Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 55 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 55 (Renate)

Sjefen for det hele

Estimert lesetid 9min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 55 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 55. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 55 (Renate): Sjefen for det hele

Et øyeblikk er det som om bunnen faller ut. Ikke av karet jeg ligger i, men av livet. Det nye. Det jeg har stjålet meg til. Ofret alt for. Tjukken med sigaren kan ikke være noen annen enn Stein Kristian Skute. Sjefen for det hele. Han som egenhendig står bak forslaget om at den nye kunden kunne flytte inn på Gaupet. Så stikker han som snarest hjemom, og finner ut at jeg har flyttet inn i huset hans i stedet. Krøpet opp i hans høyst private badekar. Med to av vinflaskene hans åpnet på gulvet ved siden av. Dette er rett og slett ikke til å holde ut. Alt går i knas. Jeg vil dø. Fort som faen.

Men han har allerede snudd seg. Står med ryggen til. Hever begge hendene. – For guds skyld … Nei, for oss begges: Bli endelig liggende.

Jeg stotrer et eller annet tull.
– Jeg mener det jeg sier, sier han. – Bare bli liggende.
– Nei, sier jeg, og reiser meg. – Jeg skal gå med det samme.
– Jeg skremte deg. Det beklager jeg. Få på deg fillene så tar vi en prat. Jeg vil deg ikke noe vondt. Jeg er fullstendig harmløs på mine gamle dager.
– Jeg tror jeg går gjennom gulvet av skam, sier jeg.
– Ja, gjør det. Bare ikke legg deg flat. Der går grensen.
– Hva?
– Har du ikke lagt merke til det? Det er den egentlige pesten som går over landet nå. Folk legger seg flate for hverandre. Politikere. Næringsdrivende. Overleger. Spesialister og vanlige idioter. Før gikk man ned på kne, men nå gjelder det å legge seg flat. I tillegg skal man selvfølgelig skamme seg. Pussig utvikling, synes du ikke? Hva blir det neste? At man krever å bli tråkket på? Nei, bønnfaller om det, selvsagt. Trygler. Herregud for en tid vi lever i. Og for et folk!

Jeg svarer ikke. Kler raskt på meg uten å tørke meg.
– Og bare så det er sagt: Hadde jeg vært i dine sko, hadde jeg selvfølgelig gjort akkurat det samme. Uten å nøle. Vær klar over det.
– Brutt deg inn i …
– Å, du har vel ikke akkurat brutt deg inn, har du vel? Døren var da faktisk hel og pen da jeg låste meg inn for et øyeblikk siden.

Han går inn og snur platen. Av en eller annen grunn hjelper det litt at musikken kommer i gang igjen. Plystrer gjør han også. Flytter på et eller annet. Alle disse lydene bringer normalitet inn i situasjonen. Jeg lengter ikke lenger etter en øyeblikkelig død. Men veldig etter å få forklart meg.

– Jeg er sulten som en ulv, roper han. – Vil du ha noe? Et speilegg? Bacon? Si ja takk, så er du jævla grei. Jeg er på kjøkkenet.

Jeg tenker meg om, men bare et sekund. Så sier jeg ja takk, begge deler.
Går til speilet. Fikser litt på sjokkfrisyren. Forsøker å få kontroll over det ville blikket. Skal jeg la vinen stå?
– Ta med deg vinen, Husum!

Når jeg kommer inn på kjøkkenet, har han allerede satt to tallerkener på bordet ved vinduet, og funnet frem stekepannen. En stor mann kledd i en slags kaftan eller serk. Slutten av sekstiårene? Søtti? Mørkt, gråsprengt hår og skjegg. Han har rett. Dette er ikke en situasjon man bare spaserer ut av.

Jeg begynner automatisk å fortelle om katten, men han vifter meg av.
– Kom her! Ser du? På den andre siden av fjorden?

Det brenner et stort bål ute på en lysning. Folk sitter i gresset rundt i den lyse sommernatten som nå går mot dag.
Og i sjøen ligger det et vikingskip. Kan det være mulig?
Han nikker ivrig. – En tro kopi av Gokstadskipet. Helt fantastisk. De gamle kunne mer enn å slå hverandre i hjel. Man fylles av en nesten religiøs følelse når man er ute i rom sjø med det. Det må oppleves. Jeg skal sørge for at du får deg en tur. Ett eller to egg?

