Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 57 (Sune)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 57 (Sune)

Livet er en underlig kabal

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 57 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 57. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 57 (Sune): Livet er en underlig kabal

Jeg låner en av hotellets båter. En dårlig vedlikeholdt Rana. Jeg er lei av livet som Hardy-gutt, og det stadige maset til Bjarte. Lengter utover til Odden, og friheten der. Hav og sjøfugl. Vind. Storm. Vi som er østfra finner ikke roen inne i de stille fjordarmene her vest. Men Bjarte slipper ikke grepet når det er Gerda Schutzmeier som står i bakgrunnen og vil noe av ham. Hvorfor det er slik har jeg ikke tenkt å bruke tid på, men kanskje er det slik at hun noen ganger vil noe som også han godt kan tenke seg. Bjarte har aldri løpt etter småjentene, så det er en mulighet.

I hotellets hittegodssentral har jeg funnet meg en glassfiberstang med en haspelsnelle. Et par sluker. Det går stim i fjorden om dagen. Jeg vet ikke hva det er. Sild. Småsei. Kanskje makrell. Av og til brytes den sorte vannflaten av piskende haler et kort sekund, så blir det stille og mørkt igjen. Jeg gjør et par kast med ei stingsild. Ingen ting. Bare den bunnløse, svarte evigheten under meg.

Oppe på gården kan jeg se at Erik holder på med tjære og papp på taket på løa. Jeg vinker, men han ser meg ikke. Erik Dekker er en arbeidets mann. Alt han gjør er viktig, på grensen til hellig. Reparasjoner. Nybygg. Våronn. Innhøstning. Da han lærte meg å dyrke marihuana, var det et fem dagers seminar der det ikke ble røykt så mye som en bitte liten joint. Etterpå ble han støtt da jeg takket nei til å bli med på poding av epletrær. For han var det bare en naturlig fortsettelse. En del av samme grønne greia.

Nå skal jeg få ham med meg ut på Buvik camping, der han etter sigende kjenner eieren. Også denne ganger er jeg Bjarte Vemorks forlengede arm. Selv gjør han et nytt fremstøt i retning Otto Landsmark. Det er helt greit for meg så lenge jeg uansett er satt under tvang. Den gamle lensmannen skal han få ha for seg selv. Ørepropp-mannen i kjellerleiligheten også.

Plutselig er det som om en enslig vindrose får vannet til å koke på styrbord side, et godt kast fra her jeg sitter. Snøret raset ut når jeg slipper med tommelen. Det biter med det samme sluken tar vannflaten. Pir. Jeg drar tolv stykker på bare noen minutter, så er stimen borte. De unge makrellene er så levende, så fylte av kraft og eleganse, at jeg nesten skammer meg når jeg knekker nakken på dem.

En halv time senere er jeg på vei opp lia til Dekker-gården. Maria står ute og henger opp tøy. Det er duftende høysommer og mørkt grønt over alt. Klær og laken som lysende fargekontraster. Rødt. Lilla. Gult. Vinden løfter laken og dynetrekk som store seil mellom frukttrærne.

– Jeg tok med noen venner av meg, sier jeg. – Eller har dere spist?

Erik rensker fisken til minstemann. Han minner om en urmaker som sitter og sorterer nesten usynlige deler til et lommeur.

– Klart jeg kan bli med deg bort til Mona på campingen. Det stemmer. Det var der de bodde, de to polakkene. De hadde vært her i et par år, og snakket brukbart norsk. Du vet … håndverker-norsk.

– Rekk-meg-sleggen-Ola, sier Maria på tilgjort hakkende norsk, og får barna til å le.
– Husker du hva de het? spør jeg.
– Absolutt. Han gir guttungen tallerkenen med fiskefileten. – Og så skreller vi ikke nypoteter, ikke sant?
– Men jeg kan godt gjøre det, sier gutten.
– Vi vet du kan, sier faren. – Du kan mye allerede. Det er bra. De het Balek Rusin og Donat Margol.
– Vi hadde dem oppe på asylet flere ganger, sier Maria. – De var dyktige.
– Svart?
– Nei, nei. Så vidt jeg husker var det Skute som kom med dem. Og han ville definitivt ikke ha noe tukkel i regnskapene verken der oppe eller nede på hotellet. Alt måtte være dønn streit og oversiktlig. Herregud, hva tror du han dro inn i måneden på den tiden? Staten kastet stabler med tusenlapper etter alle som hadde tomme rom og køyesenger. Det ville være galskap å holde på med noe tullball så lenge det der varte. Og det var bare Skute som eide mottakene her inne i fjorden. Ingen andre.

Hun ler, og plukker ut et fiskebein fra munnen. – Og så kvitterte han for hele greia ved å forsyne seg av den arbeidskraften han hadde bruk for da det var over. Da de som var tilbake satt og ventet på å bli sendt ut. Fikk kredd for det til og med. Selv folk som i utgangspunktet ønsket flyktningene ditt peppern gror, syntes det var kult. «Sett-dem-i-arbe», hadde jo vært refrenget for mange av dem.

– Jeg kan ikke huske at det var noe som ble gjort sånn helt åpent, sier jeg. – Og jeg var med og hentet folk to ganger selv. Det skulle være natt og mørkt og stille og diskret. Det fikk jeg inn med teskjeer av Stein selv.

Maria ser skrått på meg. – Vaktboligen i sundet?
Jeg svarer ikke.
– Det er nok så, sier Erik. – Men det var mange som visste det likevel. Og det hadde ikke gått dersom de ikke syntes det var greit.
– Selvfølgelig nådde det Landsmark, sier Maria. – Det var der det ble hengende. Han sendte det ikke videre. Vær dere trygge på det.
– Men det kan ikke ha vært sånn at de spilte på lag, sier jeg. – Stein og Landsmark?
– Det kommer litt an på hva slags spill man tenker på, sier Erik. – Livet er en underlig kabal.
– Nå var du nesten like dyp som Per Fuggelli, sier Maria. – Skriv det på en lapp. Kanskje du kan få solgt det til et ukeblad med tid og stund.