på deg.

– Jeg har detaljene oppe, sier Mona. – Freddy klipte ut alt avisene skreiv. Gud velsigne sjela hans. Nå har han vært borte i nesten et år. Dere vil vel ha en beta kake også, kan jeg tenke.
– Supert, sier Erik. – Det er veien til Sunes hjerte, det Mona! Kake.