Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 53 (Renate)

SkjønnlitteraturRomanerIngvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 53 (Renate)

En pakke Prince. En lighter. Et nøkkelknippe

Estimert lesetid 6min
Logo til føljetongromanen "Reiser i det skjulte" kapittel 53 av Ingvar Ambjørnsen
Les det 53. kapitlet av Ingvar Ambjørnsens føljetong «Reiser i det skjulte». (Foto: Marie Sjøvold)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 53 (Renate): En pakke Prince. En lighter. Et nøkkelknippe

«Det er natt til fredag. Rettere sagt grytidlig fredag morgen. Klokken viser noen minutter over halv fire. Jeg har ligget våken siden jeg gikk og la meg klokken elleve kvelden før. Jeg får ikke stoppet tankene og de onde bildene. Jeg kler på meg og forlater leiligheten. Stille for ikke å vekke Erling som ligger på rommet ved siden av. Han skal ikke vite noe om dette. Ikke noe om noe. Snart snakker vi ikke samme språk. Snart kan vi ikke gjenkjenne den annens ansikt, eller huske våre følelser for hverandre. Det kan være det samme. Nå handler alt om Lotte og meg. Jeg bar henne inn i livet. Hun går ikke herfra uten meg. De sier: En uke er ikke lenge. To uker er heller ikke lenge. Ikke for en som henne. De er bare delvis til stede i tiden. De er svikefulle og løgnaktige. Det er sant. Men i meg blinker det røde lyset for blodet som binder oss sammen. Det var jeg som bar henne. Ingen andre. Jeg vet at noe er galt. At denne gangen er det alvor.

Kanskje sov jeg et minutt eller ti likevel. Jeg fikk et kort glimt av broen over den sorte dammen, og det røde huset i skogkanten. En fugl som fløy opp fra krattet bak brønnen. Da visste jeg det. At jeg måtte dit med det samme lyset kom. Ikke diskutere det med noen. Bare dra.

Jeg har ikke spist. Det gjør ikke noe. Jeg skal ikke spise før jeg finner henne. Og når jeg finner henne, skal jeg ikke spise da heller. Jeg skal holde henne fast og gjemme henne bak hjertet mitt, fordi jeg slapp henne akkurat da hun var på det skjøreste. Har hun dratt fra meg, skal jeg faste meg til døde.

Svenskegrensen. Den hvite midtlinjen blir gul. Solen står rød i disen over grantrærne i øst. Klokken er ti på seks. Ingen trafikk. Bare nakne landeveien. En overkjørt rev i en sving. Brå kvalme. Jeg stopper i en busslomme, og brekker meg ut av den åpne bildøren, men det kommer ikke noe. Fortsetter. Når jeg kommer til den nedlagte landhandleren, tar jeg grusveien innover i skogen. De vonde bildene slipper langsomt taket i meg. Skråsikkerheten renner også av meg. Det var bare en drøm. En glimt av et sted i en lykkelig tid. Jeg vet ikke en gang om det gamle torpet står. Sannsynligvis ikke. Det var ved å knele allerede den gang. Her fikk vi et par somre nesten gratis av mennesker som nå er støv og jord.

Men husene står. Og den vesle broen over det stillestående vannet. Maling og lakk borte. All bebyggelse like grå som granleggene bak. Jeg går ut av bilen og ut på broen. Solen glir ut av morgendisen, og varmer meg på ryggen og i nakken. I et kort sekund kan jeg se mitt eget speilbilde i den sorte vannflaten, så er jeg over på den andre siden.

Uthuset er utstyrt med et varselskilt. «Inte.» I våningshuset er flere av vindusrutene erstattet av råtnende finerplater. Døren er spikret igjen. Og likevel … Jeg går rundt huset, og finner kjøkkendøren åpen. Spor av brekkjern, eller … Det ligger et spett i brenneslene. En sort strek i det grønne. Noen la det der for ikke lenge siden. Inne på kjøkkenet lukter det råte og støv. Det er halvmørkt. Malingen faller av veggene i store bøyde flak, de likner sopp.

I stuen ligger den broderte portemoneen hennes på bordet sammen med en skulderveske og en pakke Prince. En lighter. Et nøkkelknippe. En flaske Farris. Hun har sovet i sofaen, det ligger et gammelt dynetrekk der, og en sammenbrettet jakke som hun har brukt som pute. Jeg går fra rom til rom og sier navnet hennes, som et mantra. Hvor er du, ungen min? Den vesle spisestuen. Ingen. I trappen opp til andre etasje. Ingen. På de to soverommene der vi en gang sto og så på svalene som kom og dro fra reirene under takskjegget. Ingen. Jeg går ned igjen. Ut på hellen og roper. Står helt stille og lytter.

Da hører jeg summingen. Som tusen smurte hjul i en maskin. Som en vegg. Som et mareritt. Hele hagen overgrodd med knehøy brennesle. En nytråkket sti over til den utedoen som barna elsket og avskydde.

Jeg løper. Jeg snubler og begynner å gråte, og lyden av fluene stiger og stiger, og river sjelen min i filler.»

Det var på sensommeren 2011. Hun ble 21. Jeg vil ikke bruke den riktige datoen. Jeg vil ikke åpne døren til utedoen for noen. Men sorgen og sinnet vil jeg bruke, dersom jeg får det til. Jeg går ut som jeg sitter og skriver, i bare en trøye og piratbukser. Det er varm høysommer, med en fin bris inn fra havet. Her er så vakkert at jeg enkelte ganger blir helt på gråten. Snart går solen ned over skogen i vest. Maria og Nika sklir over den blanke fjorden; jeg kjenner dem på seilet, og vinker automatisk. Sånn er det blitt. Det finnes en lek og et spill i meg, og det finnes et annet spill rundt meg. Og noen ganger, som nå, har jeg en følelse av de glir over i hverandre og blir ett.

Jeg går over beitene og nedover mot det gamle herskapshuset. Jeg skal vente på mørket, og så skal jeg flytte et skap i en kjeller. Dusje en time. Spyle av meg all den dritten som den siste skriveøkta har lagt på meg. Drikke. Drikke rødt og tungt, og dukke under.