Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 56 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 56 (Renate)

Stykkets skurk

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 56 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 56. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 56 (Renate): Stykkets skurk

Jeg får et klart inntrykk av at Skute ikke tar seg særlig nær av at han har hatt besøk av en mann med en dirk. Vet han hvem som har vært på ferde? Og at han ikke har noe å frykte uansett? Jeg synes dette er litt rart. Men noe i blikket hans sier meg at man ikke skal undervurdere eieren av Neset. Han er definitivt ikke den joviale bamsen som han utgir seg for nå. I alle fall er han en god del mer enn den bamsen.

Han skyver den tomme tallerkenen til side, og heller opp te til seg selv. Sier: – Det finnes alkoholikere som ikke tåler å være i nærheten av folk som drikker. Personlig setter jeg stor pris på det. Særlig i sammenhenger som denne. Ikke en støyende fest med dustefyll. Men sånn som nå. Bare du og jeg ved et bord. Vin i et glass. Jeg kan se at den gjør deg godt. Det minner meg om den tiden jeg selv hadde glede av å drikke.

– Så det gjør det ikke vanskelig for deg?
– Tvert i mot. Du må forresten unnskylde at jeg kaller deg Husum. Jeg har jo forstått det slik at du har lagt det navnet til side? Var det ikke slik? At det ble Dahl? At Husum Dahl ble Dahl?
– Jeg kan faktisk ikke huske det. Jeg har ikke hatt behov for etternavn så langt. Men Bjarte …
– Ja, Bjarte vet. Du vil få et dansk VISA-kort snart, og da får du også det etternavnet du ba om. Enten det var slik eller slik. Bjarte har klisterhjerne. Det er en av fordelene med ham. Har du savnet kortet?
– Nei. Jeg har sant å si ikke skjenket det en tanke.
– Utmerket. Har du … mottatt noen form for informasjon fra den eller de du forlot? Familie? Arbeidsplassen?
– Nei. Overhodet ikke.
– Så du vet ikke noe om reaksjonene på at du forlot Oslo så raskt og uventet?
– Nei. Men den forbrytelsen jeg har begått blir automatisk anmeldt. På samme måte som den har blitt automatisk oppdaget på en viss dato. Når det gjelder det private – min familie – er jeg helt uten følelser av noe slag. Bortsett fra …
– En viss antipati. Han smiler. – Slikt føler man når man bare har skaffet seg en viss erfaring på feltet. Og så må du for all del ikke misforstå. Vi skal ikke gi oss til å stille spørsmål her. Men dersom du ønsker det, kan vi selvfølgelig gi deg en oversikt over hvem som sier hva i en situasjon som denne. Vi har øyne og ører i Oslo. Det er ikke noe problem.
– Takk, men jeg er ikke så fryktelig nysgjerrig.

Jeg tenker: Anmeldt, men ikke etterlyst. Ingen ting i avisene. Mamma og pappa: I helspenn. Det er fint. Eller tar jeg feil? Er alt ute og på alles lepper? Hva forteller Erling de han har rundt seg? Det er ikke så godt å vite. Men jeg kan heller ikke forstå at det kan være særlig viktig.

– Men Husum … Die graue Stadt am Meer …
Jeg sier det som det er. – Faren min er tysk. Slekten hans kommer derfra. Fra Husum.

Han lener seg smilende tilbake. – Ja, var det ikke det jeg tenkte! Ja vel, så du er halvt tysk. Og så fra den vesle grå ved havet. Det er fint der oppe. Det kan jeg skrive under på.

– Hva er ditt forhold til Tyskland?
– Litt komplisert. Men jeg har bodd der nede en stor det av livet. Det er en lang og kronglete beretning, men det var hendelser der nede som førte til at jeg nå sitter her i dette huset. En lang og kronglete vei.
– Ja vel. Og du holdt til i Husum?
– Nei, nei. Men jeg bodde i Hamburg. I over tjue år. Og du vet, Husum er jo noen togstopp unna. Vi dro ofte ut dit.

Jeg får et sug i magen. Hvor gammel kan han være? Forsiktig nå, Renate. Ikke mer i natt. Bare huske. Legge deg det på minne.

Men han har sett det. Han har sett på meg at den siste opplysningen vekket noe i meg. Eller var det etternavnet til faren min som vekket noe i ham?
Vi blir sittende og se på hverandre.
Jeg ser at også han har bestemt seg for å vente. Være forsiktig.

Det blir en lang pause, men det blir ikke pinlig mellom oss. Det er forunderlig, men det virker som om vi har kjent hverandre lenge. At en slik pause i konversasjonen ikke betyr noe. Han tenner omsider den sigaren som han vekselvis har hatt i munnen og bak høyre øre, og blir sittende og patte på den. Blåse blågrå røyk. Han går til vinduet og åpner det. Fuglene synger. Det er en ny dag. Fjorden ligger blank. På den andre siden har mannskapet på vikingskipet slått opp telt og gått til ro.

Han sier: – Det blir deg som kommer til meg, Husum. Ikke omvendt. Du kan være helt sikker på at vi holder det vi lover. Du vil ikke bli forstyrret, hva nå enn det er du arbeider med. Men du er velkommen her i huset når som helst. Og du trenger ingen grunn for å komme. Du bør heller ikke være redd for … Nåja. Det er ikke bare alkoholen jeg er ferdig med. Så er det en ting til. Kall meg Stein. Ikke Skute. Ikke Stein Kristian. Bare Stein. Og du? Vil du helst at jeg sier Renate?

– Ja. Jeg tror nok det blir best.
Husum er nemlig stykkets skurk.
Det siste sier jeg ikke.