Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 54 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 54 (Renate)

Et nattlig bad

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 54 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 54. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 54 (Renate): Et nattlig bad

Lotte var et tillitsfullt og trygt barn. Hun hadde lett for å drømme seg bort, men som småjente så vi ingen tegn som kunne tyde på at noe skulle gå galt. Hun var elsket, og visste det. Også mamma og pappa tok imot henne med åpne armer. Bernhard Husums noe reserverte vesen slo sprekker når jentungen kom. Vi hadde ventet lenge på henne, og hun var velkommen alle steder. Hun begynte tidlig å overnatte hos besteforeldrene, som på det tidspunktet bodde i Drammen, begge ansatt på sykehuset der. Stor villa. Masse plass. Eget rom. Jeg var bare glad for at Lotte fant den veien til pappas hjerte som jeg selv ikke fant. Jeg liker ikke klisjeer. Min tilknytning til Tyskland gjennom pappa, førte til at jeg var mye i landet både som barn og ung voksen. Jeg fant aldri den kjølige og følelsesmessige firkantede tyskeren som mange av mine venner snakket om. Men Bernard hadde en avstand til meg. Han var egentlig ikke spesielt streng, han tilhørte den moderne europeiske venstresiden som kastet vrak på de gamle normene når det gjaldt både familieliv og barneoppdragelse.

Fra jeg var to til jeg ble seks utspilte livet mitt seg i et kollektiv på Vesterbro i København. Det var en fin start, men faren min måtte jeg dele med veldig mange andre. Han var et fyrtårn. Han glødet. De politiske diskusjonene bølget frem og tilbake over langbordene, og jeg har klare minner om å skue ut over menneskemassene fra min pappas skuldre. Flagg. Taktfaste rop. Da jeg kom til Norge, syntes jeg 17. mai-toget var en selsom opplevelse. Så mange barn. Så mange rare uniformer.

Nei. Alt gikk bra. Det skulle ikke skje noe vondt med meg, og det skulle ikke skje noe vondt med Lotte heller. Hva var det Erling og jeg hadde fore sommeren 2001? Det rare er at jeg har glemt det. Kanskje heller fortrengt det. Det lar seg ganske sikkert hente opp fra glemselen, men det spiller egentlig ingen rolle. Det eneste som har noen betydning er at vi lot Lotte reise til Danmark sammen med mamma og pappa den sommeren. Hun hadde akkurat fylt elleve år, og da hun kom hjem hadde noen eller noe slukket lysene i henne.

Jeg vil ikke tenke mer på dette nå. Det er ikke derfor jeg er her. Jeg er her for å stryke ut og synke og bli borte for en tid. For ennå er skriveprosessen fremmed for meg. Noe nytt som jeg må venne meg til. Jeg vet fremdeles ikke hva som slår meg ut, og hva som bare gjør meg sint eller sentimental. Hva som får meg til å grine en skvett.

Jeg går fra rom til rom i mørket. Føler meg allerede hjemme her. Utenfor vinduene ligger fjorden sort og stille. Klokken er nesten to. Jeg setter på en plate av Garbarek. Nipper til den lunkne rødvinen. Sier vennlig nei til den delen av meg som maser om å opprette en ny konto på Facebook, så jeg kan besøke min egen. Og sidene til de som en gang var vennene mine. Nei, Renate. Ikke. Men Dagsrevyen kan du se på den store Macen. Det er de vanlige ansiktene. Erna. Nakstad. Guldvåg. Høie. De begynner å bli slitne nå. I kveld må de fortelle oss hvorfor de ga etter for spaniafarerne så tidlig. For nå vender de jo tilbake med det viruset som de fleste av oss forsøker å verne oss mot så godt vi kan. Det er ikke lett. I Oslo stiger smittetallene igjen, men her sitter jeg med et glass rødvin og føler meg trygg og litt pussa. Med saksofonen til Garbarek så mykt i øret.

Jeg tapper i det store karet. Jeg strør i badesalt, og duften av eukalyptus stiger i rommet. Jeg går ut på kjøkkenet og henter flasken. Når jeg kommer ut på badet, snur jeg og henter en flaske til. Bare for sikkerhets skyld. I tilfelle det skulle være så deilig å ligge i badekaret og drikke og lytte til musikk som det var sist jeg var her. Jeg må nesten le. Nei. Jeg ler. Jeg lukker Macen, og snur platen. Tar av meg trøya og piratbuksen. På badet sparker jeg av meg trusa, og så går jeg forsiktig opp i dette vidunderlige dype badekaret, der vannet er akkurat så varmt som jeg tåler det, faktisk på grensen. Når denne nytelsen er over kommer jeg til å se ut som en reke. Tenker jeg, og lukker øynene.

Ja. En reke.
En.
Reke.

Duppet jeg av? Kanskje i noen sekunder. Det er ikke farlig. Det er ikke så farlig at platen er slutt heller. Godt med stillhet.

– Har du hørt førstesiden, eller kan jeg snu den?

Han står i døråpningen, med coveret i hånden. En stor mann med håret samlet i en hestehale. Han er kledd i en slags sid serk, og har en utent sigar i munnen.
Kanskje jeg skriker.

– Ta det helt med ro, sier han. – Jeg er glad i Garbarek, jeg også.