Nede ved brygga ligger en robåt som likner ei nordlandssjekte i miniatyr.
– Jeg skulle selvfølgelig ha gitt Bjarte beskjed om at du skulle ha en nøkkel til huset her. Jeg tenker for mye på meg selv, det er det som er problemet. Det samme gleder forresten Bjarte. Han sier at han skal se etter eiendommen, men det blir med pratet. Jeg har rett, ikke sant? Det er ikke mye du har sett til ham etter at du flyttet inn der oppe?
– Nei, sier jeg. – Men han har nok et øye på det.
– Pent sagt av deg, og ikke er det helt i tåka heller. Flink gutt, Bjarte. Men mye å gjøre. En foretaksom mann. Det ligger et grovbrød i posen på benken. Skjær noen blingser, er du snill. Brødkniven ligger i den øverste skuffen. Vil du ha te? Nei, du er på vinen. Fortsett med det!
– Skal du ha et glass?
– Absolutt ikke. Men det var gøy så lenge det varte, og leveren var med på moroa.
– Jeg beklager, jeg går også over …
– Nei, det gjør du faen ikke, min venn! Vet du hva? Vet du hva som skjedde akkurat nå? I dette sekund?
Jeg skjærer av det ferske brødet. – Nei.
– Jo, det skal jeg si deg, Husum. Det som skjedde nå, var at jeg overførte hver eneste vinflaske i dette huset på deg. De er dine. Hele jævla kjelleren! Ha, ha! Ja, vi må jo ha litt å helle i gjester og tilfeldig forbipasserende, da. Det er klart. Men det er ikke så mye halloi her mer. Det var før, det. Alt har sin tid som det står i svarteboka.

Er mannen spik spenna gæren?
Nei. Absolutt ikke. Noe i øynene hans sier meg at han har full kontroll. Og at jeg sannsynligvis ikke hadde likt å drikke med ham.
Vi spiser. Vi snakker om Gaupet. Han spør om hvordan jeg liker meg på Neset. Jeg svarer at jeg har det helt utmerket, og alt jeg trenger. Da smiler han litt, og jeg merker at jeg rødmer som en skolejente.

Han sier: – Som sagt. Jeg skulle ha bedt Bjarte om å gi deg en nøkkel. Spurt om du kunne holdt oppsyn med dette huset. Ikke noe vasking eller noe slikt, men bare stukket innom nå og da. Og selvfølgelig: Ta et bad. Se litt på tv. Vært på nett. Det er jo litt spartansk der oppe, ikke sant.

– Jeg liker det sånn. Jeg har dessuten en jobb å gjøre. Det går lettere når jeg ikke har disse fristelsene rett foran nesen. Og samtidig …
– Fint. Har vi en avtale? Han lener seg tilbake, og stikker hånden dypt i en lomme. Kommer opp med et digert nøkkelknippe. Litt senere skyver han en nøkkel over bordplaten.
Jeg tar den. – Ja. Og forresten …
– Forresten har du forsynt deg litt av den døde hjorten også, sier han likegyldig og deler et speilegg i to med kniven. – Det skulle bare mangle.
– Nei, sier jeg. – Det har jeg ikke. Men kanskje andre har?
– Andre? Hva mener du?
– Rett etter at jeg kom hit i mars. Kan ha vært samme dagen. Kanskje en av de første dagene etter. Da så jeg lys her oppe i andre etasje.
– Ja vel, det var vel Bjarte.
– Nei. Det var ikke Bjarte. For han ville utvilsomt ha slått på taklysene i gangen og stuene. Men det jeg så var lyset fra en lommelykt. Det var noen i huset som ikke ønsket å bli sett.

Han legger fra seg kniven og gaffelen på tallerkenen. – Aha. Kan vedkommende ha kommet seg inn den samme veien som deg?
– Nei. Det er helt utenkelig.
Jeg forteller ham om katten, og om skapet i kjelleren på uthuset.
– Dersom noen hadde kommet den veien før meg, ville jeg ha sett det med det samme. Det lå tykke støvlag over alt. Jeg undersøkte alle vinduer og dører dagen etter. Alt var lukket og i orden. Så han må ha hatt en nøkkel.

– Han?
– Ja, sier jeg. – Jeg er nokså sikker på at det var en mann. Han passerte forbi meg i mørket, og jeg så hvordan han beveget seg. Han hadde en båt som lå akkurat der din ligger nå. Han dro over til den andre siden av fjorden.
– Det finnes bare fire nøkler, Husum. Jeg hadde tre. Nå har jeg to og du en. Og så har Bjarte en. Og han filer ikke opp noen ekstranøkler. Det kan jeg love deg. Altså har vi å gjøre med en mann som kan håndtere en dirk. Hva tror du om det?
– At det ikke er så veldig mange i Varangsvik som kan den kunsten.
– Nei, det har du jaggu rett i! Vet du hva? Dette er den hyggeligste frokosten jeg har hatt på veldig lenge. Jeg tror aldri jeg har hatt så stor glede av å ha tatt noen på fersken noen gang!